Fra gata til Nasjonalmuseet

– Broderi kom veldig overraskende på meg. Men det er sånt som skjer når man reiser og møter andre mennesker. Jeg reiser mye, sier Terje Grimen.

– Graffiti er ikke en akseptert kunstform, det er liksom noe ungdommer driver med. Broderi er heller ikke anerkjent i kunsthistorien. Det er folkelig. Begge er tidkrevende og håndverksmessig kan de sånn sett ligne på hverandre.

Terje Grimen har alltid vært aktivist og han har drevet ungdomsarbeid. Allerede som 20-åring i Bergen, startet han sin første organisasjon for ungdommer i faresonen for utenforskap.

– Ungdommene var bare noen år yngre enn meg, det gjorde at det ble nære forhold og relasjoner. Jeg har helt fra ungdommen av sett mye utenforskap på nært hold og videre opp til voksen alder har jeg jobbet på gateplan tett på rus, vanskeligstilte og kriminelle miljøer, hvor jeg opplevde mange harde ting, som tok nattesøvn fra meg. Mange sørgelige hendelser, men i senere tid har de opplevelsene gitt meg perspektiver.

Foto: Harald Fåkvam

Da Grimen var 25 år begynte han med graffiti på fulltid, hadde ulike baser i Norge og reiste mye internasjonalt. Han har jobbet med Folk-til-folk i Barentsregionen og vært mye i Russland. I tillegg har han drevet workshoper rette mot vanskeligstilte gjennom en rekke organisasjoner og institusjoner.

– Jeg hadde dårlige karakterer. Så jeg kom ikke inn på lærerutdanning. Jeg tenkte at jeg kunne ta en bachelor innen kunst og så etterpå bygge på med pedagogikk.

Fascinasjonen for nord har han hatt lenge og det var klart at det måtte bli i nord han søkte seg til Kunstakademiet, ved Universitetet i Tromsø.

– At jeg ble kunstner, var overraskende også for meg selv. Og nå har jeg smykket ut bygget ILP- Lærerhøgskolen i Tromsø under UIT, via Koro, en tilsvarende skole til den jeg ikke kom inn på. Jeg har også vært brukt som foredragsholder på lærerutdanningen. Så det er jo et gledelig og litt pussig krumspring i livet. Jeg er god nok som kunstner og foredragsholder, men ikke som student.

Tromsø

Da han kom til Kunstakademiet i Tromsø, var det viktig for Grimen å ikke bli båset inn som graffiti kunstner. Hans første verk i en planlagt serie på ti, med hovedtittel Sånne som oss, er derfor laget kun som broderi. Verket Reppafjorden 22:45 - 22.08.2021, som nå er utstilt på Nasjonalmuseet under Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling, er Terje Grimens fjerde arbeid i serien og en kombinasjon av broderi og maleri med teknikker fra graffiti.

På studiet møter han Britta Marakatt-Labba, en av Sapmis mest internasjonalt kjente kunstnere, under et ukeskurs hun holder for studentene.

– Utgangspunktet for det første verket Sønn av Aslan, var et bilde jeg hadde tatt av en kamerat i Stavanger, som klatret opp og skrev sin signatur på en vegg. Britta Marakatt-Labba så min broderte versjon av det bildet. Hennes reaksjon var: – Så hyggelig, det står en fyr og tagger.

Terje Grimen smiler.

– Jeg tror ikke jeg ville fått samme reaksjon med fotografiet. Så jeg utforsker hvor langt jeg kan dra koselig-kortet og driver aktivisme gjennom broderi. Arbeidene blir en dialog mellom det myke og det harde, to ytterpunkter som møtes.

Terje Grimen bestemte seg for å brodere hele verket Sønn av Aslan under bacheloren i 2019

Grimen og Britta Labba har hatt mye med hverandre å gjøre etter det første møtet.

– Hun har støttet meg veldig på røffheten, at jeg maler over og bruker røffe sting. Det er mindre forhold i Nord-Norge, ikke hierarkisk, så man blir nære. Det vil jeg berømme de for. Svært mange etablerte kunstnere har vært sterke støttespillere, som har hjulpet meg inn i tekstilverdenen.

Siste året på Kunstakademiet har Terje Grimen en samtale med den norsk-japansk-brasilianske kunstneren Kiyoshi Yamamoto.

