Skolen skal skinne

– Jeg gråt da vi flyttet fra Ullevålsveien til KHiO og Seilduken. Jeg gråt faktisk et helt år. Det er 43.000 m2 her, og oppgaven virker nærmest uoverkommelig.

Tone Kristin Veisten har jobbet 40 år som renholder. 15 år gammel begynte hun i 1982 å vaske for Statens håndverks og kunstindustriskole i Ullevålsveien, og siden ble hun med på flyttelasset da seks kunstskoler fusjonerte og ble KHiO. Overgangen til KHiO ble stor på mange måter.

– Jeg visste ikke hvordan jeg skulle vaske dansemattene, og alt var i svart og glass her. I tillegg gikk jeg meg bort flere ganger, det var som om det stadig dukket opp nye dører.

I Ullevålsveien startet Tone med langkost, bøtte og klut, senere ble det mopp, som først møtte motstand – for kunne det bli rent nok? Men det viste seg å fungere bra og arbeidet ble mye lettere, det var ingen som lengtet tilbake til langkosten. På nye KHiO fikk hun maskiner å vaske de store arealene med.

– Mormoren min begynte som renholder i Ullevålsveien. Så begynte mora og tanta mi i 1973. Og så begynte jeg, brødrene mine og kusina mi. Vi hadde 30% stillinger og jobba etter skole og i sommerferier. Vi var heldige og trengte ikke tenke på å skaffe oss sommerjobber. Men det var bare jeg som endte opp i 100% stilling, forteller Tone, som er tredjegenerasjons renholdsmedarbeider. Hun tok over som renholdsleder da mora døde i 2005, formelt tiltrådde hun stillingen i 2012.

Dronningen

At det kan være litt ekstra utfordrende å drive rengjøring på en kunstskole, gir positiv variasjon i hverdagen mener Tone, som er glad hun ikke skal stå i samme stilling og støvsuge 70 kontorer i løpet av arbeidsdagen. Men litt forviklinger kan det bli.

Hennes Majestet Dronningen var invitert til åpningen av KHiO, og Tone hadde sammen med teamet sitt og Drift, lagt ned mye arbeid i å rydde, rengjøre og sette ut stoler og blomster på Byggetorget. Alt så flott ut da Tone forlot bygget dagen før, men om natten våknet hun og begynte å se for seg ulike scenarioer for hva som kunne skje på en kunstskole.

– Jeg må innrømme at jeg stod opp midt på natten og gikk ned på jobb. Heldigvis. For der hadde studentene hatt kjempefest. Det var flasker over alt og rommet så ikke ut. Jeg spurte studentene hvorfor de hadde holdt på sånn, når vi hadde jobbet så hardt med å gjøre klart til Dronningens besøk. De sa at det var da ikke nødvendig å gjøre noe spesielt fordi Dronningen skulle komme. Da svarte jeg skarpt at det var da heller ikke nødvendig å gjøre det verre enn det pleier å være. Og vi kom i mål, siden jeg begynte å rydde midt på natten.

Moder Tone

Tone tar oss med ned til Byggetorget, der Dronningen satt uvitende om nattens festing for en del år tilbake. Her er studentene i full aktivitet på verkstedene for å komme i mål til avgangsutstillingene.

– Vi vasker rundt det som ligger utover gulvet, og så vasker vi heller ekstra godt når det er plass til å vaske, forklarer Tone.

Videre går vi inn i en av de svære heisene som skal kunne romme keramiske verker brent i Nord-Europas største ovn, der er det tagging som ikke er fjernet.

– Klart, jeg blir jo irritert når vi akkurat har vasket og malt – og så er det på’an igjen. Men når jeg har blåst ut, så er jeg ferdig med det og fremdeles på hils med studentene.

Under pandemien var KHiO i perioder delvis åpen for studenter, ettersom kunstfagene krever utstyr, verksteder og plass til å utøve sin kunst. Tone fikk ansvar for å kjøpe inn masker og antibac.

