En dag skal også vi bli forfedre

– Jeg hadde egentlig tenkt at grafisk design var min greie, men jeg innså at jeg ikke ville klare å jobbe hos noen med det, blant annet fordi jeg har det man kan kalle sterke prinsipper som styrer meg. Jeg ville ikke kunne legge arbeid inn i reklame for noe som jeg ikke kunne stå for selv. Det viste seg også at jeg er særdeles dårlig på selve kommunikasjonen med kunder.

– Da jeg gikk på Einar Granum Kunstfagskole var jeg så heldig at en lærer var helt ærlig og sa han lurte oppriktig på hvorfor jeg ikke vurderte kunstutdanning. Det var så enkelt som at jeg aldri hadde vurdert det. Ingen grunn. Jeg kjente ikke til KHiO da jeg bodde i Bodø og tok musikkutdanning. Jeg flyttet til Oslo for å ta utdanning som webdesigner, og da jeg holdt på å forgå av kjedsomhet fant jeg KHiO og linja for visuell kommunikasjon. Kunst var aldri i tankene mine. Det som virkelig overbeviste meg var et grafikk-kurs på Einar Granum.

– Det er noen ting i livet som føles som å komme hjem til, eller at jeg vet at her ligger hjertet mitt og tålmodigheten min. Jeg kan holde på med dette livet ut uten å gå tom for energi i det. Sånn føltes det første gang jeg etset i kobber. Å velge utdanning ble en lett sak da, selv om fremtidsutsiktene til å kunne leve av det var noe usikre. Med musikkbakgrunnen min visste jeg likevel at det fins mange typer musikere og måter å leve av kunsten på. Jeg hang med hardcore- og punkmusikere, og så at det er mulig å leve av kunsten sin utenom de etablerte kanalene, så jeg gikk inn i utdanningen med tanken om at jeg skal klare å leve av dette på min egen måte.

(Sveip over bildene for bildetekst.)

– Det var grafikken som var årsaken til at jeg ville ta den utdannelsen. Da jeg valgte å ta master gjorde jeg det fordi jeg følte at jeg ikke var ferdig utdannet, og bare såvidt hadde begynt å forstå hva som kunne ligge i meg som kunstner. Jeg ønsket å bli mer trygg i uttrykkene mine, agendaen min og teknisk mer selvstendig. Da jeg gikk ut av masteren var det lettere å vie livet sitt til kunsten og jeg visste mer hvem jeg ville være og hva jeg drømte om å gjøre.

Hva er det viktigste du har tatt med deg fra studietiden – og hvordan bruker du dette i hverdagen?

– Det er ganske mange ting. Hvordan jeg legger opp dagene mine. Jeg fant frem til måter å alltid være i variert arbeid mens jeg studerte. Gikk på biblioteket og lånte bøker, skjærte i tresnitt, tegnet, leste og skrev om hverandre. Jeg fikk to barn under utdanningen, og det ble viktig å lære seg å jobbe så mye jeg klarte på dagtid, for å kunne legge arbeidet vekk når ungene trengte meg på ettermiddagen.

– En annen ting var å skisse. Å ta skissen på alvor. Det er like viktig for meg å skisse som en pianist å øve. I tillegg å formulere hva jeg arbeider med, finne ut med meg selv hva mitt kunstnerskap handler om og hva jeg vil gjøre. Det trengs når jeg skriver søknader om støtte enten det er prosjektsøknader eller kunstnerstipend eller lignende. Hvert år tar jeg en liten oppriktig selvransakelse der jeg ser kritisk på alt jeg tidligere har skrevet av søknader og så forsøker jeg å oppdatere meg på meg selv og skrive det enda klarere.

– Kanskje fordi jeg fikk barn i utdanningen og dermed hadde én klasse jeg gikk med på bachelor, et kull jeg fullførte bacheloren og første året på masteren med, og et kull jeg fullførte masteren med ble jeg oppmerksom på at dette er mine kollegaer. De er en gjeng jeg er glad i og støtter og følger med på, og det er en trygghet å ha det nettverket. Samholdet vi hadde på skolen har til en viss grad betydd mer i ettertid.

Hvordan var overgangen fra student til å bli selvstendig kunstner?

