Fagprofilen: Jan Verwoert – å få frem lyset igjen

– Veneziabiennalen er som å gå ned en motemolo på svært ujevn grus. Jeg lever og ånder for slike utfordringer, sier Jan Verwoert når han blir spurt om hvorfor han søkte om å bli en av biennalens kuratorer. – Først må du forsikre deg om at utstillingslokalet faktisk er oppe og går. I likhet med mange andre verdensarvsteder er Venezia nedslitt, med vann , kloakk , bygge og strømproblemer. Utfordringen er å lage noe elegant under ganske så horrible forhold.

Paviljongen settes opp på et nydelig, gammelt verksted, med en liten hage som knytter to hus sammen. Men nesten alt måtte bygges på nytt: nye tak, nye vegger, ny strømtilførsel. Og alt måtte gjøres i løpet av to uker – og bare ved hjelp av båter.

– Vi ble spurt om vi var interesserte i fem marmorbenker. De dukket opp før paviljongen var ferdig, og siden de veide fire tonn til sammen, fikk vi bare ett forsøk på å gjette oss frem til hvor de skulle settes ned. Det å transportere benkene dit var en lek i forhold. Hele opplegget var forferdelig nervepirrende.

Veneziabiennalen 2017 er åpen 13. mai -26. november, 2017.

Venezia, en popkonsert

– Sammenlignet med Documenta [som i år avholdes i Kassel og Athen], er Venezia mer som en popkonsert. Du setter opp en turistmagnet. Jeg ble venner med kaféeierne og selgerne – vi var alle sammen i samme bransje. Biennalen har opp mot 3.000 besøkende hver dag – hvordan lever du opp til forventningene uten å bli overfladisk? Du har bare én sjanse, så naturlig nok er det sånn at noen viser muskler og danser en desperat dans. Jeg ønsket at paviljongen skulle være åpen og inviterende, men med litt pusterom. Tilgjengelig, men ikke desperat.

Å gjenskape et land

Farge spilte en gang i tiden en sentral rolle i Middelhavets politiske og kommersielle liv. Både tekstilproduksjon, medisiner, malerier og kosmetikk var avhengige av å få tilført pigmenter og bindemidler som alun. De viktigste alunressursene lå i det østlige Middelhavet. Dagens politiske forestillingsevne synes å ha kjørt seg fast i dommedagsscenarier med store sivilisasjonskriger – Vesten mot Østen. Utstillingen bruker maleri og lignende kunstformer til å hylle livets fruktbare usikkerheter og ideutvekslinger. Planleggingen begynte allerede i august, og Verwoert reiste flere ganger ned til Kypros.

– Hvis du klarer å etablere forhold, etablerer du samtidig troverdighet. Jeg ønsket ikke bare å gjøre et fallskjermhopp inn i kulturen deres, så å si. Men hvordan gjenskaper du et helt land? Det er vanskelig å gjøre det uten å ty til falske metaforer. Jeg har visse forventinger – hvordan styrer jeg unna dem? Kypros er veldig strategisk, et knutepunkt mellom Østen og Vesten. Jeg ønsket at utstillingen skulle ta opp dagsaktuelle saker, men uten at det hele ble for åpenbart – da blir resultatet rett og slett flatt. Jeg stolte veldig på Polys Peslikas, kunstneren som jeg jobbet sammen med. Og selv om det var utfordrende, trodde jeg hele tiden på at vi ville klare det.

Å få frem lyset igjen

Ved å zoome inn på detaljene i så vel venezianske malerier som modernistiske kollasjer utfører kunstneren Polys Peslikas en alkymisk transformasjon som gjør tiden selv flytende.

– Han blandet sammen en rekke farger som var varme og tørre, slik Kypros selv er. Når du maler, går du vanligvis fra det mørke til det lyse. Men Peslikas tørket kontinuerlig oljen, og dette vaskearbeidet gjorde at han stadig fikk frem originalen igjen, fikk frem lyset igjen, på samme måte som Kypros selv er så solrik.

Maleriene til Polys Peslikas åpner opp erfaringshorisonten og legger dermed til rette for flere kunstneriske utvekslinger. En serie med tre overdrevent store aviser tjener som bakteppet for disse handlingene.

