Forestilling

Avgang 2025: Årsstudium opera

Les Mamelles de Tirésias (Tirésias' bryster)

En opera (Opéra bouffe) i én prolog og to akter av Francis Poulenc, basert på Guillaume Apollinaires skuespill med samme navn.

Apollinaires surrealistiske stykke fra 1903 inspirerte Poulenc til en vittig og sjarmerende opera. Poulencs egen homoseksualitet var trolig ikke uten betydning for valget av dette stykket, som handler om et ektepar som bytter kjønn med hverandre. Han skapte prototypen på den surrealistiske operaen, som lar verden fremstå i et latterlig lys ved å spinne videre på dens absurditeter og dra dem ut i det ekstreme. Poulenc ga operaen mottoet «Français, faites des enfants!» (Franskmenn, lag barn!), og ironiserte selv over at premieren måtte utsettes to ganger fordi de to sangerne som skulle synge Thérèse, begge ble gravide.

Operaen hadde urpremiere på Opéra-Comique i Paris 3. juni 1947 under musikalsk ledelse av Albert Wolff. Ved urpremieren fikk Poulenc kritikk for å ha tonesatt et så komisk verk i den vanskelige etterkrigstiden. Musikken er vittig og livlig og preget av stilparodier: polka, vals, arietta og kor møtes her tilsynelatende tilfeldig, og handlingen understrekes med innslag av støy og lydeffekter. Etter hvert som verket fikk avstand til sin opprinnelige tid, vant det allmenn anerkjennelse.

De mannlige skuespillerne forklarer i prologen at scenekunstens formål er å heve moralen: Etter krigen må Frankrikes menn og kvinner lage barn. Thérèse krangler med mannen sin fordi det alltid er hun som må ta seg av hus og hjem og føde det ene barnet etter det andre. Hun vil heller gjøre noe viktig, som å være general eller politiker. Derfor bytter de roller, noe som symboliseres ved at hun åpner blusen og lar brystene fly av gårde som to ballonger. Samtidig får hun skjegg, og mannen kler seg i kvinneklær. Han tror han er forlatt av Thérèse (nå Tirésias), men finner en måte å produsere 40 000 barn på, noe som fører til økonomisk ruin for byen. Thérèse innser sin dårskap, og ekteparet bestemmer seg for å gå tilbake til sine opprinnelige kjønnsroller.

I rollene

Thérèse: Linnea Maria Vendela Edander
Le Mari: Simon Grønås
Presto: Kristoffer Nordal
Lacouf: David Almenning
Le Gendarme: Kristoffer Nordal
Le Journaliste: David Almenning

Dialogues des Carmélites (Karmelittsøstrene) 

En fransk opera i tre akter med musikk av Francis Poulenc. Librettoen er basert på et drama av Georges Bernanos, som igjen bygger på en roman av den tyske forfatteren Gertrud von Le Fort: Die letzte am Schafott (1931).
Operaen utspiller seg i Paris og Compiègne, og bygger på virkelige hendelser under den franske revolusjonen (1789–1794). Historien om nonnene som ble henrettet under revolusjonens skrekkregime i 1794 ble først nedskrevet av en av de overlevende nonnene, moder Marie, i hennes memoarer. Nonnene ble senere kanonisert, noe som inspirerte den unge tyske katolikken Gertrud von Le Fort til å gjenfortelle historien i romanform. Den skildrer med uhyggelig presisjon religionens skjebne under totalitarismen. 

Vår versjon: Utenfor markien de la Forces palass raser revolusjonen. Hans datter Blanche, som er født inn i frykt, bekjenner at hun ønsker å bli nonne, og han gir til slutt etter for hennes brennende ønske. Blanche blir opptatt som novise i karmelittklosteret i Compiègne.
I klosteret blir Blanche kjent med den glade Constance, som på mange måter er hennes motsetning. Constance forutser at de to kommer til å dø sammen.
Revolusjonen blir stadig mer påtrengende. Blanches bror besøker henne i klosteret og prøver å overtale henne til å flykte, men hun blir – selv etter at skriftefaren blir tvunget til å forlate klosteret. En dag angriper soldatene klosteret og driver nonnene bort.
Den nye priorinnen får nonnene til å avlegge løfte om å bli martyrer, men Blanche tror hun ikke er sterk nok og flykter til farens slott. Det er nedbrent, og faren hennes er blitt henrettet.

Subpriorinnen ønsker å hente Blanche og ta seg av henne, men Blanche håper å overleve revolusjonen utkledd som bondepike. Mens hun vandrer rundt i Paris' gater, hører hun at nonnene fra Compiègne er dømt til døden. I fengselet forbereder priorinnen nonnene på martyrdøden. På Revolusjonsplassen står giljotinen klar. Én etter én går nonnene opp mens de synger Maria-hymnen Salve Regina. Når det blir Constances tur, baner Blanche seg vei gjennom folkemengden og stiller seg ved siden av henne. Hun blir den siste som går opp på skafottet.

I rollene

Blanche: Hannah Hunslund
Blanche i scene
med broren: Elise Kolltveit Brekke
Le Marquis de la Force: Kristoffer Nordal
Le Chevalier de la Force: Simon Grønås
L’Aumônier du Carmel: David Almenning
Sœur Constance: Elise Kolltveit Brekke
Mère Marie: Vilde Schwencke Johnsbråten
Madame Lidoine: Ida Eid Tunestveit
Sœur Mathilde: Guro Thronæs-Sivertsen
Nonner (gjester): Linnea Maria Vendela Edander, Oda Nysæter,
Sophia Dilara Yildiz, Yelyzaveta Lytovchenko, 
Irena Marcetic

Dirigent: César Cañón
Regissør: Mira Bartov
Klaver: Olesya Tutova

Kostyme: Signe Vasshus
Rekvisitør: Tormod Fuglestad
Lysdesign: Inger Johanne Byhring
Scenemester: Marius Arne Larsen

Musikalsk ansvarlig: Olesya Tutova
Språkcoach: Florence Daguerre de Hureaux, David Maiwald, César Cañón
Musikalsk innstudering: Olesya Tutova, Luca De Marchi, Olga Jørgensen, César Cañón, John Lidal

Forestillingen er gratis, men billetter må reserveres.

Avgang 2025 dokumenter avsluttende avgangsarbeid for mer enn 200 avgangsstudenter ved årsstudium, bachelorstudium og masterstudium på KHiO. Gjennom hele våren presenteres unike kunstproduksjoner og resultat av studentenes avsluttende arbeid.