Fagprofilen: Hans Hamid Rasmussen – Å fylle hullene med mening

–Grunnet statskupp i Algerie i 1965 og min fars politiske rolle med Ben Bella som leder befant vi oss som familie i voldens sentrum. På natten brøt soldater seg inn i vår leilighet og truet med vold mot oss barna for at min mor skulle gi informasjon. Far ble satt i fengsel og torturert. Senere fikk vi besøke far hvor blant annet illegale aviser ble gjemt i mine bleier, forteller Hans Hamid Rasmussen, som har bodd i Norge sammen med sin søster og norske mor siden begynnelsen av 70-tallet.

–Etter en tid ble far løslatt, han fikk valget om å skifte politisk side eller forlate landet. Han reiste, og min mor ble isolert fra sosiale omgivelser og satt i husarrest. Takket være norske støttespillere og Amnesty fikk mor et kunststipend fra UKS (Unge Kunstneres Samfund) og kunne bestikke myndighetene slik at vi fikk kjøpt pass til meg og min søster. Slik ble vi gjenforent som familie i Budapest. Et år senere besluttet mor å ta med oss barna og flytte til Norge. Det var 1971, og jeg skulle etter noen korte sommeruker starte på en hvitmalt skole på Østbygda i indre Østfold. Fortiden med foreldre dypt involvert i internasjonal politikk, med personer som Che Guevara, Pierre Bourdieu og Frantz Fanon i omgangskretsen, stilnet inn. I 1971 var det få med navnene Malika og Hamid i Østfold. Tross at mor var norsk, representerte vårt nærvær et Norge i endring.

Hans Hamid Rasmussen var syv år da han flyttet til Norge, fransk var morsmålet hans, men det mistet han i løpet av det første året i Norge. I arbeidene sine, som er fotografier bearbeidet med laserkutter for så å tilføres digitale programmerte broderier, utforsker han interkulturelle dilemmaer og muligheten for å uttrykke både det innadvendte, stille språket han kjente fra Algerie og det utadvendte språket han kjenner fra oppveksten i Norge.

Hegemoniet brutt

Nå er Rasmussen inne i sin andre åremålsperiode som fagområdeansvarlig for tekstilkunst ved Kunsthøgskolen og han har vært her i 10 år. Det var ikke mange som drev med tekstil da han studerte på 90-tallet, en tid preget av et markant teoretisk skifte på Kunstakademiet.

–Jeg er utdannet på fotoakademiet på Konstfack i Stockholm, og på Kunstakademiet i Oslo. Studier på Konstfack og Akademiet på 80- og 90-tallet innebar betydelig endringer i mitt syn på kunst. Både det at nye teknikker introdusertes, og viktigst for meg, at vi nærmest over natten ble gjort kjent med filosofi, språkteori og kunsthistorie i en bortimot helt uforståelig blanding. Utover 1990 og inn i 2000-tallet skulle konsekvensen av globale politiske og økonomiske endringer vise seg ved at det vestlige hegemoniet innen kunstverdenen var brutt. Nytt for oss var at kunstnere bosatt i verdensdeler som tidligere ikke var representert på kunstscenen fikk nå delta, som for eksempel ved Documenta X i 1997 og påfølgende Documenta XI i 2002.

Rasmussen tror studentene som studerer tekstil ved KHiO nå, kommer til å bli ettertraktet.

–Materialbasert kunst opplever ny interesse, som blant annet skyldes at asiatiske kunstnere har fått oppmerksomhet de ti-årene. Flere samler kunst nå og de kjøper gjerne materialbasert kunst, særlig fra Kina og India, der material- og håndverksbaserte tradisjons står sterkt. De representerer markedskreftene, og det har påvirket den Europeiske scenen. Jeg tror ikke interessen for materialbasert kunst er et blaff, etterspørselen øker og studentene våre kommer til å bli attraktive, for det er ikke mange som kan de teknikkene som studentene lærer ved Kunsthøgskolen.

Selv fant han tidlig ut etter endt utdannelse at broderi svarte til hans behov for å kunne utrykke de mange problemstillinger han møtte som følge av å ha interkulturell erfaring.

