Koronakullet

Hordan har det vært å studere hjemme under korona?

Edith Strand Askeland, bachelor i samtidsdans: Vi fikk raskt i gang alternativ hjemme-trening over videomøter på avdelingen og fikk også kreative prosjekter å gjøre hjemmefra. For min del begynte hjemmeskole med en influensa, som slo meg ut og gjorde det vanskelig å gjøre store deler av den fysiske treningen som store deler av undervisningen vår består av. Men det å prøve å skape med minimal energi, minimal plass og minimalt med utstyr lærte meg mye nytt om det å skape og hvordan deler av den fremtidige freelance-tilværelsen kan være.

Julia Pauline Boracco Braaten, master medium- og materialbasert kunst: Det var hardt å innse hvor omfattende lockdown’en ble. Da skolen stengte gikk det mest i å forsøke å unngå mentalt sammenbrudd. Eksamen var bare noen måneder unna og mitt prosjekt var langt fra ferdig. Ingen visste hvordan ting skulle løses praktisk eller når vi ville få tilgang til skolens verksteder igjen. Det var tøft. Men så fort KHiO fikk lov med begrenset åpning ble det lange gode dager på stofftryksalen, med store mengder antibac. Jeg klarte heldigvis å bli ferdig i tide, men både veiledning og eksamen ble holdt via Zoom. Ikke akkurat en optimal plattform for formidling av taktile tekstilarbeider i større formater ...

Tone Elisabeth Bjerkaas, master i design: Heldigvis fikk jeg lånt meg studio og har sluppet å jobbe hjemmefra i denne perioden. Før jeg startet på KHiO jobbet jeg for HaikW/ i noen år, da skolen stengte var ekstremt generøse og gav meg nøkkel og fri tilgang til deres studio. Det har føltes godt å ha en arbeidsplass å gå til og ikke trenge å bo oppi sine egne prosjekter slik jeg vet veldig mange har vært nødt til.

Khalid Mahamoud, bachelor i skuespillerfag: Jeg har hatt hjemmekontor eller hjemmeskolepult. Vi har vært gjennom et filmkurs med Ole Giæver der vi har skapt flere kortfilmer på egenhånd med mobiltelefonen vår. Vi har hatt forskjellige foredrag på Zoom med teatersjefer og skuespillerer ute i arbeid. Vi har måtte trene eller gjøre yoga hjemme for å holde kropp og sinn klare for å vende tilbake til det vanlige livet. Jeg har tatt opp gamle og nye hobbyer.

Korona eller Covid-19 har vært en tragedie, men for meg var det akkurat det jeg trengte. Etter to år på NBX (Nordic Black Xpress) og tre år på KHiO, trengte jeg litt tid for meg selv. Jeg har tatt meg tid til å pleie forhold jeg har glemt.
Under ramadan fokuserte jeg på det å faste, tenke på hvor heldig jeg er og sette pris på det jeg har.

Eldrid Gorset, Operahøgskolen: Det har vært veldig utfordrende i og med at opera krever gode fasiliteter og ikke minst kollegaer. Mye av tiden går med til øving, og det er ikke optimalt å synge opera når det bor naboer bak enhver vegg. Når det er sagt, har det vært nyttig å få en forsmak på frilanstilværelsen, og kjenne på hvordan jeg ønsker å legge opp min egen dag. Og så ble jeg helt rørt da jeg innså hvor mye jeg etterhvert savna å synge med og for folk! Det var betryggende å få en bekreftelse på at jeg har valgt riktig vei!

Kaare Ruud, master i billedkunst: Det har vært helt forferdelig å følge utviklingen i verden. Spesielt å ta meg selv i å følge statistikken på VG over alle menneskene som dør. Jeg har ikke helt klart å være på sosiale plattformer og fikk fobi for e-post i frykt for at det kunne være dårlige nyheter.

Jeg har samtidig ofte tenkt at folk ikke behøver se det jeg gjør, men jeg oppdaget at jeg trenger bekreftelse fra andre – at jeg ikke bare driver med helt merkelige ting som kun en selv får oppleve. Det har for øvrig fungert helt fint for meg å jobbe hjemme. I min praksis jobber jeg jo med objekter fra hjemmet. Tidligere har jeg spilt masse videospill hjemme over mange år, så jeg er vant til å være mye innendørs. Under Covid-19 byttet jeg bare ut videospill med å lage kunst. Jeg var faktisk veldig fornøyd med de arbeidene jeg gjorde i den perioden, for det var ikke så mange muligheter, jeg måtte være fornøyd med det jeg fikk til. Da jeg kom tilbake til skolen, ble jeg mer usikker, det åpnet seg så mange muligheter da jeg fikk tilgang til verkstedene og studioet igjen.

