Utstilling

Avgang 2016: master medium- og materialbasert kunst og master kunst og offentlige rom

Avgangsstudentene ved masterstudiene i medium- og materialbasert kunst og kunst og offentlige rom ved avdeling Kunst og håndverk viser sine avgangsarbeider på Kunsthøgskolen i Oslo.

In English.

The Silent After

The Silent After fremsetter ideen om utstillingen som en form for offentlig forpliktelse, fremfor et kuratorstyrt narrativ rammeverk eller en undersøkelse av bestemte temaer og innfallsvinkler. Masterutstillingen The Silent After har blitt til som et møte mellom de enkelte verkene, som til sammen belyser bredden av ulike kunstneriske praksiser. Disse praksisene både underbygger, utfordrer og redefinerer virksomheter som tilhører den mediumog materialbaserte kunsten, samt feltet som kalles for kunst og offentlig rom. Prosjektet har for første gang satt fokus på forholdet og dynamikken mellom de to masterprogrammene ved avdeling kunst og håndverk: medium- og materialbasert kunst, og den nyetablerte retningen kunst og offentlig rom. Til tross for at ingen bestemte føringer ble pålagt studentene under produksjonsprosessen, kommer likevel en rekke karakteristiske fellestrekk og utfordringer til syne når man betrakter verkene under ett.

Verkene som vises på utstillingen er for det meste relativt stille arbeider. De står for en form for stille frigjøring, som i mange tilfeller er tilhold for opprop eller protester - om det vergeløse, det meningsløse, om mennesker på flukt, om stum frykt. Dette er ikke uttrykk for en form for stille refleksjon over isolasjon, tilbaketrekning eller ensomhet, men heller en form for dérive gjennom ulike idéer knyttet til overlevelse, galskap, tap, og i noen sammenhenger spørsmålet om hva det vil si å ikke tilhøre en gruppe i det individualiteten tar overhånd. Det er en sansbar og lydhør stillhet, som sjelden kommer til uttrykk i abstraksjonen, men som henter referanser fra historie, science-fiction, utforskningen av relasjonen mellom natur og kultur, vitenproduksjon og den særlig frigjørende kraften som ligger i litteraturen.

- Eva González-Sancho, kurator for utstillingen.

Årets avgangsstudenter:

Master i kunst og offentlige rom

Marie Skeie
Vibeke Frost Andersen

Master i medium- og materialbasert kunst

Tekst om studentene av Eva González-Sancho

I arbeidene til Ahmad Umar setter han spørsmålstegn ved konstruksjonen av sin egen identitet, gjennom å undersøke den komplekse problematikken tilknyttet homoseksualitet i Islam. Her understrekes særlig forholdet mellom autoritet og moral. Prosjektet tar for seg det poetiske element i det han lar kunstnerens mange ulike «selv» dø. Dette vises først gjennom en hvit keramisk representasjon av kunstnerens kropp, svøpet, bevart, beskyttet og samtidig fanget i Koranens vers 80 og 81; og videre som en sarkofag tilpasset hans egen kropp.

Andrea Scholzes keramiske objekter er skalert til halvparten av en kropps naturlige størrelse. Objektene er plassert i svært narrative installasjoner. De tar form gjennom komposisjoner som oftest er basert på historiske artefakter og historier knyttet til science-fiction og film. Scholze konstruerer sin egen særegne relasjon til hva hun definerer som en egen form for tidsfornemmelse («sense of time»). Scholzes individuelle arbeider og installasjoner ser simultant tilbake på og fremover i tid.

Emilie Skogstad Aasheims arbeid fremstår som en reise i en egen geografi av tegning, overflater og tekstiler. Aasheim skriver dette inn i en praksis knyttet til en form for eksistensiell topografi. Hennes bruk av fargestoffer fra naturen, grafitt og papir avslører hennes bevisste bruk av elementer som, i sin optimale tilstand, fremkaller en nærmest viral karakteristikk av det organiske og «real-time»-aspektet ved systematisk organisk vekst som også eksisterer ut over verket. Dette avgir ideer om både enhet og fullkommenhet, samtidig som det også transenderer det feilbarlige og mislykkede.

Eric M. Kellys arbeider bringer sammen kroppsspråk og interessen for rene materialer. Kelly undersøker science-fiction genrens semiotikk, så vel som 3D og CNC teknologi. Kunstneren plasserer «objekter» på kroppen som ligner segmenter av en overlegen formasjon, som svarer til reduksjonens forsøk på å simulere en ideell form. En form som kunne være i stand til å gå opp i en høyere og bestandig orden.

Hans Christian Lichtenberg Nielsens arbeider med fortellingen som medium. Hans benytter seg av fragmenterte tekster. Tekstene skildrer spørsmålet om det å høre til et sted, og om søken etter personer som etter hvert blir karakterer i ulike postapokalyptiske verdener. Betrakterne blir bedt om å ta aktiv del i denne søken. På denne måten, gjennom betrakterens valg om å bli medskaper, kommer historienes spesifikke rytmer fra de lyttende og deres reaksjoner.

Julie Ebbing arbeider handler om konstruksjonen av identiteten. Ebbings installasjoner består av funnede objekter, ulike rester av alt fra dyrespor til avklippede negler til tomme poser. Disse gjenstandene kjennetegnes av deres uferdige karakter, og vises gjennom en rekke ulike medium som blant annet prints, tegning, tekster og objekter. Dette danner en levende og overbevisende samling arbeider.

