Studiestart 2024: studentrådslederens tale

Man kan ikke unngå å påpeke den globale usikkerheten vi befinner oss i i dag. Så da har jeg gjort det.

Dette er deres tale og jeg håper at dere løper med ordene i den og gjør noe som kan redde noens verden. Man trenger nemlig ikke redde hele verden på én gang; reddes noens verden i et øyeblikk, kan man risikere å ha en større innvirkning på verden for øvrig enn det man la opp til når man reddet den enes verden.

Kunsthøgskolen er et stort sted og dette er en stor dag for dere. En dag dere har ventet på i måneder, eller kanskje år? Disse første dagene som, om noen år, kommer til å bli husket som om i en feberdrøm der ingenting egentlig er klart, ei heller hvem som sa hva eller om det ble sagt noe i det hele tatt. Jeg håper likevel at dere husker at alle her kjenner på eller har kjent på den bemerkelsesverdige følelsen av å være ny, fremmed og spente. Å bære dette i minne, er viktig for selv å vokse, men også for å la andre vokse sammen med, ved siden av eller i tillegg til deg selv. Vi har alle våre øyeblikk av fullstendig fiasko og stor suksess. Her blir du feiret for begge. Det er få andre steder hvor feilene fører til dypere erkjennelse og inspirasjon til hva du skal gjøre videre eller aldri gjøre igjen. Vær interessert, heller enn interessant. Vis, spør, lær! Vær en del av diskusjonen, og hvis det blir litt for mye eller skummelt, lytt og bare vær tilstede.

KHiO er et spennende og ubegripelig sted. Men det er også et rom med stor takhøyde, taktile møter mellom både mennesker og materialer, tanker, diskurser og meninger. Et sted der det er rom for utforskning. Dette tar vi på alvor og må vise frem – vi sitter ikke i en høyborg av skapende intellekter som skal holde sine evner for seg selv. Kunsten skal ut! Ofte er vårt viktigste og mest begripelige våpen og forsvar vår kunst og vår forestillingsevne.

Det er en grunn til at at det settes opp nysirkus i flykningecamper. Det er en grunn til at kommunenorge må bruke 3% av sine budsjetter på kunst i offentlig rom. Det er ikke bare for å være snille mot oss og gi oss en arena for å uttrykke oss selv, men vårt behov for å uttrykke oss selv kommer ofte fra et sted om å ville bli sett og hørt. Fordi vi har et budskap. Et budskap som bør og skal nå ut til de som trenger å høre det. Budskapet trenger ikke å være alvorlig og verdensledende for å være bra. Det trenger ikke å være banebrytende for å være viktig. Våre budskap har iboende verdi fordi vi mener at de har det. Og vårt budskap er kunsten.

På slutten av 1800-tallet skrev økonomen Thorstein Vebelen om den naturlige skranke – om jordens tålepunkt og at denne må opprettholdes for at både den og økonomien kan fortsette å være bærekraftig. Ja, på 1800-tallet. Det taler om at jordens ressurser er avgrensede og endelige. De er regenerative, men med ny teknologi trenger flere og flere regenerative ressurser lengre tid på å komme seg etter menneskelige inngrep som kunstige insektmidler, KFK-gasser i ozonlaget og økende vannstand på global skala. Nok om det.

En ressurs som er ubegrenset og som KHiO bygger sitt fundament på er oss. Vår fantasi, inspirasjon, og evne til nyskaping. Det å skape har ingen begrensninger, for ofte starter skapelsen i indre dialog eller i dialog med medstudenter og lærere som hele tiden former og utfordrer vårt uttrykk og vårt budskap. Akkurat som at det ligger en iboende verdi i at jordens ressurser er endelige, så ligger det en iboende verdi at våre skaperevner, vår evne til å ikke bare føle empati, men å uttrykke den gjennom noe større enn oss selv er uendelig. Denne erkjennelsen går hånd i hånd med å la seg selv og andre vokse med og ut fra de feil og tilkortkommenheter man støter på i egen kunst.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen: Kunsten kommer til å redde verden. Eller hvis du løfter blikket, tar et skritt tilbake... Så ser du at kunsten redder verden og dermed gjør dere det òg.