Hva har skolen gjort for å tilpasse hverdagen mest mulig?

Edith Strand Askeland, bachelor i samtidsdans: Skolen satte i gang morgenklasser og tilpasset de kreative prosjektene så godt de kunne ut fra situasjonen. Vi som var avgangskullet var heldige og fikk komme tilbake på skolen først, men vi ble delt opp i halve klasser, fire og fire, utover alle studioene og hadde klasse over zoom. Det var rart å være så nære klassekamerater og medelever uten å få lov å ha kontakt. Vi er jo veldig fysiske i arbeidet vårt så det å ikke kunne klemme hverandre føles utrolig sært. Da hele klassen ble samlet på slutten av semesteret, ble studietiden ganske normal igjen - bortsett fra færre folk på huset, mangel på felles oppholdsrom og begrensede tider.

Julia Pauline Boracco Braaten, master medium- og materialbasert kunst: Å svare på det spørsmålet blir litt shoulda, woulda, coulda. Jeg har så klart vært frustrert og ment at enkelte ting burde vært gjort annerledes. Nå var jeg heldig og fikk tidlig tilgang til verkstedene etter lockdown. Mange har mistet mye verdifull tid i verkstedene og den erfaringen det er å lage en utstilling sammen, som faktisk er pensum her på skolen og en forutsetning for eksaminering. For ikke å nevne eksponeringen en slik utstilling kan gi. 

Jeg har snakket med mange fortvilede medstudenter som var tappet for krefter etter forsøk på å få skolen til å imøtekomme det jeg vil betegne som både rimelige og gjennomførbare tiltak som hadde gitt mer kjøtt på utdanningsbeinet til avgangselevene på både bachelor- og master-programmet. Det blir spennende å se hva skolen gjør for disse studentene i kjølvannet av denne pandemien. Ikke minst de internasjonale studentene som må reise hjem med lua i hånden når deres visum utgår.

Tone Elisabeth Bjerkaas, master i design: Jeg har jo vært av de heldige som har hatt en arbeidsplass å gå til (studioet til HaikW/ der jeg jobbet før) og har derfor ikke har trengt å tilpasse hjemmet mitt så mye i denne tiden.

Khalid Mahamoud, bachelor i skuespillerfag: Skolen og administrasjonen har gjort sitt aller beste for å sørge for at vi studenter får det vi trenger. De har vært i kontinuerlig dialog med oss og forsikret oss om at vi får fullføre løpet. Der skal skolen ha en stående applaus. 

Skolen har derimot et stort forbedrings potensial når det kommer til å ha en forståelse for forskjellige bakgrunner, kulturer, religioner og legninger. Teateravdelingen er bygget opp på et gammelt system som vi må tørre å utfordre. Vi må tørre å ha en bredere forståelse av mennesker og deres problemstillinger, møte dem med et åpent sinn.

Eldrid Gorset, Operahøgskolen: Skolen har dessverre vært veldig begrensa av retningslinjene, og jeg har opplevd en manglende forståelse for hva opera faktisk krever. Da skolen var helt stengt var det lite interaksjon med skolen, og det var veldig frustrerende å ikke få utøve opera. Jeg lærte derimot mye av situasjonen, og jeg jobbet aktivt for å finne inspirasjon gjennom å se operastrømminger fra bl.a. The Met og jeg fikk tid og overskudd til å trene både fysisk og mentalt som jo er like viktig.

Kaare Ruud, master i billedkunst: Vi hadde zoom-møte en gang i uken med veilederen min Ane Hjort Guttu. Vi droppet etter kort tid gruppekritikken og snakket mer om hvordan vi hadde det, hvilken bok vi hadde lest og mer trivielle ting for ikke å ha et så sterkt fokus på produksjon. Det var veldig rart å få tilgang til skolen igjen. Vi var bare noen klasser som fikk tilgang – og med det store arealet som finnes på KHiO, så kjentes det nærmes ut som jeg var alene. Jeg følte meg litt som et KHiO-spøkelse på vei til atelieret mitt. Samtidig ble jeg bedre kjent med folka i resepsjonen, siden de alltid var tilstede under åpningstidene. Jeg har også satt pris på brevene fra rektor Måns Wrange. I en såpass kaotiske periode så var det godt å kjenne at han prøvde å finne en løsning for oss studenter i vår lille verden.

Hva tenker du om kunstnerens rolle under korona og i tiden etter?

