Studiestart 2025: Tale fra studentrådsleder Rania Broud

I fjor var mitt første år på KHiO – og det var helt … ja, sinnssykt. Jeg kom inn. Jeg overlevde. Jeg lærte masse.
Og nå står jeg her for andre år på rad, litt klokere, litt tryggere – men også med det store spørsmålet: Hva nå?

For i dette rommet sitter vi alle på forskjellige steder i løpet vårt.
Noen er her for aller første gang.
Noen er på andre eller tredje året på bachelor.
Noen er i starten eller midten av masteren.

Men vi har én ting til felles: vi er alle nye på noe.
Jeg har aldri gått andre året på regi før. Du har aldri stått foran akkurat de utfordringene du står overfor nå. Så på hver vår måte er vi alle nykommere – igjen.

Innenfor disse veggene kommer vi til å bli faglig utfordret. Og det betyr utvikling – på godt og vondt.
Utenom det faglige må vi navigere alt det praktiske og administrative. Ikke alltid gøy, men en del av hverdagen.

Og så … utenfor disse veggene … der er det kaos. Et verdenssamfunn jeg helt ærlig ikke alltid begriper. Det er stortingsvalg i år. Det er nyhetsoverskrifter som skremmer, som forvirrer, som gjør oss slitne.

Og midt i alt dette hører jeg folk si: Kunst kan redde verden.

Men kan den det?

Kunst kan ikke redde verden alene.
Men den kan gjøre noe ingen andre verktøy kan: den kan forandre hvordan vi ser verden, og dermed hvordan vi handler i den. Den kan forandre menneskene som lever i den – og det er kanskje enda mer kraftfullt.

Kunst kan skape rom for å se virkeligheten med nye øyne. Den kan utfordre fastlåste perspektiver og vekke empati – ofte startpunktet for handling. Fakta kan informere oss, men kunst kan bevege oss. Og det er følelsene som får oss til å handle.

Kunst kan bevare historier i krisetider. Den kan gi oss et trygt rom til å utforske farlige eller radikale ideer. Den kan bygge fellesskap der samfunnet ellers er fragmentert.

Nei, kunst kan ikke stoppe en krig eller stanse klimakrisen direkte. Men den kan inspirere håp. Den kan mobilisere handling. Den kan minne oss om at en annen fremtid alltid er mulig. Og kanskje … kanskje er det nettopp gjennom oss, kunstnerne, at den fremtiden begynner.

Men da må vi også tørre å se vår egen sårbarhet.
Vi er sårbare som de kunstnerne vi allerede er – og vi vil fortsatt være sårbare den dagen vi går ut med vitnemål i hånden. Men det er ikke et tegn på svakhet. Det er et tegn på at vi er mennesker som føler dypt, som tør å være åpne, og som derfor har mulighet til å skape kunst som faktisk betyr noe.

Så la oss ikke glemme:
Vi er her ikke bare for å lære et fag, men for å forme hvordan vi, sammen, kan møte verden – og kanskje forandre den.

Og for å få til det, må vi øve.

En av måtene vi kan øve på, er å delta i studentdemokratiet. Du trenger ikke erfaring for å være med. Det holder at du har noe du ønsker å forbedre, endre eller legge til.

Vi er fire medlemmer i Studentrådet. Vi bærer et stort ansvar på vegne av våre medstudenter. Vår jobb det neste året er å lytte. Lytte til både klager og ønsker.

Og vi må også øve oss på å ta en kamp.
Vi skal ikke være redde for å gi klagenemnda litt å gjøre. Vi skal tørre å utfordre ledelsen og de ansatte. Vi skal være deres talerør – og si ifra når vi ikke er fornøyde.

Jeg er klar for å bli både elsket og hatet av rektor.
For ingen skal få lov til å si til meg – eller til dere – «du tar for mye plass.»

Vi skal være mange som tar plass, på vår egen måte, både innenfor og utenfor disse veggene.

Vi i Studentrådet ønsker å rokke ved gamle holdninger og tradisjoner, slik at KHiO kan holde tritt med utviklingen i kunstfeltet. Vi kan ikke møte et rigid system uten å forsøke å flytte
grensene for hvor veggene står.

Det handler ikke bare om å motsette seg nedskjæringer og kutt. Det handler også om å avsløre unødvendig ressursbruk på byråkrati – og heller finne praktiske, effektive løsninger som gagner både ansatte og studenter.

For oss er det like viktig å kjempe for skolen, mot skolen og med skolen – alltid sammen med dere, kjære medstudenter.

Hvis vi klarer å gjøre det her, sammen, da vil i hvert fall jeg føle meg bedre rustet til å fortsette kampen når vi en dag forlater dette bygget og tar verktøyene våre ut i verden.

Det er derfor studentdemokratiet er viktig.
Det er derfor alle kunstnere må øve, for å utvikle seg.
Og det er derfor vi er her.

Og før jeg avslutter, vil jeg minne oss om at dette ikke bare er store ord. Gjennom historien har kunst faktisk forandret verden.

Da Harriet Backer malte hverdagslivets stille øyeblikk på slutten av 1800-tallet, ga hun kvinner en plass i kunsthistorien og inspirerte nye generasjoner.
Arnulf Øverlands dikt Du må ikke sove ble en kraftfull advarsel mot likegyldighet i møte med fascismen – og lever fortsatt som et moralsk kompass.
I nyere tid har forestillingen Ways of Seeing (2018) av Pia Maria Roll, Sara Baban, Hanan Benammar og Marius von der Fehr på Black Box teater vist hvilken kraft scenekunst kan ha. Den utfordret grenser, stilte ubehagelige spørsmål – og førte til en offentlig debatt som strakk seg helt inn i regjeringen, og til slutt inn i rettssalen.

Og i Marokko, hvor jeg kommer fra, brøt Chaïbia Talal – fra samme urbefolkningsgruppe som meg, Doukkaliat – på 1960- og 70-tallet gjennom alle barrierer som analfabet kvinne og selvlært kunstner. Hun gikk fra et liv som hushjelp og enke til å bli internasjonalt anerkjent for maleriene sine, og viste at kunsten kan vokse frem der ingen trodde den kunne – og likevel nå hele verden.

I dag er kvinnene fra Talals – og min – urbefolkningsgruppe de som statistisk sett tar høyere utdanning. Som om vi alle tar igjen for formødrene som ikke kunne lese.

Så når vi sitter her på KHiO, kan det føles som om verden der ute er for stor, for kaotisk, for langt borte. Men historien viser oss at kunst skaper bølger – og at bølger blir til bevegelser.

Vi kan være den neste bølgen.
Vi kan være de som setter ord, bilder, kropp og lyd på det som må endres.

Mitt håp er at vi ikke bare går herfra med et vitnemål, men med motet til å bruke kunsten vår – ikke bare for oss selv, men for fellesskapet.
At vi tør å se verden slik den er – men også vise verden slik den kan bli.

For da, kjære medstudenter, er vi ikke bare kunstnere.
Da er vi endringsskapere.