Dyveke Sanne: Mørkekvinne - i skyggen av brennpunkt

– Vi sier at vi belyser noe fra ulike ståsted, og tror at vi har gjort jobben vår, eller at vi har fått full oversikt. Men det er alltid noe som unndrar seg i rommet eller i tiden. Vi har jegerens fokuserte blikk, ikke byttedyrets utvidede synsfelt. Hadde våre øyne vært plassert på siden av hodet og vi hadde hatt firkantede pupiller som geita for eksempel, så kunne vi ha sett 340 grader rundt oss. Da hadde vi kanskje vært heldigere stilt i en verden som, fra vårt ståsted akkurat nå, kan virke uberegnelig på veldig mange plan. Jeg er interessert i alt som ligger rundt, over eller under. Det er vi vel alle som arbeider med kunst - på en eller annen måte.

Dyveke er førsteamanuensis ved avdeling for Kunst og håndverk, her har hun vært siden 1998. Hennes kunstnerskap spenner vidt, med hovedtyngde innen kunst i offentlige rom. Arbeidene er kontekst- og stedsspesifikke, og forholder seg ofte til et aktivt, medvirkende publikum, med lys og bevegelse som sentrale elementer.

– Etter Akademitiden fortsatte jeg å arbeide med fenomener og betydninger som ofte kretset rundt lys og skygge, fra det rent psykologiske eller filosofiske, til det mer vitenskapelig undersøkende. Etter hvert ble jeg opptatt av selve stedet som betydning, knyttet til de samme spørsmålene om sentrum og periferi.

Midlertidige samtaler

Nå arbeider Dyveke med et stedsutviklingsprosjekt på Vinstra, en del av en satsing som heter Vegskille, som består av kunstprosjekter i fem kommuner i Gudbrandsdalen. Prosjektet har hun kalt Markører for midlertidige samtaler og det består av to deler der den ene delen er en fysisk markering på to steder og den andre delen er et virtuelt samtalerom. Den fysiske markeringen skal bestå av to varder, eller tårn-lignende konstruksjoner i tre. De skal plasseres med en god avstand til hverandre og kommunisere med blinkende røde lys i toppen. Installasjonen har hjul, for å kunne flyttes og markere de stedene på Vinstra som er spesielt aktuelle for samtaler og diskusjoner om utviklingen av ny bystruktur, etter omleggingen av E6 gjennom Gudbrandsdalen.

– Fordi kart står så sentralt i abstraksjonen av et sted, tok jeg utgangspunkt i gamle kart fra 1800-tallet og trigometriske punkter som dannet kartopptegningen og ofte var bygget som varder, eller tårn av tre. De 5 punktene i fjellene rundt Vinstra, der de før hadde brent varde, ble også en viktig påminnelse om det som ligger bortenfor. Lyset i toppen markerer stedene, hjulene mobiliteten, og innsiden bærer på et potensial til en samtale. Ikke ulikt en trojansk hest, men det indre mørket i vardene, rommer ikke annet enn de tankene man selv investerer eller deler i samtale med andre.

Fragmenterte sannheter

Tiden var preget av et paradigme-skifte i kunsten og kunstteorien, da Dyveke gikk på Akademiet på begynnelsen av 90-tallet. Muren falt og Øst-Europa åpnet seg mot verden.

-Det var nettopp gjennom hva som skjedde i verden at jeg kom til å forstå det postmoderne egentlig, som en forandring av samfunnsstrukturer. Bøkene til Charles Jencks, kulturteoretiker og arkitekt, fra 70-tallet om det postmoderne og det amerikanske samfunnet som for eksempel gikk fra én radiostasjon til 200, ble et konkret bilde på utbyttbare og likeverdige sannheter. Vi brukte årevis på å prøve å forstå og diskutere filosofiske, etiske og estetiske problemstillinger- litt på liv og død på en måte.Det oppleves fortsatt som enormt viktig å ha vært med på.
Jeg tenker at alle parallellsamtalene, fragmenteringen og det fordragelige i at ingenting er bedre enn noe annet, har vært med å muliggjøre den utviklingen vi ser i Europa og USA nå. Forenklede skygger fra fortiden som vi trodde vi hadde kontroll på ved å heise dem opp i lyset med visse mellomrom, har tatt form av et nytt fellesskap med nye utopier.

– Dette har indirekte kommet til å påvirke arbeidet med den andre delen av Markører for midlertidige samtaler. Det gikk opp for meg hvor splittet, forkortet og fragmentert informasjonen rundt den forestående omorganiseringen av Vinstra var, og at dette ikke var spesielt for denne saken eller dette stedet. Det ble også merkbart hvordan det særlig for unge kan være vanskelig å orientere seg, spesielt i det nære og lokale, paradoksalt nok, med tanke på all den informasjon de har tilgang til om verden i dagens digitale samfunn. Derfor kom del to av prosjektet til å handle om at ungdom selv kan være med og opprette et åpent nettforum, som gir muligheter for å synliggjøre og oppgradere sammenhenger i lokale forhold og mappe et hjemsted i endring. Dette kan være en måte å ansvarliggjøre unge og gjøre at flere kan ta aktivt del i samtalen og på den måten påvirke viktige avgjørelser for en felles framtid. Det vil også bli ungdomsgruppen som bestemmer hvor og når de to fysiske vardekonstruksjonene skal omplasseres - hvor diskusjonen og samtalen for dem er mest glødende til enhver tid.