– Jeg inviterte tre andre aktører til å delta i paviljongen. Den første er den Nicosia-baserte, internasjonalt aktive kunstnergruppen Neoterismoi Toumazou. Navnet deres betyr «alt som er nytt» og er oppkalt etter nærbutikken som bestefaren til et av medlemmene drev, en butikk som solgte alt fra flagg til underbukser. Gruppen utforsker en rekke ulike medier som diktning, performance, design, musikk og mote. De studerte alle sammen i London og tok med seg DJ-er fra London samt lokale gatemusikanter hjemmefra. Avisen de lagde, har øyehull man kan se gjennom.

Den andre av de overdimensjonerte avisene inneholder fortellingen «Emergency Kids» av dikteren og skribenten Mirene Arsanios, opprinnelig fra Beirut og nå bosatt i New York. Under den libanesiske borgerkrigen flyktet familien hennes til Kypros, før de vendte tilbake til Beirut da krigen tok slutt.

– Fortellingen er personlig og full av barndomsminner, og det politiske fremstilles fra barnets ståsted, men tiden er alltid her og nå. Fortellingen hennes «roper» ikke, men er underfundig.

Sistemann ut i samtalen er Valentinos Charalambous, en legendarisk keramiker fra Famagusta som har reist mye omkring og både laget og undervist i kunst i flere tiår i Bagdad og Limassol. Charalambous har inspirert mange med fortellingene sine og med sin ukuelige kjærlighet til kunsten fra oldtidens Egypt og Mesopotamia.

– Valentinos Charalambous er et fabelaktig medmenneske. Han har en fantastisk sans for humor og er veldig åpen når det gjelder kunstutdanning. Han er en ekspert på mesopotamisk kunst, som han føler at keramikk er beslektet med. Han har bodde halve livet i Bagdad, omgitt av byens rike kultur, og fortellingen hans er full av farger og minner om det gode liv i Bagdad slik byen en gang var.

Å investere i tillit

Jan Verwoert er en svært avholdt professor som legger til rette for åpne undervisningsopplegg der han kan reflektere over ting med studentene sine. I september vil studentene på Kunstakademiet bli bedt om å lage en fjerde avis for paviljongen.

– Jeg synes det er viktig både å vise og gjøre seg fortjent til tillit, både som kurator og lærer. Det er et nervepirrende arbeid og noen ganger kommer du til kort, men det er verdt å ta sjansen på å stole på et annet menneske – noe magisk oppstår når du investerer tillit og tid. Og hvordan kommer det til syne at du har lært noe? Jeg tror kanskje når du snakker om det i en undervisningssituasjon. Jeg kan ikke svare på alle spørsmålene som studentene stiller meg, men det er en god sjanse for at jeg har grublet mye over akkurat de samme problemstillingene. Jeg kan dele på litt av byrden med studentene mine ved å fortelle dem at jeg også har tenkt lenge og vel på dette. Det er en egenverdi i å tenke gjennom ting. Som lærer befinner du deg i en maktposisjon – jeg forsøker å utgjøre rammeverket og lage rom for en dynamisk samtale. Å investere i tillit er en stor politisk ressurs.

Hjemme

– Også jeg er forfengelig og trenger å få positive tilbakemeldinger. Men, du vet, du gjør det du synes er riktig, lar publikum gjøre resten og lærer fra det hele. Og etter alt det harde arbeidet, ante jeg ikke at utstillingen skulle virke så avslappet og bedagelig. Ting utvikler seg gjerne utover seg selv. Den første dagen var det en ung komponist fra Venezia som satt i paviljongen i to timer, og neste uke kom han tilbake – han følte seg hjemme. Sånt gjør meg glad.

---

Om Cyprus in Venice: Polys Peslikas. The Future of Colour

Kuratert av

Jan Verwoert

Spesialinviterte gjester

Mirene Arsanios
Valentinos Charalambous
Neoterismoi Toumazou

Se den kypriotiske paviljongen for mer om utstillingen og adressen.

---

Jan Frederik Verwoert , professor i kunst og teori, underviser ved KHiO, Piet Zwart Institute i Rotterdam og de Appels kuratorprogram i Amsterdam. Han virker også som kritiker og skribent innen samtidskunst og kulturteori. Han er fast bidragsyter til kunstjournalen frieze, og tekstene hans har ellers vært på trykk i ulike journaler, artikkelsamlinger og monografier.

---

Fagprofilen er en serie der redaksjonen i khio.no presenterer en fagperson ved Kunsthøgskolen i Oslo. Presentasjonen vil vanligvis skje gjennom et intervju og bli publisert på norsk og engelsk. Målet med serien er å presentere bredden i den faglige virksomheten ved Kunsthøgskolen og å fremme internasjonal kontakt og interesse for det faglige og kunstneriske utviklingsarbeidet vårt.