Studiestart 2026: Rektors tale til studentene

Herlig å se så mange her i Vrimla i dag til åpning av det nye studieåret, for meg som rektor er dette noe av det beste jeg kan gjøre. Jeg er begeistret og spent. Begeistret - fordi det bestandig finnes så mange gode og ambisiøse folk blant både studenter og ansatte på KHiO, folk som vil drive kunstfeltet og samfunnet videre. Spent- fordi det nå er  243  nye folk på vei inn, med ønsker, ambisjoner, og skaperevne og alle er forskjellige, og jeg er spent og nysgjerrig på å få se hva som kommer til å skje dette året. 

Så hva med at dere som nå skal starte studier her ved KHiO reiser dere og tar imot vår applaus. Velkommen til oss.

Kjære nye studenter - anstrengende opptaksprøver er tilbakelagte, og da er spørsmålet, hva nå? 

Relativt sett er det ikke mange som tas opp som studenter ved KHiO, og årene her er verdifulle. Så første råd fra meg er å bruke tiden godt. Ikke til å være perfekte og pliktoppfyllende: Men til å være åpne, feilbarlige, ta risiko og undersøke ytterkantene. Her skal det være nok rom til i fellesskap og på egenhånd å bruke tid til å være i prosesser, tid til å utvikle forsøk uten å riktig vite hva resultatet skal bli. Bruk tiden til å tenke og skape bredt, høyt, lavt og smalt.

Kunsthøgskolen i Oslo, KHiO utdanner de ledende kunstnerne i landet og noen ganger også i verden. Vi har 23 studieprogrammer innenfor scenekunst og de visuelle kunstene som også inkluderer design. 

KHiO skiller seg fra mange andre studier ved å ha små kull og hvor de ulike formene for arbeidsfellesskap er svært viktige. Det betyr at du i studiehverdagen vil komme tett på både medstudenter og lærere. Disse relasjonene kan underveis også vise seg å være krevende, men de er utvilsomt givende. 

Mitt andre råd er derfor ta del i felleskapet, lytt til hverandre og del tvil, innsikter, ferdigheter og kunnskap. Både medstudenter og lærere vil med nødvendighet komme til å bli viktige i utviklingen av kunstnerskapet ditt, og du vil komme til å bli viktig i utviklingen av deres.

Tredje og siste råd er - Ikke hold igjen for mye. Meningsbrytning og kritikk gir energi til utvikling og utdannelse. 

I år feirer KHiO 30 år. Institusjonen har både lange og korte røtter.  Den lengste roten kommer fra det som ble Den foreløbige Tegneskole, opprettet i 1818 – altså for over 200 år siden. De korteste institusjonsrøttene tilhører fagområdet dans. Balletthøgskolen ble opprettet i 1979. Jubileet markerer de 30 årene som har gått siden fem tidligere skoler slo seg sammen og ble til KHiO med de seks avdelingene Dans, Teaterhøgskolen, Operahøgskolen, Design, Kunst og Håndverk og Kunstakademiet.  Alle de seks avdelingene slik vi kjenner dem er både like som kunstutdanninger og unike med ulike, spesialiserte fagtradisjoner og læringsformer. 

For oss som jobber og studerer på KHiO vil jubileet være en anledning til å forsøke å se fremover i tid også. 

Når verden endrer seg så raskt som den gjør i dag, når biodiversitet, likeverd, demokrati og muligheten for et hverdagsliv i fred ødelegges og undergraves, settes også kunst under press. Hvordan og hva skal til for at vi som kunstutdanning best navigerer i denne virkeligheten? Spørsmål utenfra om relevans og behov for økt politisk styring dukker stadig opp. Spørsmål som kan være legitime, men som også kan komme til å redusere det handlingsrommet som driver kunstutdanninger og KHiO videre. 

KHiOs fundament og handlingsrom utgjøres av tre friheter; kunstnerisk frihet, akademisk frihet og ytringsfrihet. 

Kunstfeltet er ikke forutsigbart, men finnes i et vidt spenn av områder, formater og uttrykk.  Hvordan de ulike kunstneriske praksisene skapes og kommer til uttrykk er og skal jo ikke være forutbestemt. Det er det som er kjernen.

Det gjør også at spørsmålet om samfunnsrelevans ikke hviler på hver enkelt kunstner. Jeg mener at et premiss for å forstå kunstens relevans er at den dannes i den kollektive, kunstneriske praksisen. At det er hele kunstfeltet som sammen skaper relevans, gjennom ulike kontekster, posisjoner, provokasjoner og refleksjoner som er med på å åpne opp for nye perspektiver og erkjennelser, for enkelt mennesker, men også for samfunnet.

Slik som Anawana, som vi snart skal høre mer fra i dag, sier i et intervju;

Hun har helt sluttet å gå i demonstrasjonstog. For henne er det noe tannløst ved å etter endt marsj smile og klappe hverandre på skuldrene og si at «det var bra at vi gikk».

I stedet undersøker hun hva kunsten hennes kan gjøre:

– Hvordan kan jeg finne ulike språk og muligheter for motstand og for motstandskraft? Hvordan kan man holde sine egne myndigheter ansvarlige? Hvordan kan jeg få arbeidet mitt til å tale?/....

Her minner hun oss om hva som står på spill fremover, nemlig det å få kunsten til å tale med flest mulig. Jeg tenker at det handler om å finne frem til nervebaner, hjerner og hjerter til menneskene - fordi jeg tror at kunsten har en vill kraft som beveger samfunn. Den kraften er mer en noensinne nødvendig. Derfor er dere alle her så inderlige velkommen til KHiO.