Disputas: Bendik Kaltenborn

Jeg er en tegneserieskaper og illustratør som i mitt prosjekt utforsker overgangen mellom tegning og film ved å selv foreta reisen fra papir til film gjennom å regissere en kortfilm basert på mine egne tegneserier. Og bare for å luke ut en potensielt forståelig misforståelse først som sist så vil jeg understreke at det ikke er snakk om tegnefilm men film med skuespillere og kamera, såkalt «live action».

Film basert på tegneserier er blitt et stort fenomen de siste 10-20 årene men selv om mitt prosjekt også går ut på å adaptere tegneserier til film er essensen hos meg hvem som foretar adapsjonen; nemlig tegneren selv, som i dette tilfellet er meg. Eksempler på tegnere/billedkunstnere som har tatt veien fra tegning til film jeg vil trekke fram er Marie Louise Ekman, Jorunn Myklebust Syversen, David Lynch og Federico Fellini, for å nevne noen.

Jeg vil foreta denne kunstneriske forsknings-reisen i første hånd og oppleve og erfare hva som skjer når en tegner bestemmer seg for å lage film, mens jeg dokumenterer underveis. Som utgangspunkt og «labrotte» har jeg valgt tegneserieboken min Liker stilen (2013) som jeg vil lage en kortfilm av med samme navn.

For meg handler prosjektet i stor grad om å ha et sterkt uttrykksbehov og se på hva som skjer med dette når man endrer uttrykksform, i mitt tilfellet fra tegning til film. Jeg er nysgjerrig på hva som ligger i overgangen mellom disse to kunstformene. Tegneserier er jo nært beslektet med storyboards, og som serietegner er jeg vant til å jobbe med karakterer, dialog, timing og mye annet som også gjelder for film. Er mine erfaringer som serietegner overførbare, og kan de til og med tilføre noe nytt når jeg beveger meg over i film? Hva skjer med fortellingene mine når man kan jobbe med «stemningshevende» virkemidler som lyd, musikk, og full kontroll på tidslinjen? Hvordan vil mitt visuelle univers påvirkes når det forlater papiret og gestaltes gjennom skuespillere, sminkedesignere, produksjonsdesigere, fotograf m.m.? Hva med dialogen, timingen, tempoet og andre aspekter som vil påvirkes når mitt tegnede univers møter den tredje dimensjon? I tillegg er jeg nysgjerrig på om jeg kan ta med meg noe tilbake fra film til papir igjen.

Det er med andre ord essensielt i dette prosjektet at jeg selv har manus og regi, at både tegneserien og filmen er fortalt av samme person, med samme visjon.

Underveis ønsker jeg å gi et innblikk i en tegners prosess på veien mot film og føre en dagbok som jeg vil redigere til et hensiktsmessig og overkommelig innsyn i min arbeidsprosess og mine fortløpende tanker. Dette ser jeg for meg å presentere sammen med intevjuer jeg har foretatt med de som har gjort denne reisen før meg og som jeg har villet lære av; bl.a. Carl Johan DeGeer, Sammy Harkham, Yngvild Flikke og Inga Sætre.

Mine ambisjoner om formidling til de som måtte utforske mitt doktorgradsprosjekt er altså å gjennom refleksjonen sette hodet på gløtt og gi innblikk i en prosess mer enn å skulle forklare og analysere min kunst utover de tanker og refleksjoner jeg gjør meg underveis og som kommer naturlig. Jeg avstår ikke fra å trekke slutninger men lar mye ligge åpent for de som måtte se andre sammenhenger enn jeg selv, særlig fordi jeg er av den oppfatning av at man ikke nødvendigvis er den beste til å analysere og forklare sitt eget arbeide. Jeg anser at mine teorier og tanker rundt eget arbeide fungerer best i tospann med en utenforståendes friske blikk og slutninger.

Jeg ønsker også å benytte meg av den unike anledningen et stipendiat gir til å se seg tilbake og reflektere over mine 10 år som frilans-illustratør før jeg ble stipendiat. Å gjøre nettopp dette akkurat i det jeg står på terskelen mellom disse tilbakelagte ti årene og de kommende årene som stipendiat føles som et lite tidsvindu det er viktig å gripe mens jeg har det friskt i minnet. Samtidig som det føles riktig å «lukke en dør før man åpner en ny». Jeg vil gjøre dette gjennom en omfattende retrospektiv samlebok og utstilling, og håper at dette arbeidet kan fungere som en naturlig vei inn i skriving, noe jeg ønsker å utforske mer parallelt med film.

Man kan si at jeg i mitt prosjekt ønsker å finne lysbryteren i mitt eget univers/kunstnerskap og at jeg tror denne befinner seg et sted utenfor komfortsonen, utenfor det for meg trygge og kjente. Jeg elsker å famle rundt i halvmørket og ikke alltid vite hva jeg holder på med, men jeg er samtidig nysgjerrig på hva det å foreta dette skiftet i uttrykksform som en del av kunstnerisk forskning vil kunne føre til. Om det å la mine tegneserier speile seg i film og serier vil gi en ny innsikt, både for meg selv og forhåpentligvis for alle som er interessert i tegning, film og kreative prosesser generelt. - Bendik Kaltenborn -

Det er liten tvil om at den måten Kaltenborn skaper sine tegnede univers på, det intuitive, ofte inspirert av hverdagslige hendelser, tatt ut i det absurde, får en stor effekt på det filmiske uttrykket i Liker stilen. Bakgrunnen hans, metoden hans, og måten han utfordrer på, når han beveger seg over i filmen som kunstart, tilfører etter komiteens vurdering noe nytt til filmen som fortellermedium. Det er ikke nytt at tegneserier/serieunivers filmatiseres, det er heller ikke nytt at en illustratør og tegneserieskaper blir filmregissør (Lynch, Fellini med fler). Det som er nyskapende, er at Kaltenborn som kunstner har latt seg inspirere av sitt tegnede univers, tatt deler av dette med seg inn i filmen, satt ulike tegnede univers sammen og tilført nye elementer, på filmmediets premisser. Mer enn en adaptasjon blir Liker stilen dermed et kunstnerisk verk som står på egne ben, selv om enkelte karakterer og scener har gjenkjennbare trekk, dialogsekvenser og innhold, hentet fra Kaltenborns tegneserieunivers. Liker stilen er en film uten stor ærefrykt for filmmediet og det er vel noe av det som gjør den så befriende forfriskende og annerledes.

Der Kaltenborn har måttet utfordre seg selv, er å gi karakterene i filmuniverset en større dybde; mer back-story, de har blitt til karakterer med en tydelig agenda, en vilje i den enkelte scenen og fra scene til scene, nødvendige verktøy for en skuespiller som skal gestalte en karakter på film. At han treffer så godt med timing i Liker stilen har åpenbart sammenheng med hans bakgrunn som tegneserieskaper. Kaltenborn er en kunstner som forsker i tverrkunstnerisk praksis, og som bidrar til å utviske grenser mellom de forskjellige kunstretningene.

<…> Det er etter komiteens mening liten tvil om at Kaltenborn har laget et sterkt, selvstendig og originalt filmverk, som forholder seg nokså fritt til tradisjonelle filmkonvensjoner, rett og slett en liten perle av en film.