Tilstedeværelse i kunst og liv

Kari Anne Vadstensvik Bjerkestrand underviser operastudentene i mental og fysisk trening. Hun mener at ved å rense bort unødvendig støy og finne flyten mellom kropp og sinn, vil man som scenekunstner kunne gi publikum en bedre opplevelse.

– Å være en kunstner er det samme som å være et menneske, du skal hele tiden hente fra deg selv. Du er kilden til alle uttrykk du sender ut, og den kilden må du respektere og være i kontinuerlig dialog med, sier Kari Anne Vadstensvik Bjerkestrand, som selv er utdannet danser ved Statens Balletthøgskole i Oslo 1986-89 (nå avdeling Dans på KHiO).

– Tilstedeværelse er essensen av det jeg underviser studentene i. Graden av tilstedeværelse påvirker om uttrykket går i retning av noe sant og substansielt eller noe tilfeldig eller styrt. I verste fall kan uttrykket komme så langt unna det du faktisk er i øyeblikket, at det ikke lenger er troverdig. Da mister vi en viktig dimensjon i scenekunsten, fordi publikum i utgangspunket vil bli berørt gjennom noe ekte, ikke gjennom tekniske og utstuderte væremåter. Selv når du skal spille noe karikert, er tilstedeværelse en forutsetning.

Sanseapparatet

I over 20 år har hun undervist i tai chi kineo, en disiplin som har et eksplisitt element av selvutvikling, og sin egen metode BodyMindFlow.

– Når jeg underviser studentene på operahøgskolen, begynner vi gjerne med å vekke sanseapparatet. Vi jobber med veldig enkle bevegelser, for eksempel å rulle sakte på håndleddene, eller skifte vekten fra ett ben til det andre, og helt og fullt konsentrere seg om hva som skjer med kroppen underveis. Vi inntar en observatørrolle og forholder oss ikke til hva vi vil at skal skje eller mener at vi burde oppleve. På denne måten starter vi prosessen med å rense bort meninger, tolkninger og forventninger, som ofte står mellom deg og det som er akkurat nå. Kroppen er faktisk til stede hele tiden, den kan ikke flytte seg fremover eller bakover i tid og er dermed en sikker inngang til arbeid med tilstedeværelse, i motsetning til det mentale som har en flyktig karakter og kan hoppe fra tema til tema og mener og bedømmer en hel masse.

Hun forteller at noen av studentene kan bli ganske satt ut av all støyen de oppdager er til stede i sinnet.

– Det er viktig å bli oppmerksom på trafikken i hodet, og så må de lære seg teknikker for å kansellere ut det som ikke trengs. Ved å trene opp slike egenskapene kan man etter hvert uttrykke seg fra et litt mer avklart sted. Da effektiviserer man energien, får større kapasitet og kommuniserer tydeligere. En annen sideeffekt er fravær av stress og spenninger, og at man kan møte omgivelsene med mer ro.

Selvinnsikt

I tillegg til å jobbe innenfor scenekunsten, har Bjerkestrand jobbet mange år i næringslivet med internasjonal lederutvikling for å styrke ledernes medmenneskelige egenskaper, og hun bruker en del av de samme teknikkene med studentene.

– Vi har jobbet mye med Kjernekvadranten, en modell for selvinnsikt. Jeg tegner opp fire bokser på tavla. Arbeidet går ut på å ta en av dine naturlig positive egenskaper, som folk setter pris på ved deg, og se hvordan den forvrenges til noe overdrevet, en fallgruve, dersom du blir utsatt for mye press og stress. Vi får et såkalt overforbruk av en kjernekvalitet. (Se illustrasjonsbilde under). Hvis en person har tillitsfullhet som kjernekvalitet, kan naivitet bli en fallgruve når det blir "for mye av det gode". Så snakker vi om hva som skal til for å balansere ut det som leder oss i feil retning og hvordan vi kan gjenkjenne de mønstrene vi går i, slik at vi får utnyttet egenskapene våre best mulig. Jeg opplever at studentene får forståelse for hverandres styrker og svakheter og klarer å se hverandre i et litt større perspektiv. Det er jo absolutt nyttig når de jobber så tett på hverandre over flere år.

Flyt

– Jeg er imponert over det høye refleksjonsnivået hos studentene, deres villighet til å møte seg selv, og jeg har stor respekt for den jobben de legger ned i å nå målene sine. Det er viktig å gi seg selv litt omsorg når man går gjennom et så tøft utdanningsløp, og jeg håper timene kan gi dem noen verktøy til å ta vare på seg selv. Jeg husker selv hvor viktig og formgivende studietiden var, men skulle gjerne lært litt mer om egenpleie den gang...

Etter 33 år har Kari Anne flyttet tilbake til den rolige gata i Oslo sentrum der hun bodde da hun gikk på Balletthøgskolen. Fra vinduet i stua kan hun se ned til den rødmalte døra som var inngangen til leiligheten hun delte med sin daværende kjæreste.