– Jeg mottok ikke stipend etter endt utdanning (pga nevnte barn og endring i regelverk), så det første halve året var tøft økonomisk. Jeg valgte ikke ferie eller sommerjobb, men startet heller med en gang med livet etter skolen. Jeg sendte søknad om å bli med på recidency (hos PRAKSIS Oslo) den sommeren, og kontaktet steder slik at jeg fikk atelier fra 1.juli. Jeg ble bedt om å lage en elektronisk portefølje, og den brukte jeg til mye annet i tillegg, og jeg var veldig takknemlig for å ha lagt arbeid i det slik at den var lett å oppdatere og bruke senere. Jeg fikk kjøpt ei brukt grafikkpresse som jeg satte opp i atelieret. I tillegg tok jeg kontakt med de klassekameratene som allerede hadde arbeidet ett og to år siden sist jeg så dem, og spurte om råd, og hørte hvordan det gikk med dem.

 – Mentalt var det som å insistere på å gå fremover mot målet mitt uten å vite om det lot seg gjennomføre. Jeg visste ikke om det var grunn under føttene når jeg trådte ned. Vi spiste ris og linser og var glad for at vi hadde spart opp litt tørrmat og hermetikk de siste årene… Det var grunn under føttene. For hvert valg jeg gjorde for å nå målet mitt kom jeg nærmere det. Hverdagen føltes mer solid etterhvert.

– Høstens første prosjektsøknader måtte leveres i begynnelsen av september. Jeg brukte en måned på å skrive dem og fikk tips av andre til budsjett og sånt. Jeg var heldig at både Bodø Kunstforening og Kunsthall Trondheim tok kontakt tidlig for å høre om jeg ville ha separatutstilling og bli med på en gruppeutstilling året etter. Det inspirerte meg til å planlegge litt større, og søke om støtte til å gjennomføre de ideene. Det å ha intensjonsavtaler med dem hjalp arbeidet med å planlegge og få avgårde prosjektsøknader og kunstnerstipendsøknadene i oktober.

 
– Jeg ble spurt om jeg ville bli med i styret til norske grafikere i 2017 og sa ja til det. Det var en utfordrende periode for foreningen, men jeg angrer ikke på å ha engasjert meg. Gjennom styrevervet ble jeg ed på årsmøtet til norske billedkunstnere. Der jobbet jeg med sakene som det arbeides med for enkeltkunstnerne, og lærte om fellesskapet vi har i ryggen. I tillegg ble jeg kjent med mange andre engasjerte kunstnere fra hele landet, og så at man kan arbeide hvor som helst. Å sitte i juryen for utstillingssøknadene til Galleri Norske Grafikere (80 søknader til 8-10 utstillinger) gav meg innsikt i søknadsprosessen og hvor tungt eller lett det kan være å få innblikk i hver enkelt søknad. Og også en forståelse over hvor liten sjanse det er å få ja på en søknad, så jeg begynte å sende flere søknader om utstillingsplass.

– Det som likevel har vært motoren til å få utstillinger har vært å møte opp der jeg stiller ut, hjelpe med montering og møte de som kommer på utstillingene. For eksempel da jeg dro til Stavanger for å ha utstilling i Studio17, fikk jeg omvisning hos Tou Scene og på Tou Trykk. Jeg snakket med dem om at jeg ønsket å komme tilbake og arbeide hos dem med produksjon. Nå har jeg intensjonsavtale med dem om å komme og arbeide en måned for å stille ut i galleriet deres. Et annet eksempel er da jeg var tilstede på HIT-festivalen i Haugesund kom jeg i snakk med noen fra Voss kunstforening. De lurte på om jeg hadde mulighet å bli festivalkunstner på Osafestivalen det året.

– Vi lever i en digital hverdag men jeg setter mer pris på direkte kommunikasjon og møter med mennesker. Som regel møtes vi der vi har felles interesser. På gruppeutstillingen «Sápmi samtid» i Galleri A i Oslo leste Kathrine Nedrejord et lite utdrag fra «Lappjævel» (syns jeg å huske). Det var så sterkt å oppleve og jeg følte vi hadde noen felles referanser. Umiddelbart ønsket jeg å samarbeide med henne om noe, uten å vite hva. Jeg stoler på magefølelsen min når det kommer til folk, og i år da jeg hadde fått utstillingsplass på Galleri Norske Grafikere var det henne jeg ville snakke med under kunstnersamtalen. Liisa-Ravna Finbog møtte jeg også på samme utstilling og det falt meg helt naturlig å spørre henne om hun ville være med. Begge sa ja heldigvis. Kunstnersamtalen ble holdt i forrige uke, og jeg sitter igjen med en takknemlighet over at de ble med og at vi kunne ta den samtalen offentlig i forbindelse med utstillingen min. Jeg håper jeg får samarbeide mer med dem senere.

