Kunst, vitenskap og verksted i trekant

Teksten ble først publisert i Khrono, og er skrevet av Marianne Skjulhaug, Theodor Barth og Trond Mikkelsen.

Ved Kunsthøgskolen i Oslo inngår teori i en praktisk undervisning som omfatter fagfeltene design, kunst og håndverk, dans, opera, teater og billedkunst. Når skolen ble akkreditert som vitenskapelig høgskole, var det for fagområdet kunst. 

Det generelle mønster består i at de som underviser i teori er vitenskapelig ansatte, mens de som underviser i fagområdene er ansatt på kunstnerisk grunnlag. En tredje avgjørende komponent for våre læringsutbytter er praksisnærheten som ivaretas av både faglige og av de teknisk ansatte i verksteder og sceneteknikk. 

En enklere fremstilling av arbeidslivet ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), er at alle som er ansatt ved KHiO er kulturarbeidere som er involvert i produksjonen av daglig, praktisk undervisning, og programmer som omfatter utstillinger og forestillinger. Med drift som puls. KHiO er en skole og et kulturhus i kombinasjon.

På en god dag bidrar alle ved skolen til å skape verdi for studenter, ansatte og besøkende. Men også for de som er ferdige med utdanningen og bidrar i storsamfunnet som kunstnere. Noen tar med seg den pedagogiske kompetansen de utvikler ved skolen, og får jobb i skoler som tilbyr spesialisert utdanning. Noe som inviterer til tenkning rundt kunstfagenes rolle i skoleverket som er under press. 

I vårt samfunn og kultur er kunst en kime for vitebegjær av andre typer, og kunstskolen er dets spireboks. Dette er et poeng som filosofen Dieter Mersch dro for åpen scene i 2017 da han holdt en keynote for Programmet for kunstnerisk utviklingsarbeid (PKU). Det var Scenekunstakademiet som var vertskap. Scenekunstakademiet er nå blitt nedlagt. 

Det er en utbredt tanke at kunstfag ikke inngår i annen utdanning. På samme måten som kunstfagenes bidrag til verdiskaping i samfunnet kommer utenom den andre verdiskapingen. Som om det å danne mennesker kommer litt på siden av andre – viktige – oppgaver. Om man ser til lovverket (UH loven) vil man finne at vitenskapelig og kunstnerisk utviklingsarbeid blir sidestilt. 

Dette er kanskje ikke overraskende for oss som arbeider i UH-sektoren, som kjenner loven. Men for de som ikke har lovverket på sinnet i det daglige, kan det derfor være hensiktsmessig å vise til hva loven faktisk sier. Og den byr på flere utfordringer enn de som følger av å sidestille vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater: f.eks. i anvendelsen av disse – vi siterer:

§ 1-1. Formålet med universiteter og høyskoler Universiteters og høyskolers formål er å

1. tilby høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå
2. utføre forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå
3. formidle kunnskap om virksomheten og utbre forståelse for prinsippet om akademisk frihet og bruk av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater både i undervisningen av studenter, i egen virksomhet for øvrig og i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv.
4. bidra til en miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig utvikling.

Dette gir en idé om hvilken verdiskaping universiteter og høgskoler tenkes å bidra til og herunder følger også kunstnerisk utdanning på høyeste nivå, med sitt kunstneriske utviklingsarbeid, sin praksis og sine metoder. I dette ligger miljøverdi, sosial verdi og økonomisk verdi. Fagområdet kunst opptrer i lovteksten som verdidriver i næringslivet, kulturlivet, offentlig forvaltning, egen virksomhet, undervisning av studenter. Med basis i en utbredt forståelse for prinsippet om akademisk og kunstnerisk frihet (og hva som her kan oppnås i kombinasjon).

Loven inviterer til å ta denne bestillingen på alvor, og til å tenke på modeller som hjelper til å få øye på mulighetene. En av modellene – som vi arbeider for å utvikle på KHiO – er en triangulering av kunstnerisk-, vitenskapelig- og teknisk kunne. Modellen bygger på at kunstnerisk utviklingsarbeid er en driver for triangulering mellom kunstnerisk utviklingsarbeid og vitenskapelig forskning, der det tekniske og praksisnære inngår som en naturlig del.

Produksjonsmessig ligger det prinsipielt kanskje ikke så langt unna formidlingen av forskning, teori og laboratorier ved andre universiteter og høgskoler. At kvalitet henger på formidlingen mellom forskning, teori og tekniske praksiser er å forvente. At dette trekantforholdet formidler ut og slik bidrar internt til kvalitet i utdanningen er en dimensjon som er særlig uttalt ved KHiO, og en del av samfunnsoppdraget er å nå ut med dette, f.eks. i samarbeid med kunstnere, kunstinstitusjoner, arkiver, biblioteker, museer og andre.

Vi skriver for å rette søkelyset mot verdiskaping, slik at vi – i tiden vi går inn i – ikke «sparer oss til fant». KHiO har en omfattende infrastruktur og en egen gruppe av ansatte med kompetanse som sikrer muligheten for å ligge tett på praksis, som er avgjørende for utvikling av profesjonalitet.

Et par eksempler: En utdannet skuespiller fra KHiO har i studieløpet trent på å møte et tilsvarende apparat som arbeider på et teaterhus. En utdannet smykkekunstner har med stødig hjelp fra verksmestere lært å mestre avanserte verktøy og maskiner på metallverkstedet. Uten denne infrastrukturen mennesker og rom gir, ville våre uteksaminerte være mindre rustet for både å møte arbeidslivet, men også dårligere rustet til å flytte kunnskapsfronten.

Miljømessig, sosial- og økonomisk verdiskaping gjennom utdanning er en visjon som vi sammen kan bidra til på tvers av kunst, vitenskap og praktiske fag: å styre etter flyt i denne trekanten, snarere enn å tumle oss bort i motsetninger mellom teknisk kompetanse vs. undervisningskompetanse, teori vs. praksis, administrasjon og fagmiljøer. Her kommer alle til kort.

Lovverket inviterer indirekte til en slik triangulering, ved at de blir nevnt innenfor ett og samme rammeverk. Med konsekvenser ikke bare for muligheten til å utvikle et godt kollektivt nivå i utdanningen, men også som modell for verdiskaping etter endt utdanning for alle tre områder: miljø, samfunn og økonomi.