KHiO 30 år: Rektors tale og bilder fra jubileumsfeiringen i Rådhuset

Kjære alle sammen, varaordfører, æresdoktorer, styret, gårdeier, gjester og gode KHiO-folk.

Tusen takk for at vi kan feire 30 år her i det vakreste og et av de viktigste rommene vi har i Norge. Og takk til alle som har bidratt til denne flotte feiringen.

I 1996 ble Kunsthøgskolen i Oslo etablert som én samlet institusjon som en del av høgskolereformen. Daværende statsråd Gudmund Hernes omtalte etableringen slik:

«[…] selvsagt var det en del rabalder – kanskje sterkest i forbindelse med etableringen av Kunsthøgskolen i Oslo.»

Ja, hva tenkte du, Hernes? Vi er jo faktisk et sted for de helt nødvendige vanskelighetene, konfliktene og selvmotsigelsene som må til for at fag, mennesker og samfunn ikke skal stivne.

I år markerer vi altså at det er 30 år siden vi, eller rettere sagt fem ulike institusjoner, ble «tvunget» sammen. Uten selv å ha vært med alle disse årene, tar jeg sjansen på å si at jeg ser at det går seg til. Jeg ser interessante møter og samarbeid som kanskje ellers ikke ville ha oppstått. Jeg ser at studenter og ansatte finner hverandre på tvers av avdelinger.

Bredden KHiO har, innen scenekunst, visuell kunst og design, skaper gode vilkår for både faglige og tverrfaglige samarbeid.

De seks avdelingene dans, teater, opera, design, kunstakademiet og kunst og håndverk har mye til felles, men er samtidig preget av sterke fagtradisjoner og ulike læringsformer. Oppgaven er fortsatt å navigere godt i spennet mellom de ulike kunstfagenes egenart og institusjonens muligheter, det vi gjerne kaller ett KHiO.

Kunsthøgskolen i Oslo står sterkt og er viktigere enn noen gang i en urolig verden. Våre ansatte utøver toneangivende kunstneriske praksiser og bidrar aktivt til utviklingen av sine fagfelt. Studentene ved KHiO viser, i følge undersøkelser, høy motivasjon og lykkes godt etter endt utdanning.

Ett eksempel er at årets debutantpris på Høstutstillingen, gikk til David Tobias Bonde Jensen, fersk alumnus fra Kunstakademiet. Han sier om KHiO:

«Det er samtalene og dialogen på KHiO jeg savner mest, her på den andre siden som utdannet og utøvende kunstner. Å kunne tenke og snakke kunst, som søken, som digresjoner og avveier, er unikt å ha tilgang til.»

Fra en fersk alumnus til dagens studenter, den kanskje mest nådeløse, men også mest verdifulle målestokken på hvor vi står. Nå skal dere nemlig høre fra en annen Tobias. Han har ikke rukket å savne KHiO, rett og slett fordi han fortsatt er her. Han er student og leder for studentrådet.

– Tobias, i dag feirer vi KHiOs 30-årsjubileum. Om 30 år er du 56 år gammel. Jeg vil være over 90. Når du som 56-åring ser tilbake:
Hva tror du at du vil tenke at KHiO har betydd for deg?

– Jeg tror at jeg kan se tilbake på at KHiO ga meg starten på en enorm kunstkarriere! [Sagt med humoristisk overdrevelse] KHiO ga meg håp om at det er mulig å klare å leve som kunstner. Det introduserte meg til mennesker som var like sultne som meg på å skape noe. Jeg tror jeg kommer til å savne å sitte i steintrappen i solskinn med mine medstudenter. Jeg kommer til å savne de store verkstedene. Og jeg tror jeg til og med kommer til å savne mine da hauggamle lærere.

– Og hvordan håper du at verden ser ut da?

– Jeg håper at vi mennesker er kreative og at vi har sluttet med AI-tullet som vi holder på med nå. Jeg håper alle mine venner oppnår den tilsynelatende umulige drømmen om å eie et hus mens man følger drømmen som kunstner. Jeg håper KHiO står sterkere enn noensinne og at KHiO eier sitt eget bygg. Og ikke minst håper jeg på fred på jord sånn at HELE militærbudsjettet kan gå inn i kunst og kultur!

– Hør hør, dette er fremtiden som peker ut håpefull retning. Tusen takk Tobias. Med dine ord med oss kan vi trygt fortsette feiringen. Vi utbringer en skål. Ars longa, vita brevis. Gratulerer til KHiO!