Klara Pousettes kunstneriske praksis utforsker hvordan spesifikke håndverk og tekstiler assosieres til ulike former for femininitet. Pousette gjør gjentakende bruk av et ponnihode som prydes med feminine dekorasjoner. Arbeidene kan oppfattes som en kritisk kommentar til herskende stereotypier som infantiliserer det feminine. Virkelighet og fiksjon danner grunnlaget for

Kristin Strøms arbeider, som ofte er rekonstruert på stedet hvor fortellingen finner sted. Tematisk kretser arbeidene til Strøm rundt tilstander av ensomhet og mangel på forståelse i møte med en verden hvor den uhemmede individualiteten hersker, familier brytes opp og kjærlige bånd slites av. Dette knyttes igjen opp til divergerende ideologier.

Line Solberg Dolmen skaper gjennom en rekke ulike teknikker og tekstiler komplekse former for habitasjon, som forsiktig invaderer naturlige og arkitektoniske rom med telt, primitive hytter og andre husstrukturer. Kunstnerens installasjoner peker på muligheten for alternative og kollektive bosetninger som i sin inviterende form tilbyr vern og ly.

I Marie Hepsøs verk er det bilder av kroppsdeler og fragmenter som har fått sin egenart og liv fjernet, for så å gå over til å bli struktur og mekanisk material. Kroppen blir her forstått som en fysisk beholder, hvor minner av psykologiske emosjoner og stress er plassert. Hepsøs segregering av kroppen gir oss tilgang til dens enkelte deler, men nekter oss en opplevelse av helhet.

I arbeidene til Marie Skeie speiles en tydelig analytisk og kritisk posisjon, som plasserer seg i nåtidens samfunnsmessige og politiske landskap. Hun presenterer seg selv i rollene som vitne og forteller. Skeies urolige fortellerrolle presenterer historier som er oppbygd gjennom et språk som er basert på det å stille spørsmål. Dette undersøkende aspektet står sentralt for kunstneren. Her får kunsten evnen til å undergrave de utallige svarene som Skeie mottar og viderefører til oss.

Matthew Quentin Midtskau inntar en kritisk og ironisk posisjon i forhold til de grunnleggende premissene for de kulturelle og sosiopolitiske systemene som vi lever i. I stedet for å være basert på fiksjon har hans apokalyptiske manifest et narrativ bestående av vold og kollaps som kjerne. Denne kjernen har i nyere tider blitt forstyrrende gjenkjennelig. I dette scenarioet blir hans skulpturer til midler for overlevelse, som muligens vil vise seg å være mer nyttig en først antatt.

Gjennom en uavbrutt serie som er organisk, subjektiv og selvmotsigende, arbeider Moa Håkansson med skulptur, installasjon og tekst. Dette er en strategi for å konstruere en retning som fokuserer spesielt på fiasko og oppdagelse. Tittelen på hvert verk er elementet som later å pålegge en orden, noe som utnytter dets makt til å regulere og beholde det formløse. Arbeidene utgjør volumbærende overflater der kunstneren tilføyer elementer og materialer som er ladet med symbolisme. Disse tilføyelsene forteller historier om bevegelse, strid og paradoks.

Arbeidene til Nari Yun tar opp forestillinger knyttet til kulturelt og personlig minne, om kunnskap som krysser generasjoner og tidens innviklede øyeblikk. Disse ideene blir tilnærmet gjennom installasjoner som defineres gjennom intrikate strukturer og ekstrem presisjon. De er komponert av keramiske knuter som konstruerer raffinerte tråder av lys. Hver knute blir bærere av en liten historie.

Ragna Misvær Grønstad utforsker de forskjellige måtene vi oppfatter virkeligheten på gjennom litterære tekster. Figurer som Simone de Beauvoir, Guy Debord og Hannah Arendt navigerer i hennes bunnløse akvatiske verden. Kunstneren referer til disse som Saltvannsblomstene. Hos Grønstad blir de representanter for frigjøring, poesi og punk, samt individets singularitet og hennes/hans emansipasjon.

På et tilsynelatende uskyldig vis bruker Stine Hartvigsen dukker som referanser til mennesket. Dukkene fremstilles ofte dualistiske, og representerer menneskenaturens ulike emosjonelle tilstander. Hartvigsen fremstiller dukkene som figu– rer presentert i grupper, med en merkbar stillhet. En tilstand av stille kaos og desorientering kommer til syne.

De interaktive skulpturene til Sven Roald Undheim er i dialog med en fornemmelse av tillit knyttet til maskineriets solide og funksjonelle konstruksjon. Til tross for dette meddeler hans installasjon en sinnsstemning knyttet til risiko og uro gjennom objekter som betrakteren oppfordres til å aktivisere.

Vibeke Frost Andersen undersøker landskapet som et område for gjennomtrengende og voldsom analyse. Landskapet er et bestridt territorium, og gjennom dette territorium kan vi oppnå en forståelse, visualisering og konkretisering av de sterke kreftene som karakteriserer vår tid. Kunstneren gir navn til disse kreftene – energien, kapitalen og de sirkulære strukturene og mekanismene som opprettholder dem – som et ansvar som hun inntar og representerer gjennom forskjellige medier: tegning, installasjon, video og undervisning.

Utstillingskatalog

Les hele katalogen. Katalogen inneholder utfyllende tekster om kunstverkene og en nyskrevet tekst av Laurence Rassel.