– Jeg lå for første gang søvnløs mange netter på rad på grunn av jobben der i starten av pandemien, da var det jo omtrent umulig å få tak i antibac og masker. Og jeg var veldig opptatt av at vi måtte gjøre vårt beste for studentene, så de kom i mål med studiene sine.

Inne på keramikkverkstedet står det hylle på hylle fulle av arbeider som står til tørk. Studenter sitter konsentrert og jobber. Bortsett fra et lite dryss av støv fra leire under en arbeidsbenk, er verkstedet rimelig plettfritt.

Vi går videre på jakt etter utfordrende områder å vaske og Tone forteller at kunst kan finnes overalt, derfor er renholderne forsiktig med å fjerne ting. Men av og til går det galt.

– Jeg må innrømme at det ikke alltid er like lett å vite hva som er kunst, når man går rundt her på skolen. Jeg husker en gang jeg kastet en Red Bull boks som lå for seg selv i gangen utenfor toalettene. Det ble det rabalder av og jeg ble meldt til ledelsen for manglende kunstforståelse og for å ha vandalisert et kunstverk.

Men stort sett er Tone godt likt av studentene – Moder Tone, blir hun gjerne kalt.

En tur innom arbeidsplassene til studentene viser at her er det mye renholderne må passe på og vaske rundt – og nettopp det er det noen som nettopp har gjort, gulvet er skinnende rent.

– Altså nå tror du kanskje at jeg har sendt ut teamet mitt for å vaske før vi kommer, men det har jeg altså ikke, ler Tone.

Tone er veldig glad i og stolt av teamet sitt, og flere ganger i løpet av samtalen sier hun at hun hadde aldri klart å gjøre jobben uten teamet.

– Jeg tror det er viktig at jeg som teamleder ikke går rundt og sjekker at de gjør jobben sin. Nå er vi syv ansatte, åtte med meg, som skal dekke 43.000 m2, da må alle ta ansvar for jobben sin og så lærer vi av hverandre. Jeg har vaska i mange år og selv om jeg er teamleder, så flyr jeg i forkle jeg også, jeg er en del av teamet og vi gjør hverandre gode.

Skolens diamant

– Maken til omsorgsperson overfor teamet sitt skal du lete lenge etter, sier Marianne Kristin Fjeld, seksjonssjef for Service brukerstøtte og infrastruktur, på spørsmål om hvordan Tone er som person og ansatt. –Og så er hun veldig opptatt av å gjøre en god jobb. Er det forestillinger og ting som skjer på kvelden, så er det rent neste dag. Ikke en eneste sykedag på 25 år. Ikke at jeg mener folk ikke skal få ha sykedager, absolutt ikke, men det er virkelig imponerende, særlig med tanke på slitasjen fra arbeidet hun utfører.

Marianne fremhever også at Tone er veldig glad i studentene.

– Ja, hun driver og fanger sykkeltyver også! Hun er jo ikke så stor, men det stopper henne ikke. Hun passer på hva som skjer her på skolen, og en dag så hun en ukjent person sirkle rundt på sykkel ute på plassen her. Plutselig var han borte ved en av studentenes sykkel og stjal et hjul. Da sprang Tone etter og holdt fast i bagasjebrettet, mens hun ropte: “Slipp hjulet!” Hvorpå tyven ropte: “Jeg har aldri stjålet noe før!” Før han slapp hjulet og Tone lot han sykle av gårde. Da studenten senere kom til sykkelen sin, trodde han først det var en spøk da han så den håndskrevne lappen der det stod: Jeg har hjulet ditt. Hilsen Tone. Men det var det altså ikke, ler Marianne.

– Der andre ser problemer, der ser Tone muligheter. Hun ordner opp. Også er hun morsom og ærekjær - skolen skal skinne!

Marianne mimrer tilbake til første uken hun jobbet på KHiO og var på omvisning på sin nye arbeidsplass.

– Jeg husker en dekan sa: “Renhold er skolens diamant!” Og det er virkelig sant.

