Galleristen i skranken

– Har du stått skrankevakt noen gang?

– Nei aldri, jeg tror ikke jeg kunne jobbet sånn, ler Dariusz Wojdyga. 

Wojdyga er ingen skrankevakt, men masterstudenten i medium- og materialbasert kunst har arbeidet mye i resepsjonen det siste året. Han har sørget for at når du kommer inn på skolen, og blikket dras mot radene av lysende små hyller til venstre bak disken, så får du noen kunstobjekter å se på. 

– Ideen kom førsteåret, da jeg så utstillingsmontrene. Det eneste som var utstilt her var det lyset. Det var helt tomt og ubrukt.

For Wojdyga var det en mulighet til å vise hva fagområdet hans, metall- og smykkekunst, handler om.

– Når jeg har snakket med folk på skolen så har det ofte overrasket dem å høre at noen studerer metall- og smykkekunst her. Det med kontemporær smykkekunst er et ukjent område, ikke sant? 

Dariusz Wojdyga sammen med resepsjonsleder Britt Heidi J. Hansen.

Verdien ligger ikke i materialene

En samtale med resepsjonsleder Britt Heidi J. Hansen senere så var Galleri Skranken blitt ett av KHiOs mange visningsrom. Det siste året har Wojdyga, som både kunstner og kurator, arrangert fem utstillinger med metall- og smykkekunst i galleriet. Den jevne strømmen av utstillinger  til tross, Wojdyga hadde opprinnelig tenkt det skulle bli flere : – Ambisjonen var opprinnelig var å ha utstilling annenhver uke. Det kunne kanskje ha gått hvis jeg bare hadde drevet med dette.

Galleristens engasjement for smykkekunst er smittende. Stadig i omvisningen må han låse opp et nytt monter for å hente ut og vise frem detaljer.

– Smykker må sees nærme. Det perfekte ville vært om publikum også kunne ta på dem.

Utstillingen som står nå, I can resist everything except temptation, fokuserer på ikke-verdifulle materialer. Det er også et nøkkelord for Wojdyga når det gjelder å forstå metall- og smykkekunst. 

  

 

Øverst til venstre: Olve Fjeld-Eiken, „Masantropi” nøkkelhanker, kopper; til høyre: Pauline Krokeide, „I am so far behind I thought I was first”, objekt. harpiks, døde vepser; Nederst til venstre: Josephine Echer, uten tittel, armbånd, melkekartong, tre, lim; til høyre: Anne Wallin Oven „Jeg må ha den tilbake”(„ I have to have it back”), brosje; kopper, stål, plastikk.

– Ikke-verdifulle materialer vil si materialer som kanskje ikke er tenkt brukt til smykkekunst, men som gjennom bearbeiding blir estetiske objekter. Selv om mange på fagområdet har bakgrunn som gullsmed, så handler ikke avdelingen om gullsmedsmykker men om samtidssmykkekunst. Slik jeg ser det har samtidssmykkekunst som mål å gå bort fra edle materialer som sølv, gull og så videre.

Det at arbeidene er låst inn i små monter bidrar til at objektene, laget i alt fra metall til plast til kvist til betong, oppleves som dyrebare. Men det er likevel ikke galleriutformingen Wojdyga trekker frem når han forklarer hva som gir arbeidene verdi.

– Verdien i disse arbeidene ligger ikke i selve materialet, men i kunnskapen, forholdet til tematikken, konseptet bak, og håndverket. 

 

Darius låser ut Sigurd Bronger, „A symbol for the people”, brosje, forkrommet plast, messing.

Wojdyga eksemplifiserer ved å hente fram arbeidet til Sigurd Bronger. Wojdyga betegner den tidligere KHiO-professoren som en verdenskjent, toppliga kunstner, i smykkekunst.

– Når folk hører ikke-verdifulle materialer, så tenker de gjerne også at teknikken heller ikke trenger å være så gjennomført. Bare gjør en simpel greie så blir det kunst. For oss er håndverket viktig. Ikke bare for å vise hvor flinke vi er, men fordi noen mekanismer funker bedre enn andre. Det at Sigurds arbeid er med er så fint, for det er funnet materiale, men det handler også om hvordan det er presentert, i denne boksen pluss den kompliserte mekanismen i brosjen, forklarer Wojdyga.

Kroppsnære ting

Når han snakker om sine egne og medstudenters arbeider, bruker Wojdyga noen ganger betegnelsen samtidssmykkekunst, men oftere snakker han om kroppsnære objekter. Fagfeltet produserer ikke utelukkende ting folk kan bære rundt halsen, rundt håndleddet, på fingrene eller hengende fra ører eller som nesepryd. Det kroppsnære kan ta ulike former. En mulig publikumsrespons på Galleri Skranken er å reflektere rundt hvordan verkene forholder seg til kropper, enten som noe som skal utsmykke dem eller noe som tematiserer det kroppslige. 

 

Til venstre: Peder Bye, „Ekstraslag”, øredobber, tomme betablokker pillebrett, rød sytråd, sølv; til høyre: Dariusz Wojdyga, „Fuck me safe”, brosje, sandblåst og okdsidert galvanisert stål, kondom. Nederst til venstre

Den nåværende utstilling inkluderer Olve Fjeld-Eikens "Masantropi", som er en serie nøkkelhanker, hvor den ene har ADHD risset inn. Peder Byes "Ekstraslag" er øredobber laget av tomme betablokker-brett. Wojdygas eget arbeid "Fuck Me Safe" er også med i utstillingen, og består av en liten mannskropp i metall som fungerer som kondomstativ. Wojdyga låser opp et monter, for å vise frem metall-arbeidet til Simen Strand.

