Ballettdanseren

–Ballett, og dans i det hele tatt, er ikke en sport der man bare lager bevegelser, det er liksom noe ut over det. I tillegg til at folk kan synes at de store hoppene eller piruettene er imponerende, kan man gi dem en følelse og bevege dem. Det synes jeg er fantastisk med dans.
Lauritz er 16 år og går første året på bachelor i klassisk ballett. Første time begynner klokken ni, men han pleier å være på plass før åtte hver dag for å strekke ut og gjøre styrkeøvelser.

–Noen ganger fatter jeg ikke at jeg kommer meg opp tidlig om morgenen for å strekke ut og gjøre meg klar. Men på en eller annen måte så er det bare verdt det. Det er et eller annet inni kroppen min som fortsetter å gå inn i treningssalen og nyte det. Det gjør meg glad, jeg føler at jeg oppnår noe og jeg kan ikke la være. Den dagen jeg ikke nyter dans, så er det ikke lenger verdt noe.

Pianisten er på plass ett minutt på ni, og syv gutter fra første til tredjeklasse er klar for dagens første treningsøkt.

–Jeg prøver å ta en dag om gangen og sier at, nå fokuserer jeg på denne dagen. Denne dagen skal jeg fokusere på å puste mye eller jeg fokuserer på armene mine, slik at hver dag har et formål. Fordi man får ikke noe ut av å gå inn som en robot og gjøre de samme tingene hver eneste dag, da blir man ikke særlig bedre. Men det er skikkelig vanskelig, så det er ikke det, jeg sitter ikke her og skryter, men det er i hvert fall det jeg prøver å få til, ler han.

Motivasjon

–Det jeg liker veldig godt med KHiO i forhold til andre steder jeg har vært, det er – for det første så synes jeg fasilitetene her på skolen er veldig gode, de gir plass til at man kan være en pasjonert danser føler jeg. De som jobber her gir oss et stort ansvar, noe jeg synes er kjempebra, og jeg føler de har hjulpet meg å ta skrittet fra å være en skoleballettdanser til å komme mer ut i den virkelige dansekarriere, med trening og så videre. Trenerne her på KHiO, de er fantastiske, de er virkelig, virkelig gode. Og det setter jeg veldig stor pris på. Fellesskapet er også veldig bra, det at man står inne for at alle er velkommen her, at det blir satt pris på hvis man faktisk slipper seg løs og kaster litt det der med at man skal være perfekt. Det er deilig at man kan være en gruppe mennesker her på kunsthøgskolen som har fullstendig forskjellige mål i livet, men at alle har ambisiøse mål. Jeg har jo venner ute som ikke danser og det er mange som noen ganger har vanskelig for å forstå hvorfor jeg blir på skolen og trener ekstra mye, hvorfor jeg ikke bare slapper av. Mens her blir det sett som en normal ting å ta det så profesjonelt og hele tiden være på, det synes jeg er kjempebra. Motivasjonen kommer selvsagt innenfra, men jeg føler at jeg blir sinnsykt motivert av omgivelsene fordi det er så mange folk som er like pasjonert. Det er rett og slett helt fantastisk å gå her.

Sent i gang

–Dette med ballett startet da jeg var kanskje fem år. Min mor danset ballett, og når hun var på trening hendte det at jeg var med. Da satt jeg utenfor i gangen og så film eller noe. Jeg husker jeg syntes ballett var litt kjedelig faktisk, men det var noe med musikken. Jeg fikk ikke kikke inn, men jeg kunne høre musikken og høre treneren var i gang. Jeg var turner på det tidspunktet, ballett sa meg ikke så mye. Så nevnte mors trener at han syntes jeg hadde flotte føtter, så jeg hadde en prøvetime. Jeg var jo en liten gutt, jeg likte å være fysisk aktiv, men min far ville ikke la meg danse, så jeg hadde kun den ene prøvetime og det var det. Så ble jeg fotballspiller og turner.

Lauritz forteller at da han var tolv år, spurte moren igjen om han ville prøve ballett.

– Da hadde jeg ikke noe forhold til min far mer og så tenkte jeg det var virkelig sent, men jeg måtte prøve dette. Jeg var jo turner og hadde en meget robust kropp og sånn, men jeg tenkte jeg ville prøve det. Så kom jeg inn i denne salen og alle de andre stod der helt tynne, fine og majestetiske og jeg kom inn i en singlet og et par treningsbukser, han ler godt av minnet.

–Jeg husker det tydelig, jeg skulle stå der inne ved baren og så sier hun treneren – femteposisjon, og jeg ante ikke hva det var overhodet, så jeg stilte meg i en helt merkelig posisjon. Men hun syntes også at jeg hadde flotte føtter, og så endte jeg faktisk med å få en plass der. Jeg gikk der et år og jeg begynte å elske dans mer og mer. Turn var mer en ting jeg gjorde, mens dans begynte å bli en personlig ting for meg, noe som også var hardt for meg fordi jeg hadde så mange følelser. Det var hardt hvis jeg følte at jeg feilet og ikke gjorde det godt nok. Men det var noe med, du vet, – jeg smilte alltid på trening og elsket det der med drama og slikt.

Etter bare et år kom han inn ved Den Kongelige Ballett i København.

–Noen av romkameratene mine fra Det Kongelig Teater, begynte på KHiO her i Oslo. De sa, prøv å komme hit Lauritz, trenerne våre er veldig gode, det vil være bra for deg. Så jeg reiste til audition her og så kom jeg heldigvis inn. Og det har jeg ikke angret på. Jeg er veldig takknemlig. I tillegg til dyktige trenere på ballett bruker KHiO mye tid på å utvide vår horisont i forhold til andre dansearter og teknikker. I en ny tid skal man danse en masse forskjellige ting, man trenger jo ikke være den største moderne stjernen, men det er viktig å ha viten innen moderne og jazz. Det kan både hjelpe deg innen klassisk ballett og dessuten er det mange dansekompanier som gjør forskjellige ting som ikke bare er klassisk.

Klokken 11 setter guttene i gang med klasse nummer to, variasjoner. Her har de gjestelæreren Michail Zavialov, som til vanlig underviser i Portugal. Tidligere har han blant annet har vært førstedanser ved Kirov balletten.

–Challenge yourself. If you fall you fall. It doesn’t matter, we are working. I want to see the effort.

Guttene strekker seg høyere og lengre.

–Do you see – no problem!, sier han til Lauritz etter et ekstra stort hopp og en stødig landing, før han legger til –Actually this is one of the most difficult things in the world.

Mål

–Det er klart det er noen dansekompanier jeg har ekstra lyst å komme inn i, og noen roller og mål jeg ser for meg, men samtidig tenker jeg at man skal være forsiktig med hvordan man tenker om konkrete mål. Om man kun har hatt ett stort mål, og så oppnår dette, blir det vanskelig å gå videre, man går lei. Derfor tror jeg at det beste er å hele tiden være i gang og søke nye utfordringer. Klart alle vil være de beste, man gikk jo ikke inn på skolen med at man vil stå bakerst i rekken, men uansett rolle, så er min drøm å merke det der suset på scenen og gi mange mennesker noen fantastiske opplevelser. Da er jeg tilfreds med meg selv.

Søknadsfrist for Bachelorstudium i klassisk ballett i 2020 er 20. februar.