– Kiyoshi foreslo å se hvordan det blir hvis jeg mikser broderi med den erfaringen jeg har fra graffiti og gatekunst i offentlige rom. I verkene på avgangsutstillingen angrep jeg broderiet på graffitiens premisser. Jeg har fremdeles et sterkt samarbeid med Kiyoshi Yamamoto. Han er kvass, rettferdig og kommer med respektfull kritikk. En kritikk jeg mottar med glede.

Gatekunst

– Jeg har tidligere stilt ut gatekunsten min, men å ta den urbane kunsten inn i en whitecube, kjennes som en løve i bur. Gatekunsten må ut i gaten. Miljøet er veldig inkluderende og jeg jobber fremdeles med urban kunst. Vi reiser mye sammen og fokuserer på hverandre som kunstnere og det kunstneriske uttrykket, ikke hva vi ellers holder på med.

Foto: Steve Nilsen

Men det hender at et glimt av identiteten til de han jobber med kommer frem, og han forteller om en ganske spesiell opplevelse han hadde en gang i New York.

– Jeg fikk bare en adresse, der jeg skulle møte de andre gatekunstnerne. De viste seg å være italienere i 40-årene, som jobbet innenfor fashion-industri og en av de var plastisk kirurg. De kjørte en Hummer og vi reiste over til Queens. New York handler mer om fasade, enn for eksempel når jeg møter folk i Russland. Da blir jeg gjerne invitert hjem til moren til en av de unge guttene og servert nasjonalretten Borscht.

Grimen forteller at han var i Montreal i Canada, da Putins største rekruttering i 2022 skjedde.

– Jeg har et nært forhold til flere i Russland og husker jeg snakket med en på telefon og sa han måtte komme seg ut av landet for å unngå å bli rekruttert. Men han svarte at det gikk bra, han trodde ikke han kom til å havne i krig. Et par dager senere ringte han meg fra Helsinki, jeg var fremdeles i Canada, men med noen telefoner fikk jeg ordnet at han kom seg til Norge og at han kunne bo i leiligheten min. Selv skulle jeg være på reise i en måned til.

– Jeg tror på det internasjonale solidaritetspremisset. Hva er egentlig en landegrense? Vi er født med ulike privilegier og jeg føler at jeg må bruke mine privilegier som hvit mann fra Vesten til andre sin fordel. Jeg har aldri valgt å bli aktivist, men det har bare alltid handlet om å kjempe kamper. I Bergen jobbet jeg mot rasisme, utenforskap, vanskeligstilte og for ungdom. I Tromsø ble det veldig aktuelt å bidra til Sapmi-kampene og kampen for naturen.

Sjøsamisk aktivist

– Over en periode på to år gjorde jeg dette samarbeidet med en anonym sjøsamisk aktivist, sier Grimen om verket Reppafjorden 22.45 - 22.08.2021, som møter deg straks du kommer inn døren til Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling på Nasjonalmuseet.

– Dette verket er en del av en større utstilling som jeg og den aktivisten har reist rundt i Sapmi med. Det har altså tidligere stått i en sammenheng med flere støtteverk og formidling rundt. Da det ble klart at verket skulle vises på Nasjonalmuseet, måtte det en måned i insektskarantene, så vi måtte avslutte litt før enn planlagt i Kautokeino. Jeg kjørte det ned til Oslo selv, det var en lang reise.

Grimen forteller om en hektisk sommer frem mot at verket var klart for Nasjonalmuseet, og hvor lærerikt det har vært å se hvordan konservatorene behandler kunst her.

– Britta Labba har vært her og sett verket på utstilling – forrige uke fikk vi tilsnakk av vaktene fordi vi var for nær verket, sier han og ler. – Så vi får spare detaljene og se på stingene når det er tilbake hos meg.

Verket er dokumentasjon av sted og tidspunkt, malt og brodert fra et fotografi Grimen har tatt. Ved siden av er et samverk. Den anonyme sjøsamiske aktivisten har skrevet tre setninger. Essensen av kampen.

– Hun og moren diskuterte seg frem til setningene da de satt i badstuen hjemme. Hun forteller sin historie – jeg skaper en arena. Vi har brukt mye tid sammen i bil, på tur i naturen, rundt bålet og møtt familien. Vi har blitt kjent med hverandres premisser.