–Fra starten kunne jeg bokstavelig talt ingenting om broderi, jeg skaffet meg et bunadskitt og utviklet snart et pedantisk broderi bygget på kunnskap om valørtegning fra tegneklasser på Konstfack og Kunstakademiet i Oslo. Det å lære seg en ny uttrykksform kan sidestilles med det å oppdage et nytt språk. Med god hjelp av mange positive og imøtekommende personer har jeg tilegnet meg noe faglig kunnskap, som sammen med en vedvarende interesse for mellommenneskelige anliggender, stadig leder til nye visuelle arbeider.

Tilbake til Algerie

I 1993 ble Hans Hamid Rasmussen invitert til Sveaborg i Helsinki, for å holde sin første separatutstilling, med tittelen Fremmen.

–Underveis gjorde jeg en undersøkelse av begrepet, det å være fremmed i ulike kontekster og endte opp med å gjengi tjueto portretter av barn med ulike fysiske deformasjoner på to lakenlignende tekstiler i lin. Arbeidene ble oppdaget av ulike kuratorer som hjalp meg ut i verden. Med støtte fra OCA (Office for Contemporary Art) kunne jeg reise til min fødeby Alger med et kamera gjemt i en fotballveske og med god hjelp av min dyktige kollega Thomas Saenger ble materialet redigert til et videoarbeid som ble presentert ved KIASMA i Helsinki i 2001.

Videomaterialet ble senere brukt som motiver i tekstilarbeider, i form av digitale broderier. Den tekniske utviklingen har betydd at Rasmussen har kunnet utvikle en motivverden basert på erfaring fra håndbroderi og ved hjelp av digitalt broderi kan det mangfoldiggjøres.

–Ved første reise til Algerie og hovedstaden Alger, ble jeg tatt hånd om av tidligere venner av min mor. Det ble et møte som bar preg av at jeg stod på utsiden og hadde få muligheter til å forstå mine sosiale omgivelser. Jeg klarte å finne fram til huset vi bodde i før vår flukt, det var naturlig nok en sterk opplevelse, på samme tid var det vanskelig å relatere seg til. Ved hjelp av mine venner forsøkte vi å gå inn i kasbahen, som er gamlebyen i Alger, men valgte å snu da de advarte meg om de farer som vi utsatte oss for.

Ved andre reise, nå sammen med min far og halvbror Karim, avla vi besøk til slektninger som bor i kasbahen. Det kan være vanskelig å forstå de ulikheter som utgjør det vi kaller kulturell identitet, på samme tid mener jeg at ulike sosiale møter som oftest først bygger på gjenkjennelse, dvs. at vi identifiserer følelser og utrykk ved den andre. Over tid kommer mer kompleks sosial adferd til overflaten og da gjerne forventinger som det kan være vanskeligere å forstå eller å godta. I Algerie oppleves de ulike familiære bånd som det sosiale rom jeg som person relateres til. Det la jeg spesielt merke til ved første besøk i 2000, i det en gjest spurte meg om min Algeriske families navn, hvorpå verten avbrøt den andre gjesten, med kommentar om at her var jeg sønn av deres hus, underforstått at min fars familie ikke var tema for samtale. Jeg tolker det dit at relasjonene utvikles langs familiens linjer og utbredelse. Som norsk forholder jeg meg til et allestedsværende offentlig rom hvor jeg som borger kjenner min plass, rettigheter og plikter, denne er i min bevissthet hevet over en nær sagt hver relasjon.

Forsoning og savn

Da Hans Hamid Rasmussen besøkte Alger med sin far, klarte de å få til et besøk i den leiligheten der de hadde blitt holdt i husarrest før utvisningen av faren og senere resten av familiens flukt.

–Mannen som åpnet døren var den samme som i sin tid hadde angitt far til det nye regime. Men der i døren møtte far en gammel kamerat og en kriger som han delte en fortid med. Det var ingen tegn til bitterhet, det var som de søkte forsoning. Opplevelsen var til ettertanke i forhold til min egen personlige prosess til min far. I leiligheten var mors norske bøker og gjenstander som om de ikke var blitt flyttet på alle disse år, min bestefars kabylske veggskap hang på samme plass i gangen på vei til soverommet som jeg delte med min søster. Alle gjenstandene var pusset for støv, som om gjenstandene i leiligheten var del av en offentlig historie som ble respektert av dem som bebodde leiligheten. Gjenstander som de ikke forstod som deres eiendeler, men det var heller ikke min mor eller far sine lenger.

