Forestilling

Avgang 2016: Operahøgskolens årsstudium og bachelor - Faust og Dialogues des carmélites

Regi

Catarina Gnosspelius

Musikalsk ledelse

Gregor Bühl

Klaver

Lina Braaten

Kostymer

Eli Beate Vevang

Scenografi

Anja Elise Granlund
Margarita Kolesnikova
Mads John Thomseth
(alle fra bachelorprogrammet i interiørarkitektur og møbeldesign ved avdeling Design)

I rollene

Faust av Charles Gounod

Faust: Espen Solsbak
Marguerite: Anna Matilda Sterby
Méphistophélès: Emil Havold Naeshagen
Valentin: Eilert Egil Taugbøl Hasseldal
Siebel: Therése Thylin Lindmark

Dialogues des carmélites av Francis Poulenc

Blanche de la Force: Agnes Auer
Soeur Constance: Ingvild Gomnæs Loen
Novelle Prieure 1: Eirin Kvamo Løvstad
Novelle Prieure 2: Renate Ekerhovd
Mère Marie: Marcela Randem
Mère Jeanne: Therése Thylin Lindmark
Soeur Mathilde: Anna Matilda Sterby
Marquis de la Force: Emil Havold Næshagen
Un officier: Espen Solsbak
Le Geolier: Eilert Egil Taugbøl Hasseldal

Foto: Stephen Hutton

Mer om operaen Faust

Opera fra 1859 av Charles Gounod. Libretto basert på Goethes Faust.

Introduksjon

Faust, en aldrende doktor som er misfornøyd med livet sitt.
Valentin, en soldat, kommer inn med sin søster Marguerite. Han får en hårlokk fra henne.
Siebel, en ung mann som er forelsket i Marguerite, følger med.

Dette skjer:

Faust forbanner både vitenskap og religion, og påkaller djevelen. Mephisto kommer til syne og tilbyr sine tjenester. Faust lager en pakt med djevelen og tilbyr sjelen sin i bytte med ungdom (representert ved et bilde av Marguerite).
Valentin reiser i krigen og bærer hårlokken til Marguerite ved hjertet som en lykkeamulett. Siebel tilbyr seg å passe Marguerite mens broren henne er borte. Valentin håper at om han dør, vil han våke over søsteren sin fra Himmelen.
Mephisto avslører sitt sanne jeg med dansen rundt gullkalven, et ball der Satan selv er dirigent. Hans nærvær er nå tydelig og gjør alle ille berørt.
Siebel blir redd for at diktene han skriver til Marguerite er et resultat av onde krefter. Men etter å ha rørt ved bildet av Marguerite, får Siebel tilbake troen og styrken sin, og utbryter: “Satan, jeg ler av deg!”
Når Mephisto ser diktene som Siebel har lagt på Marguerites dørstokk ler han godt: Han skal finne en langt mer eksklusiv gave til henne.
I ensomhet føler Faust at livskraft renner gjennom årene, og han blir overmannet av kjærligheten til Marguerite. Samtidig vil han redde henne fra ødeleggelsen, og forsøker å dra fra Mephisto idet han kommer med en veske full av smykker – uten hell. Mephisto og Faust gjemmer seg.
Marguerite tenker over sitt møte med Faust. Hun synger balladen om Kongen av Thule – en kjærlighetshistorie – og klarer ikke å la være å tenke på doktoren. Når hun finner smykkene blir hun forhekset og prøver dem på, og later som om hun er en fin kvinne som venter på sin beiler.
Valentin kommer tilbake fra fronten og forter seg hjem for å beskytte søsteren sin. Det blir duell mellom Faust and Valentin, og med hjelp av Mephisto vinner Faust, og han dreper Valentine. Mephisto forhekser lysningen der de to elskende nå skal møtes.
Mens Mephisto overskuer det hele og ler ondskapsfullt, blir det klart at Marguerites sjel nå er fortapt.

Mer om operaen Dialogues des carmélites

Opera fra 1956 av Francis Poulenc. Libretto av Georges Bernanos, basert på den sanne historien om Carmelite-nonnene som ble halshugget under Paris-terroren i 1794.

Dette skjer:

Revolusjon. Frykt og skrik.
Blanche de la Force som er patologisk redd for alt, forteller faren sin, Markien, at hun vil bli med i Carmelite-ordenen. Roen i klosteret vil være godt for nervene hennes.
I klosteret forteller den muntre søster Constance henne at hun hadde en foruroligende drøm hvor de to døde sammen. Samme natt dør den gamle priorinnen i store smerter.
De to unge nonnene ber alene i krypten. Når Constance forlater Blanche, blir hun fullstendig skrekkslagen. Mor Marie kommer til og roer henne ned.
To nye priorinner blir utpekt og de holder en tale til forsamlingen: «Det er terror rundt oss, men vår plikt er å be. La Gud bestemme hvem av oss som skal dø martyrdøden, det er ikke opp til oss å avgjøre det.» Nonnene ber Ave Maria sammen.
En revolusjonær kommer til klosteret og erklærer at nonnene må legge av seg sine religiøse vaner. Med Mor Marie som leder, nekter de å adlyde og blir deretter arrestert. Men Blanche sniker seg unna, fulgt av Marie.
I sitt gamle aristokratiske hjem spiller Blanche rollen som tjener, siden faren hennes er henrettet. Mor Marie kommer til huset og ber Blanche bli del av ordenen igjen. Blanche forklarer at hun alltid har levd i frykt og at hun ikke vet hva hun skal gjøre lenger. Marie forteller Blanche om et hus hvor de kan møtes neste dag, men Blanche er for nedbrutt og Marie blir hos henne.
I fengselet har nonnene gjennomlevd sin første forferdelige natt. Mor Theresa forsikrer dem om at den neste natt vil bli enklere, og at de kommer til å bli martyrer, på tross av hva hun beroliget dem med tidligere. Mor Lidoine minner dem om at Jesus selv var redd i olivenhagen, før korsfestelsen. Constance er bekymret: Blanche skulle vært der, hun har jo drømt om at de skal dø sammen.
De revolusjonære kommer inn med en liste med navn. (Dette er den autentiske listen med navn fra 1797, som ikke er blitt forandret, på tross av at denne versjonen av operaen har færre nonner enn originalbesetningen.) Kvinnene beskyldes for fanatisme, kriminell virksomhet, oppvigleri og illegale handlinger i Guds navn og blir derfor dømt til døden.
Nonnene samler seg til en siste velsignelse.
Neste dag mens Carmelite-nonnene langsomt går opp på skafottet, synger de en og en «Salve Regina». I siste minutt kommer Blanche til skafottet og går sammen med Constance til hennes død. (Ordene Blanche synger på slutten av denne operaen er de faktiske ordene som nonnene sang i 1797, fra salmen «Veni Creator».)