Se også
Et indre Sáiva, Norske Grafikere 7. januar - 13. februar 2021.
Kunstnerintervju - Norske Grafikere

– Nå sitter jeg i styret til SDG (Senter for samisk samtidskunst i Karasjok), og i kunstnerisk råd for SDS (Samiske kunstneres forening). Slikt arbeide er utrolig givende syns jeg. Nettopp fordi vi er et fellesskap, ikke bedrifter som driver konkurrerende virksomhet.

– Et av de beste rådene jeg fikk da jeg gikk ut av masteren min var fra ei som gikk i den første klassen min. Hun hadde på den tiden vært kunstner i 2 år etter masterutdanningen. Hun sa at ingenting skjer av seg selv. Det er ikke hell, og du blir ikke «oppdaget». Vi må aktivt følge opp mulighetene som viser seg og ta ansvar for å få ting til å skje. For eksempel om hun snakket med noen på en utstillingsåpning, og de var interessert i kunsten hennes, så måtte hun sende dem en oppfølgende e-post. Vi kan ikke forvente at denne andre tar ansvar for oss. Det er ikke vondt ment om de glemmer oss litt av. Jeg selv hadde snakket med Kunsthall Trondheim under masterutstillingen, og de virket oppriktig interessert i å ha meg med på noe. Men etter å ha sendt (tidligere nevnte) porteføljen min ble det ikke mer kontakt. Basert på rådet om å ta ansvar, tok jeg mot til meg og sendte en e-post til Kunsthallen. Det viste seg at de var sikre på at de hadde sendt invitasjon til sommerutstillingen neste år. Hadde jeg ikke spurt ville jeg ikke hatt en kontrakt å legge ved søknadene i september. Jeg hadde ikke hatt noe å planlegge rundt, og de store planene og gjennomføring av dem kunne ikke latt seg gjennomføre så fort. Så jeg er veldig takknemlig for det rådet og gir det gjerne videre.

 – Ja, og et siste råd fra meg. Jeg har valgt å tenke stort, å fokusere på utstillingsaktivitet og å kunne produsere store verk som kan fylle utstillingsrommene. På veien er det mange velmenende råd om å lage litt mindre bilder slik at jeg får solgt dem fort. Men min strategi har vært på utstillingsaktiviteten og på å bruke god tid på å skrive søknader om arbeidsstipend. Jeg har fått flere arbeidsstipend, og de har gjort det mulig å satse videre på kunstnerskapet heller enn enkeltsalg. De har gjort det mulig å jobbe fulltid som kunstner.

Words From a Mythical Ocean, Issue #1 – “The Inklings”, artist book laget til utstillingen i Rotterdam.

– Når jeg en dag får flerårig stipend ønsker jeg å bidra i stipendkomiteene eller nasjonal jury til høstutstillingen. Og jeg sier når, for som forfatteren Gro Dahle sier «når man arbeider med dette en stund så får man noen priser og sånt etterhvert», og det er nok sant for kunstnere også. Jeg har ikke forventet å få utstillingsplass i Galleri Norske Grafikere, men jeg har søkt hvert år og var sikker på at en gang må det gå. Det er lett å bli skuffet over å ikke få svar på det en legger mye arbeid i, men arbeidet er ikke forgjeves. Se på det som investeringer i fremtiden. Jeg tenker at når vi har et langvarig perspektiv på både planer, strategier og retninger å gå så er det lettere å komme dit. Jeg anbefaler alle avgangsstudenter å se Neil Gaiman sin tale «Make Good Art» på YouTube.

Mange som studerer på KHiO, velger å bli i Oslo, du har flyttet til Bodø – hva gjorde at du tok det valget og hvordan har det fungert for deg?

– Helt ærlig så er Oslo for mye for meg. Jeg er ikke et by-menneske. Jeg savnet å leve nært havet og litt luftigere. Barna mine ble dårlig av eksosen og jeg ble allergisk av pollen. Og så var det så mye støy.

