En skuespillers skapende rom – kunstneriske strategier i et tekstbasert og framtidsmytisk teater

Vitenskapelig sammendrag

Med skuespilleren som det helt sentrale omdreiningspunkt følger jeg to parallelle spor i det
kunstneriske utviklingsarbeidet.
Den ene sporet er en praktisk, estetisk utforskning og bevisstgjøring av skuespilleren (og tekstens)
flersanselige potensial i det tekstbaserte teaterrommet.
Inspirert av øko-, tekno- og prosessfilosofiske strømninger – og tanker og praksiser fra andre
kunstformer som for eksempel billedkunsten (og i særdeleshet konseptkunsten) og litteraturen,
forsøker jeg å forskyve mine egne tankebaner og mitt eget blikk i møte med teatret som kunstform,
og skuespilleren som kunstner.
Albert Camus tanker om kunstneren som opprører og kunsten som protest, Simone Weils forståelse
av oppmerksomheten som en nådefylt og mystisk anstrengelse, Susan Sontags kunstteoretiske
betraktninger om stillhetens estetikk, Roland Barthes undersøkelse av det rytmiske forholdet
mellom individ og fellesskap gjennom begrepet “idiorytmi”, og Paul Schraders teori om “den
transcendentale filmstilen” – er alle eksempler på tanke- og handlemåter som mitt praktiske og
strategiske kunstneriske utviklingsarbeid tar utgangspunkt i, og som jeg forsøker å fortolke og
transformere til et distinkt teatralt formspråk. Det andre sporet i arbeidet mitt har en mer overordnet og konseptuell tilnærming til skuespillerens
status, rolle og funksjon – ikke bare i teaterrommet, men i det offentlige rommet for øvrig. Ved å
iscenesette skuespilleren i uvante roller og omgivelser forsøker jeg å utvide min egen og andres
forestilling om hva skuespilleren kan være.
Disse to sporene forsøker jeg, der det er mulig, å tangere slik at det praktiske og det teoretiske, det
fysiske og det metafysiske, spiller samtidig og blir en fordobling.
I det kunstneriske utviklingsarbeidet gir jeg verkene jeg skaper utforskende egenskaper og definerte
formmessige særpreg som til sammen utgjør det overordnede estetiske og metodiske rammeverket
jeg kaller “Framtidsmytisk teater” – forstått som et teater som tar utgangspunkt i skuespillerens
dobbelte tilstedeværelse og skapende mellomposisjon i to separate fiksjonsunivers samtidig – det
tekstlige (ideelle/åndelige) og det romlige (materielle/fysiske).
Ved å gi rom til den utøvende skuespillerens skapende potensial i dette mellomrommet forsøker jeg å utfordre
den standardiserte hierarkiske organiseringen av det skapende arbeidet i teatret og tilrettelegger for
en mer dynamisk og likestilt balanse mellom teksten, rommet og spillet, som igjen åpner opp for at
teatrets konseptuelle, sanselige og åndelige kvaliteter behandles med like stort alvor som det
illustrative, narrative og det psykologiske. En slik forståelse mener jeg tar det tekstbaserte teatret på
alvor som kunstform og setter formen først – eller sagt på en annen måte – skaper en større
bevissthet om form i teatret, og gjør formen til selve innholdet.