Disputas: Sigrid Espelien

Det kunstneriske resultatet besto av deltagende leirevandringer i forskjellige leirelandskap i og rundt Oslo. Dette ble programmert som en del av utstillingen Jording med (blå)leire på ROM for kunst og arkitektur i Oslo 13. september til 13. oktober 2024. Utstillingen viste også deltagende leireøvelser som handlet om de samme leirelandskapene. Refleksjonen er plassert på biblioteket til Kunsthøgskolen i Oslo og består av et frittstående hyllesystem med blant annet leire, keramikk og andre materialobjekter som kan håndteres. Disse objektene er koblet med QR koder til eksposisjoner på www.researchcatalogue.net. Hyllen flyttes til et annet offentlig tilgjengelig sted etter 12. september 2025.

I doktorgradsprosjektet Jording med (blå)leire har jeg jobba med kunstneriske prosesser og øvelser som knytter oss tettere på blåleira i landskapet. Gjennom seks års utdannelse innenfor det keramiske kunstfeltet og kunsthåndverk ble vi aldri introdusert for leire ute i naturen som en del av undervisningen. Vi lærte å lage forskjellige leirer ved hjelp av råstoffer som kaolin, kvarts, pipeleire og chamotte fra innkjøpt pulver i sekker blandet med vann, men var aldri ute og gravde leire og prosesserte denne selv. Vi jobbet med importerte leirer der sintringsintervall, grovhetsgrad, farge etter brenning og krymp-prosent var opplyst på plastpakningen. Leirene var homogene og klare til å modellere med, og man kunne stole på at den alltid var lik fra pakke til pakke. Keramikk- og kunstfeltets gjengse oppfattelse av leire som et stabilt universelt materiale, som er relativt lik uansett hvor man kjøper den fra, blir i dette prosjektet satt i kontrast til det spesifikke og skiftende i landskapet, leira og menneskene involvert. Denne situerte kunnskapsproduksjonen i det kunstneriske doktorgradsprosjektet er et av de potensielle bidragene til fagfeltet.

Da jeg flyttet tilbake til Norge og Oslo i 2013 fant jeg ut at hele byen var bygget på et 30-90 meter tykt lag av blåleire, noe som var nytt for meg. Jeg fikk behov for å lære alt fra hvordan man gjenkjenner leire i landskapet til prosessering, keramisk utforming og brenning av leira. I løpet av doktorgradsarbeidet har de spesifikke leireprosessene ute i landskapene blitt viktigere enn å lage objekter av den “universelle” leira som kan brennes til keramikk. Dette har ført til at kunsten har flytta seg, og nå ligger i selve prosessen og i møtet mellom blåleira, landskapene og mennesker, og det keramiske objektet blir dermed en dokumentasjon av og et arkiv over det som har skjedd. Dette har vært en utvikling i prosjektet som har skjedd på grunn av utforsking gjennom samarbeid, forskjellige utstillingsformer, presentasjoner, langvarige prosesser med leirer og landskap og studioarbeid med leire og keramikk. Å jobbe spesifikt med det kunstneriske i prosesser, deltagelse og landskapet har åpnet opp rom i min praksis som har vært der lenge, men ikke fått spillerom før nå. Disse rommene handler blant annet om tilknytning, fellesskap og hvordan vi erfarer.

Kunstneriske forskningsspørsmål:
● På hvilke måter kan vi oppleve blåleire som leire, jord og land?
● Hvordan kan kunsten være med på å skape en ny forståelse for blåleire og leirelandskapet?
● Hva er møtepunktene mellom blåleire og samfunnet?