 – Jeg visste at her i Bodø (der jeg har vokst opp) er det et fint og inkluderende kunstmiljø. Det var allerede da snakk om at Bodø skulle bli Kulturhovedstad i 2024, og det ville jeg bli med på. Jeg hadde vært i Stavanger og sett hvor levende kunstmiljøet er der, hvor mye ressurser som er lagt i langvarige løsninger for å skape rom for produksjon og visning av kunst. Da jeg flyttet hjem var det med en positivitet om at byen var i endring og jeg kunne bli med å påvirke den.

 – Det er klart jeg savner alle mine kollegaer i Oslo, og å kunne dra på kunstutstillinger når som helst og få påfyll når jeg ville. Bodø er endestasjonen til togbanen, og hurtigruta og fly får meg og kunsten hvor som helst. Det ble billigere å bo i Bodø, mer plass til en familie på 4, og jeg føler meg mer hel som person når jeg har vinden, havet og naturen rundt meg. Det var ikke i hovedsak i Oslo jeg hadde utstillingene mine, jeg reiste mye til andre deler av landet. Sånn sett er det ikke store forskjellen å bo i Oslo versus ellers i landet. Det er et yrke som er nasjonalt og internasjonalt med tanke på reising. Hvor vi produserer kunsten og hvor mye det koster å leie atelier derimot, er det stor forskjell på. Ja, også er man plutselig distriktskunstner, og det er ikke så dumt.

Hva er du opptatt av i ditt kunstnerskap? 

– Vet du, når jeg tenker meg om så vil jeg trekke frem hvor viktig det er for meg å beholde friheten i kunsten. Å ikke la meg styres av andres økonomiske eller moraliserende holdninger eller tillate mine egne sperrer å skifte retningen min. At arbeidet mitt tar tid og er en lang prosess, med plass til alt jeg legger i kunsten min, og at jeg griper den tiden og ikke lar meg stresse.

– Jeg arbeider med store bilder blant annet for å bryte ned mine egne begrensende tanker, å utfordre meg seg selv til å tørre å gjøre de tingene jeg ønsker uansett hvor lang tid og kronglete det er å utføre. Det har gjort at mange av trykkene mine ikke har vært mulig å gjennomføre på mitt eget atelier, så jeg har måttet jobbe enda hardere for å skaffe finansiering til å få trykket opp i Bergen på Foreningen Trykkeriet. Det fine med å ha store drømmer selv er at det er ingen som står og venter på at jeg skal fullføre. Ingen som legger seg opp i hva jeg gjør. Det passer meg fint. Da kommer ting når de er klare, og mens jeg venter på å få ferdig noe kan jeg med god samvittighet arbeide med noe annet. Det påvirker selvfølgelig dette større arbeidet som ligger og modnes.

 – Jeg er opptatt av filosofi og politikk, kanskje mest de lange linjene, de filosofiske samtalene som får hjernen til å slå krøll og strekke seg ut til å romme mer etterpå. Og at det ikke fins tydelige skiller i virkelighetene våre. Det er ikke slik at for å se det store bildet må man miste syne av detaljene. Verdenssynet mitt og måten jeg tilnærmer meg vanskelige tema i kunsten kommer frem i måten jeg skaper den tror jeg.

– En dag skal også vi bli forfedre. Det tenker jeg ofte på. At jeg er her bare en liten stund i historien, og når jeg er ferdig med livet har jeg lyst å kunne stå for den arven jeg har bidratt med. Jeg forsøker på min måte å nå ut til folk. Vi lever i en vanskelig tid på så mange måter, og med kunsten ønsker jeg å bidra. Bidra med en refleksjon og tro på at enkeltindividet har det i seg å endre sin egen virkelighet og samfunnet rundt seg. Å vise at alt som skapes ikke trenger være skapt for kapitalen, men for livet og menneskene rundt oss. Alle trenger ikke bli en Greta Thunberg, men alle kan bidra. Jeg opplever at noen av refleksjonene eller fortellingene mine treffer folk, og skaper interessante samtaler og ringvirkninger. At kunsten min påvirker. Det kan overraske meg hva og hvordan jeg har påvirket noen, men uansett er det en fantastisk følelse å kjenne på at i det jeg har viet livet mitt til finner noen styrke. At jeg allerede har en arv jeg har bidratt med. Det er jeg utrolig takknemlig for å oppleve.

Følg Ragna Misvær Grønstad
Ragna.no
@ragnamgroenstad

Søknadsfrist bachelorstudium i medium- og materialbasert kunst er 6. april 2021.