Terje Grimen besøkte flere ganger Reppafjorden, der det var aksjonskamp mot dumping av gruveslam i fjorden. På sitt tredje besøk var han der for å male et verk på en låve ved campen.

– På dag fire eller fem, var det en del som skulle trene på sivil ulydighet. Altså hvordan du skal oppføre deg ved arrestasjon, og jeg tok en del dokumentasjonsbilder. Så ba jeg om å få ta portrettbilder av deltakerne, jeg tok med meg en og en litt bort fra de andre.

Det var slik bildet av den anonyme sjøsamiske aktivisten ble tatt.

– Jeg ba henne lukke øynene. Hør på naturen. Hør på vinden. Hvorfor er du her? Lukk opp øynene når du er klar. Og akkurat i det øyeblikket hun åpnet øynene kom det en 100% ren tåre, av sorg, smerte og frustrasjon for tap av natur.

– Jeg ville ha det rene øyeblikket, ingen politisk motivasjon eller posisjon. Det var ingen tanke om at den tåren skulle havne her på Nasjonalmuseet.

Etter bildet ble tatt brukte han et år i studio på å male og brodere, og bestemme hva som skulle med.

– Det er mange ladninger i verket, men det viktige for meg er å beskrive bakgrunnen og tiden opp mot øyeblikket. Og så er det hennes setninger. Folk skal få lese inn egne ting.

Ungdomsarbeid

– Jeg har vært vant til å ikke være akseptert. Men når man reiser med et stort broderi og sitter og broderer på for eksempel Hurtigruta eller toget, så kommer man raskt i kontakt med folk.

Og det har blitt mange turer med Hurtigruta, for etter bacheloren ble han værende i Tromsø på grunn av korona og krig.

– I Tromsø fikk jeg etter hvert 50% stilling som kreativ konsulent og rådgiver, der jeg startet prosjekter for ungdommer. Når jeg jobber som rådgiver for unge kreative mennesker, er mitt viktigste budskap - ikke lås deg, test ut mest mulig kunstuttrykk. Fokuser på prosess og flyt – ikke å være flink og resultater. Jeg har selv i oppveksten aldri opplevd å bli møtt av en lærer som har sagt at jeg har talent. Jeg har blitt anmeldt av politi og huseiere, men ikke kunstkritikere.

Foto: Harald Fåkvam

Og han følger fremdeles opp ungdommene sine i Bergen og rundt i Norge.

– Jeg har besøkt ungdommene mine i fengsel, på institusjoner og vært i begravelser. Men skal jeg kunne jobbe med disse tunge problematikkene, så må jeg også ha pauser og jeg jobber blant annet fremdeles mye med veggmaleri i offentlige rom for private aktører, kommuner og offentlige etater som KORO.

Under arbeid med et offentlig veggmaleri for Sør Varanger utvikling og Pikene på broen, et kollektiv av kuratorer og produsenter i Kirkenes, får Grimen en telefon.

– En av de yngste ungdommene mine hadde tatt selvmord. Virkeligheten henter deg tilbake. Og jeg må kunne se folk i øynene, snakke med, ikke om. Jeg eksponeres for livet og så prøver jeg å finne en balanse, men det er vanskelig.

Foto: Harald Fåkvam

Nye prosjekter

Grimen har allerede planene klare for flere av bildene i serien Sånne som oss, om aktivisme, utenforskap og gateestetikk.

– Jeg er i gang med mange prosjekter. Blant annet har jeg fulgt to saker i Bergen i flere år som handler om kidnapping og tortur. I den ene saken er det en vanlig person. I den andre er det en med høyere profil. Jeg er personlig tett knyttet til sakene og jeg har vært mange dager i rettsaker med den ene personen. Hvilke spørsmål stiller vi? Hva vil jeg formidle? Det jobber jeg med. Jeg skal lage en utstilling, men det er personlig og sterkt.

I fjor vinter bestemte han seg for å søke master på Kunsthøgskolen i Oslo, etter fem år i Tromsø.

– Jeg ønsker å få en bedre forståelse for tekstil. Lære meg å veve, mer om å farge tråder, rett og slett å kunne fordype meg i det materialet jeg jobber med. Derfor har jeg valgt studiet medium- og materialbasert kunst på KHiO, og ikke for eksempel fine art. Det er et ganske unikt studium som Kunsthøgskolen tilbyr.