–Ofte har jeg tenkt på Aksel Sandemoses bok ”En flyktning krysser sitt spor” etter det besøket. Da vi forlot leiligheten var noe sluppet tak i meg. Det livet vi hadde i Algerie var ytre sett i stor grad basert på min fars liv og rolle i det offentlige rom. Han var ung Marxist og gjennomlevde store endringer i samfunnet han var en del av. Bruddet han selv gjorde med sin egen familien i Algerie må ha vært like stor, om ikke en større radikal handling, enn den han foretok i perioden min mor møtte far. Sammen med andre unge algeriere skulle de danne en ny stat fri for fransk kolonial undertrykkelse. Kolonialistene hadde etterlatt seg en traumatisert befolkning, skyhøy analfabetisme, ødelagt infrastruktur, splittet befolkning, i det hele var store deler av landet ødelagt. Det har vært og er et savn å forstå det han representerte i mitt liv, og det har tatt tid å forsone seg med følelsen av å bli sveket da han som far forlot oss.

Oppvekst med Marx, Lenin og Gud

Hans Hamid Rasmussen forteller at da de kom til Rakkestad i indre Østfold møtte de et samfunn preget av sterkt kristent troende, på skolen sang de bordvers hver dag.

–O, du som metter liten fugl velsigne vår mat, O Gud, Amen! I Østfold kan 'metter' fonetisk ligne på han eller hun hætter for. Som nyankommet fransktalende barn blandet jeg ordene og slik ble det «O, du som heter liten fugl». Slik var det på et annet nivå mulig å forsone Marx, Lenin og Gud. Denne form for metafysisk krise har i grunn formet min tenkning som person, derav min interesse for kunst.

–Det var i Østfold jeg skulle blant annet oppleve meg i ett med skogen. Nærhet til det å være i skog fikk en ny dimensjon når jeg senere ble kjent med gamle germanske metafysiske relasjoner mellom menneske og skog formidlet av en skogsarbeider, den tid jeg arbeidet som tømmerfløter langs Glomma. Men og ble perioden som aktiv i Natur og ungdom formende i det vi der lærte om å forene politisk tenkning med respekt og kjærlighet for sårbare arter og miljø. Som ungdom i Rakkestad møtte jeg og de første gryende strukturelle fordommer fremført av populister. Blant de var skoletannlegen i Rakkestad, Øystein Hedstrøm, som var stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet og offentlig kjent for stadige drøye fremmedfiendtlige utsagn.

Et arkitektonisk og sosialt lappeteppe

Sommeren 2016 fikk Rasmussen KUF-midler (Kunstnerisk utviklingsarbeid og forskning), og reiste tilbake til Algerie. På denne reisen tok han med sitt analoge 4x5 tommer kamera, der bildene tas på plater.

–Klokka tre om natta gikk jeg inne i kasbahen for å ta bilder. Jeg hadde lyst å utvikle arbeider med utgangspunkt i den særegne arkitektoniske bystruktur som befinner seg der. Selve byen er bygget over hundrevis av år. Den bærer spor av ulike epoker, noen godt synlig, men oftest er byggene skjult i og med at de er bygget tett i tett med rommets åpning vendt inn mot seg selv. Over tid har ulike hendelser rystet og endret byen, hele bygg og vegger kan ha rast sammen på grunn av jordskjelv og kolonikrigens bombing synes fortsatt, bygg har falt ned, gjenstående vegger som tidligere kanskje var husets innside med dører og trapper er tettet igjen med mur. Kasbahen endrer seg, lappes sammen, bygg vokser sammen eller man setter opp skiller, ettersom familier gifter seg eller det oppstår uvennskap. Det eksisterer flere lag med tuneller under bydelen, men også på bakkeplan kan man få en opplevelse av underganger som resultat av at hus er bygget sammen over hodehøyde, og rommene imellom er fremdeles store nok til at esler og mennesker kan passere.

Da Rasmussen kom hjem igjen, jobbet han med digitalt broderi og laserkutter. Han hadde funnet et gelatinbasert stoff, som kan fjernes med varmt vann hvilket gjør det mulig å utvikle lag på lag med søm i ulike farger eller å utvikle tekstile objekter. Nye type tråder med keramisk matt overflate sammenfaller med den fotografiske flaten og på den måten er det mulig å sy ulike tekstiler som kan sammenføyes i et fotografi.

