Visning

Breistrand/Nygård

Aslak Aune Nygård og Wanda Breistrand inviterer til arbeidsvisning på Kunsthøgskolen i Oslo, lørdag 10. juni. De vil gjøre hvert sitt soloarbeid fra tidligere soloprosjekt «egen solo» i høst. Oppmøte i resepsjonsområdet ved hovedinngangen presis kl. 14:00.

Wanda Breistrand viser "Den tilstanden da vi ikke vet hvem som er partneren i vår dialog" og Aslak Aune Nygård viser "Beretninger om et varslet brudd".

Kort om Breistrands prosjekt:

Hva er egentlig kunst, og hva er god kunst?
Dette er spørsmål som jeg har diskutert i ulike situasjoner med ulike folk, men som jeg aldri har funnet et fornuftig svar på. At det i flere sammenhenger for folk flest er vanskelig å forstå helheten i et kunstnerisk produkt, er noe jeg har hørt ofte, spesielt i miljøer der kunst ikke står først på agendaen. Da særlig i abstrakte kunstformer, som for eksempel samtidsdans. Ofte får jeg høre at folk ikke skjønner «greia». Dette har jeg tenkt en del på, særlig under mine tre år på Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg har prøvd å komme opp med et svar som kan virke fornuftig eller realistisk i forhold til hvorfor det er slik at folk flest føler seg ekskludert i møte med samtidsdans som kunstuttrykk.

Jeg er interessert i avstanden mellom publikum og utøver og hvordan publikum integreres i det sceniske, både fysisk og intellektuelt. På grunnlag av egne erfaringer finner jeg meg selv til stadighet i en posisjon som jeg liker å kalle en ´distansert´ publikummer. For meg har det stor innvirkning på hvordan jeg tar i mot det sceniske og i hvilken grad det engasjerer meg, med avstanden til eventuelle utøvere på scenen. Jeg opplever også en svakere tilnærming til det som skjer i scenerommet om det ikke finnes noen form for direkte kommunikasjon fra utøverne i løpet av forestillingen. Den tradisjonelle titteskapsscenen som fra gammelt av er et sterkt virkemiddel for å skape ´magien´, kan for meg av og til virke hindrende i å bli engasjert i selve innholdet av verket. Det kan av og til føles ekskluderende uavhengig av kunstform, og det oppleves av og til som en hindring i å komme inn i verdenen som skapes der og da.

Mennesker har behov for å forstå sammenhenger og plassere alt slik at det gir mening for dem. Er det mulig å lage en abstrakt forestilling som samtidig gir publikum nok begreper til å føle seg invitert inn i en verden hvor det åpnes opp for muligheter for å tolke selv og samtidig føle seg tilstede i noe som er gjenkjennbart for alle? Er det mulig å få et hvilket som helst publikum til å finne nye måter å observere og oppfatte visuelle handlinger, begrep og dramaturgi på, uavhengig av bakgrunn og uten at de aktivt bestemmer seg for det selv, uten at det som presenteres mister sin kunstneriske integritet?

Kort om Nygårds prosjekt:

En metode kan for det første være utgangspunktet, hva vi tenker og gjør. Men det kan også være den konkrete gjennomføringen av prosjektet, altså hvordan vi faktisk ender opp med å jobbe. Refleksjon over hvilke metoder man tilegner og benytter seg av, og hvorfor man velger nettopp disse, er altså viktig. Jeg som ikke har en vanemessig arbeidsmetode ønsker å utforske og undersøke eventuelle alternative arbeidsstrukturer kanskje som en medisin mot konvensjoner, tradisjoner og autoritetsfigurer. Ta i bruk spesifikke verktøy, et score, en oppskrift eller en protokoll- eller en altomfattende praksis for å komme frem til et materiale og ta med meg prosessen ut i scenerommet. Om strategien eller arbeidsmetoden ikke funker vil jeg bryte med dem og lage nye.

Hvorfor er studiovisninger så interessante og forestilling ofte best som estetisk erfaring, med andre ord hvorfor har våre refleksjoner større potensialitet før de settes i handling? Det skjer en forandring fra potensialitet til aktualitet, i fra mulighet til virkelighet. Potensialitet ses dermed som en slags kapasitet som forsvinner i det noe aktualiseres og er det her interessen er større for det potensielle en det aktuelle? Derfor ønsker jeg å rydde plass til kaoset og innse at jeg spiller mens jeg øver, åpne dialogen mellom det potensielle og det faktiske potensiale. Dermed blir ”beretninger om et varslet brudd” et brudd med en spesifikk arbeidsmetode og et brudd med scenerommet. Ved å ikke tilhøre noe eller noen tilhører den alle.