Studenter ved Kunstakademiet utvalgt til Kortfilmfestivalen i Grimstad

.

Mattis Kristian Hansgaard og Mateo Jimenez Tilrem har regissert filmen I Might Have Infected You / Jag kan ha smittat dig og Ronja Krokstrand Gravklev har regissert filmen MEAT, BLOOD, LOVE / Kjøtt, blod, kjærlighet. Vi sendte dem noen spørsmål for å høre mer om kortfilmene og prosessene bak.

Mattis Kristian Hansgaard og Mateo Jimenez Tilrem om filmen Jag kan ha smittat dig

Kan du kort introdusere kortfilmen og dens tematikk?

– Kortfilmen Jag kan ha smittat dig følger Markus og vennegjengen hans, som lever store deler av livet sitt gjennom skjermen. Vi var opptatt av hvordan bilder, informasjon og digitale plattformer påvirker måten vi ser oss selv og andre på. Derfor ville vi undersøke hvordan grensene mellom det virkelige, det iscenesatte og det fiktive blir stadig vanskeligere å skille fra hverandre.

Kan du fortelle om prosessen med å utvikle dette kortfilmprosjektet?

– Vi startet med prosjektet når vi hadde sommerstudio i fjor, da vi begynte å diskutere en idé vi hadde lyst til å utforske. Etter hvert begynte vi å skrive manus sammen og se på hvordan ting vi tidligere hadde jobbet med gjennom andre formater kunne utvikles til en kortfilm. Det var spennende å se hvordan ideer som ofte eksisterer i andre formater utviklet til karakterer, situasjoner osv. Et mål var å prøve å skildre hvordan en digital hverdag faktisk oppleves innenfra. Samtidig var vi opptatt av de sidene ved digital kultur som for kanskje noen år siden ville virket surrealistisk, men som i dag har blitt en del av hverdagen vår. 

Har arbeidet vært tilknyttet fag eller prosjekter ved Kunstakademiet?

– Kortfilmen Jag kan ha smittat dig var ikke direkte knyttet til et spesifikt kurs, men det vokste fram gjennom studiopraksisen på Kunstakademiet. Siden vi har ganske stor frihet til å jobbe med egne prosjekter, fikk vi også tid til å la ideene utvikle seg over lang tid og gå skikkelig inn i prosjektet.

Var det noe ved miljøet på Kunstakademiet – undervisning, veiledning eller medstudenter – som påvirket prosjektet underveis?

– Ja, absolutt. Selv om filmen ikke var en del av et bestemt kurs, har miljøet på Kunstakademiet hatt mye å si. Man snakker hele tiden med medstudenter og veiledere om prosjekter, ideer og ting man ser og leser. Det å være student ved Kunstakademiet har nok påvirket måten vi tenker på prosesser mer enn noe annet. Gjennom studiopraksisen har vi blitt vant til å la prosjekter utvikle seg over tid og være åpne for at de kan ta uventede retninger. 

Hvordan føltes det å få vite at filmen var valgt ut til programmet, og å se den på storskjerm på festival?

– Det var utrolig stas å se filmen på storskjerm etter å ha arbeidet med prosjektet så lenge og veldig gøy å få vise den i så godt selskap.

Finn filmen Jag kan ha smittat dig på Kortfilmfestivalen i Grimstad sin nettside. 

Ronja Krokstrand Gravklev om filmen Kjøtt, blod, kjærlighet

– I mitt kunstnerskap utforsker jeg ofte møtet mellom bygdekultur og «høykultur»/kunstverdenen. Med utgangspunkt i mine foreldres private videoarkiv har jeg tidligere laget filmene «høyere enn himmelen» (2023) og «Jeg er alene» (2024) – verk som beveger seg i grenselandet mellom kunstfilm og dokumentar. 

Kan du kort introdusere kortfilmen og dens tematikk?

– Kjøtt, blod, kjærlighet er mitt første virkelige prosjekt som både manusforfatter og regissør (og produsent). Filmen vever sammen klipp fra det gamle hjemmevideoarkivet – med opptak av bygdefester og barnelek – og skrevne, dialogbaserte scener som er skutt i hjembygda mi. Handlingen følger to barndomsvenner: Mons, som ble værende i den lille bygda, og Tuva, som flyttet til byen så snart hun kunne. Gjennom samtaler om rykter fra oppveksten – som ofte viste seg å være sanne – og bygdas uskrevne regler, utforsker filmen bygdefellesskapets paradoks: alle kjenner alle, men ofte bare på overflaten eller på avstand, og ingen griper inn i hverandres privatliv. Disse tause avtalene kan både isolere og beskytte, og filmen tematiserer tilhørighet, behovet for å passe inn og savn.

Kan du fortelle om prosessen med å utvikle dette kortfilmprosjektet?

– Det har vært en prosess, og jeg har lært utrolig mye. For eksempel hvordan en innspilling foregår, å stole på meg selv som regissør og å spørre om hjelp fra venner og bekjente i både kunst- og filmmiljøet. Jeg har også stått litt i mellom tanken på meg selv som kunstner eller filmskaper eller begge. Nå som kortfilmprosjektet er over, har jeg følt meg mer som kunstner som lager film enn som filmskaper. Nå ser jeg frem mot å lage film som ikke nødvendigvis avhenger av et budsjett, lang planlegging, 20 pers og en million harddisker. Samtidig som video i et galleri også vokser på meg, noe jeg ikke har hatt spesielt sansen for tidligere. 

Var det noe ved miljøet på Kunstakademiet – undervisning, veiledning eller medstudenter – som påvirket prosjektet underveis?

– Jeg har hatt mange gode samtaler med ulike professorer. Spesielt har jeg satt pris på min hovedveileder Saskia, som også lager video og film. Jeg har også jobbet mye med Mattis og Mateo, hvor vi har hjulpet og veiledet hverandre på kortfilmene våre. 

Hvordan føltes det å få vite at filmen var valgt ut til programmet, og å se den på storskjerm på festival?

– Det er alltid stas at prosjekter blir vist andre steder! Det var gøy å se den på storskjerm, men samtidig så likte jeg den bedre på utstillingen min på K4. Der den ble stilt ut i et lite mørkt rom, som føltes mer intimt enn visningen i Grimstad. Men det mest inspirerende var å se så mange andre filmer i Grimstad. Jeg har, ironisk nok, sett veldig lite kortfilm. Spesielt godt likte jeg det internasjonale programmet som viste filmer fra hele verden. En av mine favoritter var Without Kelly av Lovisa Sirén, som handlet om en ung mor og ønsket om nærhet.

Les mer om Kjøtt, blod, kjærlighet på Kortfilmfestivalen i Grimstad sine nettsider.