– Tittelen på dette er "Ernst Gräfenberg". Han er forskeren som oppfant g-punktet. Arbeidet er altså veldig kroppsnært, både for kvinner og menn. Hvis du snakker om tradisjonelle smykker, så er det dekorativt, gjerne knyttet til et ønske om å vise hvor rik du er. Mens med samtidssmykkekunst, må man ofte forstå arbeidets konsept og kontekst.

 

Til venstre: Simen Strand, „Ernst Gränfenberg”, objekt, stål; til høyre: Dariusz Wojdyga viser arbeidene til Simen Strand og Solveig Aamodt, som de har presentert for andre på Display Case, en samtaleserie om metall- og smykkekunst i regi av Wojdyga.

– Noen av oss lager såkalt radikal smykkekunst. Det vil si, objekter som går helt bort fra smykkeverdenen.

Neste utstilling blir så kroppsnær at de deltakende kunstnerne inviteres til å presentere arbeidene på kroppen sin. Wojdyga er selv også et vandrende galleri, med nyprodusert brosje for dagen, smilefjes på jakkebremmen, flere ringer, hvor den ene er laget av delen av en del av en kodelås. Wojdyga viser frem det ene arbeidet etter det andre som han har kjøpt fra medstudenter. De fleste arbeidene utstilt i Galleri Skranken er til salgs, med en tilgjengelig liste over kunstnere, tittel, materialer og pris.

– Jeg har vært litt forsiktig med dette med salg, for jeg vet ikke helt hva reglene for det er på skolen. Men det er en form for læring, ikke sant? Det å prissette verkene sine er en kjempestor greie for alle. Så jeg pusher folk litt, hvorfor den prisen, hvor mye er du verdt?

– Når du formulerer det på den måten høres det ut som en eksistensiell utfordring.

– Vi har alle vår tid her. Det er tid som aldri kommer tilbake, så jeg må beregne: Hvor mye er tiden jeg har brukt på arbeidet, og på utdanningen, verdt? 

Ø verst: Marit Skevik Fujiwara: „The illusory self”, objekt, sølvtøy, silke, bønner, tråd; midten til venstre:  Jens Christian Midtgarden, „Fra den Lilla Planata”, skulptur, kopper, stål, aluminum; til høyre: Fanny Möller, „Basket”, brosje, plantefiber, stål; nederst: Kevin Axelsson: „Venedigs Djup”, brosje/beholder, skjell, messing, kopper, pianotråd.

Fra solo til kollektiv læring

– Hvordan går du frem når du kuraterer utstillingene?

Jeg finner på tema, og utlyser en open call på avdelingen. Og så leverer folk. Hvis ikke, går jeg rundt, og uten å pushe noen, prøver jeg å inspirere. Enten til at folk lager noe eller at vi ser om noe av det de har laget kan passe tematikken.

– Du er kanskje en av dem som har best overblikk over hva studenter og undervisere på ditt fagområde driver med?

– Jeg liker å lære om hva folk driver med, hvilke materialer de bruker, og hvordan de tenker. Ofte kan det utstilte være mer prosesser, skisser til prosjekter, enn ferdige produkter. Rett og slett fordi vi er i opplæring. Vi er ikke ferdigkonstruerte kunstnere. Vi prøver å finne ut hva vi driver med og hvorfor. 

I tillegg til Skranken, driver Wojdyga samtaleserien Display Case, hvor metall- og smykkekunst møtes torsdager for å diskutere. Wojdyga inviterer medstudenter til å presentere. – For det er ikke slik at jeg vet alt dette, det er ting som jeg også vil få svaret på. For eksempel spørsmålet, hva er egentlig smykkekunst?

For Wojdyga har svaret kommet, ikke bare i form av ikke-verdifulle materialer bearbeidet til estetiske og kroppsnære objekter. I tillegg også hvordan det samler folk sammen: – På mange nivåer handler det om å bruke skolen som læringsarena. Det er krevende å forberede utstillinger, men jeg har kjempestor glede av å skape kollektive situasjoner hvor vi samler oss og blir kjent. Studietida varer ikke hele livet, plutselig er den over. Da er du på egenhånd, og det er viktig med et nettverk av folk som kan inspirere og hjelpe hverandre videre. 

Galleri Skranken har utvidet seg fra soloutstillinger, til gruppeutsillinger med klassekamerater, til utstillinger med studenter og ansatt fra hele fagområdet metall- og smykkekunst. 

– Generelt vil jeg utvide til open calls som går ut til avdeling kunst og håndverk, og design også. Jeg vil vise hele spekteret av uttrykkene på skolen.

Nåværende og kommende utstilling

Utstillingen I can resist everything except temptationstår i Galleri Skranken frem til 7. desember. Neste utstilling åpner 08.12.2022:  POINT TO POINT, LINK TO LINK - RHETORICAL FIGURE. Mini Festival for Contemporary Jewellery.

 Følg Galleri Skranken på Instagram, Facebook, og i resepsjonen på KHiO.

*Selv om det blir intim stemning når det er flere enn et par personer på Galleri Skranken samtidig er dette ikke KHiOs minste galleri. Den æren går antakeligvis til Breadbox Contemporary, et visningssted ikke større en brødboks, plassert i KHiOs kantine.