– Jeg forbinder denne gata med å være forelska og jeg var lykkelig fordi jeg var kommet inn på Balletthøgskolen. Men det var også på denne tiden moren min døde, kun fire måneder etter vi fikk beskjed om at hun hadde kreft. Dette ga meg en nådeløs innsikt i at også jeg plutselig kunne dø, man kjenner virkelig ikke fremtiden. Opplevelsen gjorde at jeg følte jeg ikke hadde noen tid å miste, at det gjaldt å satse for fullt mens jeg fremdeles hadde livet i hendene. All nøling forsvant og ga meg en voldsom fremdrift. Dødsfallet fikk meg også til å bli opptatt av forebygging av helsa mi, og jeg begynte med tai chi, noe som skulle vise seg å prege yrkeslivet mitt i mye større grad enn jeg kunne vite da.

Bjerkestrand har etter sin egen dansekarriere jobbet som koreograf, bevegelsesinstruktør og tekstkonsulent innen teater, film og opera, i tillegg til å undervise og lede egne prosjekter. Hun har også privatpraksis med sitt konsept Scenisk Bevegelse og Bevissthet. I 2011 gav hun ut boken Bedre flyt.

– Livet selv er et eksempel på flyt, det er hele tiden i bevegelse, sirkulasjon og forandring. Jeg er veldig opptatt av hvordan vi møter vår egen bevegelighet og hvordan vi kan beherske tiden og rommet vi er gitt for å utfolde oss selv til fulle. Stopper vi opp så blir det vanskelig å henge seg på igjen. Jeg hjelper folk med å gjenkjenne forskjellen på stagnasjon og flyt, i store og små anliggender, og hva man skal gjøre for å skape den flyten som behøves i kroppen, i sinnet og i pusten, eller i det man gjør. Da er vi fort tilbake til arbeidet med tilstedeværelse.

Et rom som fyller oss opp

Etter flere år med arbeid for næringslivet og helsevesenet parallelt med scenekunstprosjekter, vendte Bjerkestrand tilbake til kunsten ett hundre prosent. Det var et nytt tap som gjorde at hun tok dette valget.

– Jeg hadde møtt mannen jeg ville leve resten av livet med – som også jobbet innenfor scenekunst og musikk. Vi hadde kjøpt hus og la mange planer for samarbeid. Helt uten forvarsel døde han en på en lykkelig søndag i 2017, 51 år gammel. For å klare å gå videre, ble det igjen kunsten som viste veien for meg. Å skape er det eneste som egentlig hjelper mot savnet etter ham.

Hun solgte huset på Nesodden og satte inn en annonse om at hun var på jakt etter en midlertidig leilighet i sentrum. En 80 år gammel mann tok kontakt og tilbød henne leiligheten hun bor i nå. Det viste seg at han elsker opera og har hatt abonnement i Operaen siden 1968!

– Vi har hatt mange gode samtaler om opera, han kan sitere fra diverse librettoer og kommentere på sangprestasjoner fra 60-tallet, og er på ingen måte redd for nye uttrykk eller eksperimentell regi. Han rister på hodet over jevnaldrende som vil ha forestillingene slik de alltid har vært: "Da sier jeg til dem: Hvis du ikke forstår hvilket budskap opera har i dag, ja, da har du det ikke godt med deg selv!" For en bekreftelse på at operakunsten kommuniserer, ler hun entusiatisk.

Kari Anne ser ut de store stuevinduene mot en tom brolagt gate og hennes gamle adresse, en stille øy midt i sentrum.

– Nå er jeg altså tilbake i denne gata og suger inn minnene av den lykkelige meg for over 30 år siden. Kunst har fått en fornyet betydning etter at kjæresten min døde. Kunsten tar oss forbi det vi ikke klarer å bære av smerte og tilbyr en mulighet, et rom der vi kan fylle oss opp igjen. Jeg mener det er fordi kunsten skapes fra et formløst sted, som for meg er det samme stedet døden befinner seg, formløs, men med et iboende potensiale som kan finne form gjennom oss. Jeg er blitt ekstremt opptatt av hvordan kunst kan helbrede sjokk og savn. Jeg må unngå å spørre meg selv hvorfor kjæresten min måtte dø, for det har ikke noe svar. Jeg spør heller hvordan jeg kan bruke denne livserfaringen på en positiv måte. Da jeg skjønte at jeg som er igjen her har muligheten til å leve ut det potensialet han og jeg var tilsammen og gi det videre, ga det mening og energi. Kunstens og dødens funksjon er åpenbar, den setter meg i kontakt med dypere kjærlighet.


Se mer
www.kariannebjerkestrand.no

Interessert i å studere opera?
khio.no/studier/operahogskolen