–De tekstile flatene tilfører fotografiet et fysisk brudd som svarer til det jeg søker å utrykke. Husene i kasbahen benytter seg ofte av nærmest tekstile prinsipper for å motstå ødeleggende krefter som forårsakes av hyppige jordskjelv. I min søken har jeg vært spesielt opptatt av møte mellom ulike vinkler og brudd mellom bygg. På grunn av ulike både destruktive krefter, men og hvordan mennesker selv bygger og river ned, oppstår narrative forløp mellom husene som interesserer meg. En dør er murt igjen, henger den sammen med et vindu på den andre siden? Vinkelen på de små lukene på veggen, hva er de, henger de sammen med noe annet jeg kan se? Jeg har bygd noen hus selv, og når jeg ser en vegg uten rette linjer, leter jeg etter logiske sammenhenger.

Sammenhenger og fragment av arkitektur

I et nytt påbegynt prosjekt vil Hans Hamid Rasmussen undersøke møtet mellom støpt bronse og tekstil. Planen er å modellere former med utgangspunkt i fotografiene som er tatt i kasbahen.

–Jeg har i mange år interessert meg for Kurt Schwitters' prosjekt Merzbau. Schwitters var en av de banebrytende kunstnerne i det 20. århundre og brukte et stort mangfold av uttrykk som collage, lydpoesi, arkitektur, skulptur, assemblage, maleri og typografi. I 1919 utviklet Schwitter en egen kunstretning med tittel – Merz. Schwitters' brukte gjenstander han fant, som planker, steiner, kjetting, gips og papp. Også menneskehår og urin kunne han bruker i konstruksjonene sine og han bygde gjerne elementene helt eller delvis inn. Han sa selv at: «Merz skaper sammenhenger, ideelt sett, mellom alle ting i denne verden.» Ved å ta i bruk skjulte rom som del av opplevelsen av et kunstverk utfordres betrakterens mulighet til å gjøre seg opp en mening basert på tilgjengelig visuell informasjon. Schwitters' collager viser et fragmentert liv som blant annet innebar flukt fra Naziregime, men de viser også en person som stadig søker etter å finne sammenhenger i denne verden.

Rasmussen er også opptatt av tankene til den franske forfatteren og filosofen Jacques Derrida født i Algerie.  Han er en av de fremste figurer tilknyttet poststrukturalisme og postmoderne filosofi.

–På flere lag i mitt liv bringer arbeidet meg til tanker om språk jeg har kommet over hos Jacques Derrida. Betydningen av gjentagelser og forskjeller, men og om det å huske et privat hendelsesforløp, som er noe annet enn det vi sammen minnes. Jeg har vært nødt til å stille meg åpen for å forstå hendelsesforløp på ulike måter. Jeg må til stadighet kjenne på de ulike rom, både av privat karakter og offentlige, som oppstår mellom ulike kulturer. Jeg synes det er spennende å lete etter det vakre og det praktiske, jeg kjenner igjen min egen oppvekst og behovet for å fylle det jeg ikke forstår med mening.

Hans Hamid Rasmussen (f. 1963 i Algerie) bor og jobber i Oslo. Rasmussen studerte på fotoakademiet ved Konstfack i Stockholm og på Statens kunstakademi i Oslo. Rasmussen var stipendiat ved Kunstakademiet i Trondheim med midler fra Program for kunstnerisk utviklingsarbeid med prosjektet Homage to a Hybrid, under veiledning av kunstneren Nina Roos, filosofen og kuratoren Sarat Maharaj og kuratoren Maaretta Jaukkuri. Han er professor i kunst og fagområdeansvarlig for tekstilkunst på Kunst- og håndverksavdelingen ved Kunsthøgskolen i Oslo. Rasmussen la nylig frem det kunstneriske utviklingsprosjektet Walking the Kasbah på Østfold kunstsenter (2017), og prosjektet har også blitt vist som en separatutstilling på Martin Asbæk Gallery i København (2018). Rasmussen har også deltatt på utstillinger som den 26. São Paulo-biennalen (2004), den 3. Guangzhou-triennalen (2008), Göteborgs Internationella Konstbiennal (2011) og Hangzhou-triennalen for fiberkunst (2016).