Symbol for digitale virkeligheter

Dyveke bor og har atelier i et naturvernområde i Asker og har eplehage, dyr og utmark på alle kanter. – Det handler for meg ikke så mye om en romantisk livsstil. Det å være med dyr jekker meg ned og holder meg på plass som menneske. Det utfordrer sammenhenger jeg ikke kjenner eller forstår. For noen få år siden da jeg skulle filme mohairgeitene våre i møte med turgåere for et prosjekt jeg holdt på med, oppdaget jeg noe jeg ikke hadde lagt merke til. Før fikk jeg masse spørsmål om geitene av folk som kom forbi. Da satt folk ofte på huk foran en geit for å snakke smilende med den eller forsiktig klappe den store krøllete pelsen. Nå satt de på huk ved siden av geita, smilende til en utstrakt mobil eller et annet kamera. De tøffeste la armen rundt for å få med de enorme hornene på bildet. På kort tid hadde geitene blitt jakttrofeer og symboler for digitale virkeligheter. Selv om jeg hadde registrert at spørsmålene hadde stilnet, ble det litt ironisk at det først var når jeg selv distanserte meg i et tilsvarende medium at jeg kunne observere hva som faktisk hadde skjedd.

– Siden jeg er opptatt av skyggens vesen har jo Platon vært viktig. Hans påvirkning på hvordan vi splitter verden i sjel og legeme, der den legemlige, fysiske verden blir en skygge eller uekte kopi av den riktige og ekte verden som styres av det abstrakte, tanken og rasjonaliteten. Vi har arvet og kultivert en antroposentrisk måte å tenke på, der mennesket bestemmer over naturen i kraft av å inneha en etisk særstilling. Nå vet vi hvor det har ført oss. Vi har for lengst gått fra å være i naturen, til å stirre på den, eller inn i den. Nå ser vi ut til å bevege oss enda et hakk lenger ut i abstraksjonen. Og det skjer på mange plan samtidig. Bare rundt der jeg bor tilrettelegges det nå for friluftsfolk med utstrakt skilting, QR-koder og apper i tillegg til de tiltakene som fysisk sikrer og tilrettelegger mot noen form for ubehag i møtet med det andre. Og i alt dette er tiden også en viktig faktor. Det må ikke ta for lang tid.

Flow av tid

– Jeg bruker ikke verkstedene på Kunsthøgskolen, men jeg bruker skolen som et tankeverksted. For tiden har jeg mye veiledning og gruppekritikk og er involvert i det ganske nye masterprogrammet Kunst og offentlige rom. I 10 år hadde jeg alle studentene på Kunst og håndverk, først kickoff med første semester og så som koordinator det siste semesteret mot Bachelor-avslutningen. Det har gjort at jeg over tid har sett hvordan både studenter og lærere utfordrer hverandre og har utbytte av dialog på tvers av fagområdene. Den samme tverrfaglige utvekslingen har jeg jo sett på stipendiatnivå, da med enda flere parallelle kompetanser, og på Kunst og offentlige rom der vi har hele skolens fagportefølje representert, så godt som. Det å tenke sammen fra ulike utgangspunkt styrker fordypningen og skaper tilhørighet til et kunstfelt i endring. Her ligger noe av det jeg er mest opptatt av.

– Jeg er også veldig opptatt av samtalen. I samtalen kan tiden være medskaper i møtet, der det kreative rommet oppstår når man kommer bortenfor det forventede. Dette tenker jeg er et av de viktigste verktøyene vi har som menneske, i forhold til hverandre og i forhold til omgivelsene. Slike samtaler krever en flow av tid – i alle fall forestillingen om det, selv om man ikke har det - og tilstedeværelse. Om det er i veiledningssituasjonen, eller i et møte med en kollega, eller på et verksted et eller annet sted i landet når jeg holder på med egne prosjekter - når det praktiske, forberedte og formelle er ferdigsnakket, så er man inne ved det uforutsette, den delen av samtalen man ikke noterer, men bærer med seg videre.

– På et mer overordnet plan, i skolesammenheng, tenker jeg at tid og rom også er viktig når det kommer til kvalitetssikring, rapportering og strategisk arbeid. Avlesningen av kunstneriske prosesser og kvaliteter lar seg ikke umiddelbart kvittere ut og kommer ikke med en best før dato. Jeg er redd for at det kan bli for mange og stramme bokser ting skal passe inn i og at vi mister det glidende som kunsten trenger. Selvfølgelig må vi ha noen systemer og kjøreregler, vi må bare legge inn store nok rom så vi ikke blir selvtilfredse og selvoppfyllende.

