Staten må ta kunnskapsbaserte grep
Debattinnlegg av Marianne Skjulhaug, rektor Kunsthøgskolen i Oslo og Åsil Bøthun, professor og dekan, Fakultet for kunst, musikk og design, Universitetet i Bergen. Innlegget ble først publisert i Klassekampen.
Debatten om Statens kunstnerstipend har florert i forskjellige medier den siste tiden. Senest i Kunstavisen hvor det hevdes at hovedårsaken til presset på stipendordningene er at staten utdanner «for mange kunstnere». Dette er en påstand som gjentas så ofte at den fremstår som en etablert sannhet. Problemet er at den ikke stemmer.
Det brukes feilaktige tall til å legitimere nedprioritering av kunstutdanningene. Rektor ved Norges musikkhøgskole Astrid Kvalbein, har flere ganger påpekt hvordan Utsynsmeldingens (Meld. St. 14, 2022–2023) misvisende tallgrunnlag har skapt et narrativ om «eventyrlig vekst» i kunstfagene, et narrativ som kan misbrukes og få politiske konsekvenser for utdanningene. Tallgrunnlaget som brukes for å underbygge denne fortellingen er mangelfullt. Da Kjetil Solvik ved Norges musikkhøgskole i 2023 gikk gjennom departementenes egne tall, avdekket han omfattende metodiske feil. Veksten i kunstutdanningene fra 1999 til 2022 var ikke bare langt lavere enn påstått, innen visuell kunst var det i realiteten nullvekst i antall uteksaminerte kandidater fra statlige institusjoner. I musikkfagene skyldtes mye av økningen private tilbud, ikke statlig kapasitetsvekst. Arkitektur og design har hatt en tydeligere økning, men her er det viktig å presisere at disse fagfeltene i liten grad er søkere på kunstnerstipendene.
Samtidig vet vi at det finnes helt andre forklaringer på at kunstnerbefolkningen vokser: mange norske kunstnere utdannes i utlandet, Norge har netto tilstrømming av kunstutdannede fra andre land, og en andel av de profesjonelle kunstnere har ingen formell kunstutdanning. Å gjøre de statlig finansierte kunstutdanningene til syndebukk er derfor både feil og politisk bekvemt.
Det store misforholdet mellom antall søkere og tilgjengelige midler til kunstnerstipendordningen er reelt. Når nær fire av fem søkere får avslag, er dette et strukturelt problem, men det er viktig å være presis i kunnskapen om hvorfor dette har oppstått, dersom staten skal «ta grep», slik flere nå etterlyser. Det innebærer å rydde opp i tallgrunnlaget og lytte til oss som har dybdekunnskap om kunstfagene i utdanningssektoren. Uten dette risikerer vi at utdanningspolitikken feilaktig kobles til problemer den ikke skaper, og at løsninger som foreslås for å bedre de komplekse og sammensatte utfordringer i kunstnernes arbeids- og inntektsvilkår ikke treffer riktig.
Debatten om Statens kunstnerstipend er viktig, men den må føres på et grunnlag som tåler kritisk etterprøving, også når det gjelder de feilaktige fortellingene om utdanningstilbudet som over tid har fått etablere seg som vedtatte sannheter.