Tør vi å ødelegge de praktisk estetiske fagene i skolen?
I et debattinnlegg i Aftenposten stiller rektor Jørn Mortensen spørsmål om hvilken investering vi skal gjøre i barn og unges framtid.
Innlegget i avisen er en forkortet utgave, hele artikkelen kan du lese her:
Tør vi å ødelegge de praktisk estetiske fagene i skolen?
Det viktigste kulturpolitiske spørsmålet denne høsten
av Jørn Mortensen, rektor på Kunsthøgskolen i Oslo
Det største kulturpolitiske spørsmålet er dessverre ikke del av valgkampen, i den grad valgkampen handler om kulturpolitikk. Det dreier seg nemlig om hvilken investering vi skal gjøre i barn og unges kompetanse for å sikre en framtid preget av kunstneriske erfaringer, skapende nysgjerrighet og til sist; hensiktsmessig verdiskaping.
I 2005 initierte OECD et arbeid som hadde som formål å identifiserte hvilke ferdigheter og kompetanser som trengs i fremtiden. Dagens diskusjon om kompetanse, både slik det kommer til uttrykk i Kunnskapsløftet (2006), i Ludvigsen-utvalgets ”Fremtidens skole” (NOU 2015:8) og i den nye Stortingsmeldingen (Meld. St. 28 (2015-2016) ”Fag-Fordypning-Forståelse” om ny læreplan, kan spores tilbake til OECDs arbeid med definisjon og valg av kompetanser for fremtiden. Det nye OECD-prosjektet Education 2030 bygger på initiativet fra 2015, og understreker de samme typene kompetanse.
Kompetansene og ferdighetene som blir fremhevet i denne forskningen er gjerne beskrevet som fire fagområder, hvor kreativitet og innovasjon, kritisk tenking og problemløsing, meta-kognisjon (lære å lære), kommunikasjon, samarbeid, sosial og kulturell bevissthet, samt digital kompetanse inngår. Altså det som gjerne omtales som ferdigheter for det 21. århundre (21st Century Skills).
Da vil jeg gjerne komme med en avsløring: Forutsetningen for å kunne utdanne kunstnere som lager overskridende opplevelser og estetiske erfaringer som forteller oss noe om hva det vil si å være menneske, er at kunstutdannelsen har fokus på å stimulere til kreativitet og lek, kritisk tenking og problemløsing, kommunikasjon, sosial og kulturell bevissthet osv. Det er dette som er kunstutdannelse i 2017.
Det er denne anerkjennelsen ligger til grunn for innlemmelsen av kunst og design (Arts) i klyngen av fag (Science, Technology, Engineering, Math) som OECD omtaler som avgjørende for bl.a. en ny grønn økonomi. Progressive utdanningsinstitusjoner i USA, Europa og Asia har gått fra fokus på STEM til STEAM nettopp for å sikre inkludering av ferdighetene omtalt over i utdanningen.
Da er det rart at den nye Stortingsmeldingen ikke i tilstrekkelig grad anerkjenner bidraget fra de praktisk estetiske fagene. I sin iver etter å styrke grunnleggende ferdigheter som skriving, lesing, regning, muntlige ferdigheter og digitale ferdigheter(!), evner ikke Kunnskapsdepartementet å se de reelle kvalitetene ved de praktisk estetiske fagene. Ikke bare er de praktisk estetiske fagene en kime til utforsking og kreativitet, de er også et særdeles nyttig tilfang til alternative pedagogiske metoder. I en skole som sliter med særlig gutter som mistrives på grunn av lange skoledager med tradisjonelle skoleaktiviteter og stillesitting, er nettopp samarbeid i grupper, praktiske oppgaver og samhandling en mulig medisin.
Kunnskapsdepartementet skriver i meldingen at de ønsker å styrke de praktisk estetiske fagene og det trengs en fagfornyelse. Det er godt. En fornyelse som tar de praktisk estetiske fagene på alvor og som sikrer riktig kompetanse for lærere er velkomment og nødvendig. Men da er det ikke riktig medisin å betrakte kunstfagene som inspirasjon for ”den grunnleggende kunnskapen”, og det er slett ikke riktig medisin å dele faget i to (håndverksfag og kunstfag). Det siste er et uttrykk for at man ikke har forstått hvordan praktisk estetiske fag bidrar til å stimulere til nysgjerrighet, utprøving, samarbeid, problemløsing m.m. Riktig medisin finnes faktisk i den høyere kunstutdannelsen, hvor nettopp fokus på oppgaveløsing alene eller som ensemble, gruppekritikk, refleksjon og utvikling av personlig signatur står sentralt.
Vi må altså slutte å betrakte kunstfagene og de praktisk estetiske fagene som pynten på kaka. De er tvert i mot grunnen til at vi lager kake og de vil bli morgendagens viktigste ingrediens i kaka. Einstein har sagt at vi ikke løser morgendagens problemer med den samme måten å tenke på som skapte problemene. En riktig investering i de praktisk estetiske fagene i skolen er derfor den beste garanti for at dagens unge utvikler andre måter å tenke på. Dette burde ikke bare være et kulturpolitisk eller utdanningspolitisk spørsmål, det burde være et spørsmål om framtidens Norge.