Svalbard globale frøhvelv (KORO 2008)

Inngangspartiet og kunstverket Perpetual repercussion er det eneste som er synlig av Svalbard globale frøhvelv. Hvelvet som ble åpnet i 2008, er sprengt inn i fjellet og skal romme inntil 4,5 millioner forskjellige typer matfrø, duplikater av frø fra frøsamlinger rundt i verden. Hvelvet fungerer som en bank der bare de landene som setter inn frø kan ta dem ut igjen for bruk og GMO- manipulerte frø eller patenterte frø er ikke tillatt.

Dyveke har fylt taket og deler av fasaden med fragmenterte speil og andre lysbrytende elementer som speiler omgivelsene og kaster lyset tilbake i alle retninger. I mørke lyser frøhvelvet med et turkis og hvitt lys. Hvelvet skal sikre verdens frøbeholdning mot negative konsekvenser forårsaket av blant annet krig, forurensning og klimaendringer.

– Alle vi som var involvert, kjente på alvoret som lå i dette oppdraget. Etter en lang periode med research i begynnelsen av arbeidet, ble jeg slått av hvor komplekse sammenhenger mat inngår i og hvor lite jeg visste om hvem som har makt her. Det ble en slags vekker, at det går an å gå gjennom livet uten å vite mer om det mest nærliggende av alt – maten vi lever av. Nå vet jeg i hvert fall at her ligger det store, mørke interesser begravet som vi bare delvis har innsyn i.

– Frøhvelvets eksistens minner oss på vår egen posisjon i helheten, jordas tilstand og kampen om matressursene. Sterke internasjonale interesser, som også er sponsorer til frøhvelvet, er involvert i denne kampen. De selger patenterte frø som gir større, men bare én avling. Dette betyr at nye frø må kjøpes hvert år. I tillegg selges ugrasmidler spesialdesignet for de samme frøene. Dette gir enorme monopoler på mat, ødelegger artsmangfoldet og utmagrer matjorda. Dette er bare det siste i en lang rekke forandring som kom med monokultivering og moderne landbruk i de industrielle landene og som nå markedsføres som et godt tilbud til den fattige delen av verden.

Dyveke blir stille etter en engasjert flom av ord.

-Vet du, jeg reiste tilbake til Svalbard i november 2015, på seminar med Forskerforbund-kolleger her fra KHiO, det var første gang jeg virkelig så arbeidet mitt. Under åpningen var det så mange man skulle snakke med, folk og presse at jeg rakk liksom ikke å ta det innover meg. Da jeg sto der i det intense lyset og kollegene spurte om jeg kunne fortelle om arbeidet klarte jeg det ikke.

– Jeg hadde blitt kastet 8 år tilbake i tid. Det var arbeidsøkter ute i stummende mørke og januar-kulde. Forhold man knapt kan forestille seg nå som klimaet har forandret seg så dramatisk. Det var nok i tøffeste laget. 15 timers økter uten mat og drikke, fordi det ikke var toalett der, og fordi jeg skulle lede begge arbeidslagene som kom opp i løpet av en dag. Så var det tilbake til en brakkerigg, der tilfeldighetene ville at jeg var alene mesteparten av tiden. Jeg måtte sove med lyset på, så jeg var klar, og ikke snublet, om noe skulle skje - isbjørn for eksempel. I gangen hang det et sorthvitt bilde av en isbjørn som prøvde seg på inngangsdøra til riggen.

– Så da jeg skulle snakke om arbeidet mitt, stod jeg bare der, mens tårene trillet – heldigvis omringet av verdens beste kolleger.

CV Dyveke Sanne

Dyveke Sanne er utdannet bl.a. ved Statens kunstakademi (SKA), Institutt for romkunst; kunst og arkitektur (AHO, SKA, SHKS), Statens håndverks - og kunstindustriskole (SHKS) og hatt videreutdanningsstipend til Hamburg og New York (SKA) 1993-94.

Sanne har hatt en rekke kunstoppdrag i offentlige rom og mottatt flere priser, blant annet Norsk lyspris for sitt kunstprosjekt ”Perpetual Repercussion” ved Svalbard globale frøhvelv og for bidraget ”Frangipani” til Åpen internasjonal idekonkurranse til tsunamiminnested på Bygdøy i 2006.

Sanne har i flere år vært kunstnerisk konsulent for Kunst i offentlige rom (KORO), bl.a. som leder for kunstutvalget for det nye konserthuset i Stavanger, og som deltaker i rådgivende kompetanseorgan for forprosjekt til minnested etter 22.juli.

www.dyvekesanne.com

---

Fagprofilen er ein serie der redaksjonen i khio.no kvar månad presenterer ein fagperson ved Kunsthøgskolen i Oslo. Presentasjonen vil vanlegvis skje gjennom intervju og bli publisert på norsk og engelsk. Målet med serien er å presentere breidda i den faglege verksemda ved Kunsthøgskolen og å fremje internasjonal kontakt og interesse for fagleg og kunstnarleg utviklingsarbeid.