Edith Strand Askeland, bachelor i samtidsdans: Jeg tenker at den har en viktigere rolle enn noen gang. Kunsten er noe som samler, avkobler og utfordrer og det trenger vi alltid. Mest av alt har vel den avkoblende delen av kunsten vært nødvendig i denne sårbare tiden. Feltet har virkelig blitt satt på prøve ved å måtte gjøre en helomvending i forhold til publikumssituasjonen. Gjennom dette har vi lært hvor levende kunsten er og hvor tilpasningsdyktig den kan være.

Julia Pauline Boracco Braaten, master medium- og materialbasert kunst: Denne globale krisen med alle dens utfordringer har så klart satt utdannelsen min i perspektiv. Det er lett og trygt å være i sin egen boble, Men plutselig brenner verden på alle kanter og det blir vanskeligere å argumentere for egne behov knyttet ikke bare til produksjon, men også viktigheten av det arbeidet man gjør.
Mange har jo også opplevd forventninger til det å skulle overføre arbeidene sine til digitale plattformer samt det å finne alternative måter å formidle sitt arbeide på. Kunstfeltet er jo et bredt fagfelt og noe lar seg kanskje lettere overføre enn annet, Men at det har vært utfordrende for hele feltet er jo klart. Jeg har selv opplevd at prosjekter og utstillinger har blitt avlyst grunnet situasjonen vi står i, som avgangsutstillingen her på KHIO for eksempel. 

Som min veileder sa til meg da skolen stengte under pandemien, Fatt mot! 

Men ja, det blir nok tøft en god stund til.

Tone Elisabeth Bjerkaas, master i design: Historisk har vel krisetider skapt paradigmeskifter og mye stor kunst, og det tenker jeg denne krisen også har potensialet til å gjøre. Kunstnere er tilpasningsdyktige og kreative, det er gode egenskaper å ha når man går inn i en hverdag der premissene for hvordan vi lever livene våre plutselig forandres. Veldig mange i kunst og kultursektoren sliter nå og regjeringa har ikke stilt opp med krisepakker for oss på samme måte som for mange andre yrkesgrupper. Dette krever at vi mobiliserer og tenker nytt, krisen har gjort det åpenbart for oss at vi faktisk er nødt til å hjelpe hverandre og tenkte på mer kollektivistiske måter. Jeg håper at på andre siden av denne krisen har vi klart å samle oss, gjøre noe for å bedre plantene vi bor på, ikke bare for oss, men for alle.

Khalid Mahamoud, bachelor i skuespillerfag: Kunstnerens rolle er like viktig nå, kanskje viktigere. Teater derimot er en veldig dårlig kunstform å formidle gjennom skjerm. Det spesielle med teater er at vi er alle sammen og kan skape øyeblikk som transenderer tid og rom. Dette funker i min mening ikke like bra over nettet. Verden kommer til å åpnes igjen og da tenker jeg denne tiden er viktig for oss for å forberede verk og gjøre klar nye konsepter og kanskje finne flere litterære verk som ikke har blitt brukt så ofte.

Eldrid Gorset, Operahøgskolen: Jeg er ambivalent til den voldsomme økningen av konsertstrømminger, da jeg mener dette forringer musikken og operaens kvalitet. Jeg er også redd for at dette skal føre til dårligere økonomiske vilkår for oss scenekunstnere - vi trenger jo fortsatt smør på brødskiva! Likevel må jeg poengtere viktigheten med å stadig utvikle kunstformen og sørge for at kunsten når ut til folket, og jeg er forberedt på å måtte være åpen for nye måter å lage opera på. Men opera er til syvende og sist en live kunstform og da trenger vi publikum og regjeringa med oss for å klare å gjennomføre det! Vi må stå på krava!

Kaare Ruud, master i billedkunst: Vi må nesten vente og se, det er ikke over enda. Jeg tenker at mye handler om å være vitne til en slik hendelse. Kanskje kan man diskutere og sette spørsmålstegn ved det som har skjedd rundt utbruddet når ting har roet seg ned. Jeg tenker at alle som har klart å komme seg ut av senga og drukket en kopp kaffe, spist en matbit, vannet planter, eller har klart å gjøre andre hverdagslige oppgaver har gjort en bra jobb.

Jeg tror ikke jeg kan svare på hva kunstnernes rolle under korona har vært, men jeg er spent på hvordan Covid-19 kommer til å prege kunst fremover. Hvordan blir installasjoner til filmer preget av vårt forhold til smittevern og hygiene. Vil folk ta på samme sted som forrige betrakter, eller tørre å sette seg samme sted som personen før oss, og om vi må fortsette å desinfisere hodetelefoner. Det jeg vil frem til er vel at jeg er mest interessert i om vi kan tenke «normalt» igjen, eller om dette er den nye normalen?