Grimen arbeider med et pågående prosjekt med bakgrunn i flyktningeleirer i Palestina.

– Det er sørgelig aktuelt nå. Jeg jobber sosioantropologisk, reiser dit og treffer mennesker. Det er viktig for meg å formidle respekt, å snakke med folk og ikke om. Jeg blir oppfordret av professorene her på KHiO til å bruke en litt annen tilnærming i arbeidet med prosjektet i Midtøsten, et mer abstrakt uttrykk. Vi får se hvordan det går.

Siste prosjekt han er i gang med er i samarbeid med Sunnivas minnefond, til minne om Sunniva Borgen. 

– Det handler om vold i nære relasjoner, og å hedre hennes verdigrunnlag da hun var i live. Jeg arbeider med et ekstremt voldelig drap og jeg er personlig tilknyttet familiemedlemmer i denne saken. Familien er enige i at de ønsker at vi skal gjøre noe sammen, det var faktisk de som kom til meg, men det er viktig med relasjonsbygging over tid og jeg er i dialog og respekt med familien. Broren var med her på Nasjonalmuseet og møtte den sjøsamiske aktivisten. Jeg inviterer folk inn i mitt nettverk, det er en dans man ikke vet utfallet av. Jeg har ansvaret for de – vi står sammen i denne prosessen.

Det som er felles for alle Grimens fire prosjekter så langt, er at alle de fire han har portrettert er anonymisert.

– Det er et bevisst grep som gir muligheten for å flytte fokus der vi ønsker. Det handler om saken. Og hvor lang tid det tar er ikke viktig, når det kommer så kommer det på riktig måte.

Første mai, 2021, brukt i første-mai tog

Synlig kunstner

– Verket på Nasjonalmuseet skaper reaksjoner, både positive og negative. I Berlevåg og Kautokeino gikk det mange timer der vi drakk kaffe med publikum og hørte på deres opplevelser. Det kommer frem ting vi ikke har tenkt på.

Grimen forteller at han inviterte den sjøsamiske aktivisten med til en dypdykk-samtale på Nasjonalmuseet.

– Vi var sammen en uke før samtalen. Jeg var spent på hvordan møte her på Nasjonalmuseet ville bli. Verket er tatt ut av sammenhengen med de andre verkene og tekstene, og stilt ut på Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling. Det blir jo litt kommentarer om kvaliteten på stingene mine, humrer han.

– Før brukte jeg alias som gatekunstner, kunne komme 15 minutter etter utstillingsåpning og ingen visste hvem jeg var. Nå har jeg latt det være opp til galleriene om de ønsker å bruke mitt rette navn. Det var mye mer behagelig å være anonym, men det er en del av min utvikling som kunstner å måtte stå mer frem for de kampene og sakene som er viktige.

– Det vanskeligste for meg er å takle stikk fra folk som spekulerer i at jeg som kunstner profiterer på andre, det er vanskeligere å takle enn de gangene jeg har blitt kastet på glattcelle. Men vi står sammen. Det handler om reisen. Nå vet vi ikke hvor reisen går videre. Vi venter og ser hva som skjer. På nyåret får jeg ta meg en ny skitur og samtale med aktivisten rundt et bål.

Bilder så langt i serien Sånne som oss:

Bilde 1: Sønn av Aslan (2019) handler om graffiti og viser en person som tagger på et gatehjørne

Bilde 2: Simskolen (2020-2021) viser til tatoveringer og den type tematikk.

Bilde 3: Første mai (2021) handler om arbeiderklassen, om internasjonal solidaritet og kampen mot rasisme og nynazisme. Det har blitt båret i 1. mai-tog og planen er at det skal brukes i tog igjen.

Bilde 4: Reppafjorden 22.45 - 22.08.2021

Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling på Nasjonalmuseet er åpen til 30.12. 2023

På utstillingen deltar også våre nåværende studenter Silje Kjørholt og Tamara Marbl Joka (les saken The Oscar goes to...), begge MA2 studenter på Master i medium- og materialbasert kunst, i tillegg til flere av våre ansatte og tidligere studenter.

Åpningstider i julen:

Tirsdag og onsdag 10–20
Torsdag, fredag og lørdag 10–17

24. desember 2023 – 26. desember 2023
Stengt: Jul

31. desember 2023 – 1. januar 2024
Stengt: Nyttår