Tone sammen med teamet sitt, som hun er så glad i. I bakerste rekke står også hennes gode kollega gjennom 30 år, Vidar Iversen, teamleder for Drift og utlån, og ved siden av han Marianne Kristin Fjeld, seksjonssjef for Service brukerstøtte og infrastruktur, som Tone også setter stor pris på.

Ansatt

– Familien min slutta etter hvert da vi kom til KHiO. Det var en utfordring med det store arealet her og det passet ikke lenger å legge en kabal med 30% stillinger, dessuten var alle blitt voksne og etablerte og trengte ikke lenger inntekten fra ekstrajobben. Ene broren min slutta faktisk under omvisningen i det nye lokalet. Han var ansvarlig for biblioteket i Ullevålsveien, og da vi var på omvisning i det nye biblioteket, fant han frem en lapp som han skrev på og leverte til sjefen vår. Det var oppsigelsen hans.

Å få tillatelse til å ansette renholdere, kjempet Tone og Vidar Iversen, nå teamleder for Drift og utlån, hardt for. I utgangspunktet var det leid inn byrå til å vaske på byggetrinn 1, mens Tone og hennes team jobbet på byggetrinn 2 og 3. Under en undersøkelse kom det frem mye skryt på den delen Tone var ansvarlig for, og stor misnøye med arbeidet byrået gjorde.

– Å ansette renholdere i stedet for å bruke byrå, ble en suksess, billigere ble det også faktisk. Vi trives veldig godt sammen, og vi trives også fordi vi har så mange hyggelige folk rundt oss. Vi får mye skryt og positive tilbakemeldinger og det kjennes godt at vi kan være stolt av jobben vår som renholder.

Fleksibilitet er gull

Renholdsteamet til Tone fikk etter hvert ansvar for hele skolen og de har omtrent ikke sykefravær. Tone selv har som nevnt ikke hatt noe fravær de siste 25 årene – før det kun to ganger på grunn av en brukket arm og operasjon av en tå.

– Vi har veldig lite sykdom, det tror jeg handler om at vi er så fleksible og har så godt forhold til hverandre. Fleksibilitet under ansvar er gull verdt. Går det litt tregt en dag, går det an å komme tilbake senere og fullføre jobben. Det har vært veldig viktig for meg og gjør at jeg har kunnet stått i denne tunge jobben i alle disse årene. De fleste er på jobb på dagtid, men det er også mulig å jobbe på andre tidspunkt om det er behov for det. Alle på renhold er veldig fleksible.

Tone forteller at hun var med på jobbintervju da sjefen Marianne, ble ansatt. Spørsmålet hun stilte henne da, var nettopp hvordan hun stilte seg til fleksibilitet i arbeidstiden. Det var Marianne positiv til, så da var hun godkjent av Tone.

– Det er ikke slik at jeg har gått 40 år i arbeid uten at det har vært vanskelige situasjoner, jeg kan også bli skikkelig sint og direkte, men jeg er ikke langsint. Og man må være voksen nok til å se at inn imellom må man være enig i å være uenig. Stå i det når det gjelder, og så legge det bak seg. Jeg har hatt et godt forhold til sjefene mine og jeg må få si at sjefen vår Marianne er enestående, hun spør og er interessert, og er det noe som kan gjøre jobben vår lettere, så sier hun aldri nei. Det var ekstra godt under pandemien. Vi er ikke et team som sier at – dette er ikke vårt problem. Vi finner en løsning og så går vi for den.

Mye kjærlighet i god omsorg

Rundturen ender på kontoret der Vidar venter på Tone. De er et radarpar som har jobbet sammen i 30 år.

– Tone er den mest uselviske personen jeg kjenner her på skolen. Hun tenker ikke først og fremst på seg selv. Da vi andre stresset rundt under pandemien, gjorde hun det enkelt. Fokuset var på å hjelpe studentene gjennom studiene.

Mens Vidar snakker varmt om Tone, springer hun ned og setter på en vaskemaskin.

– Hun er alltid effektiv og gjør innimellom også jobber som vi i drift er ansvarlig for. Så hjelper jeg henne med andre ting når hun trenger det. Hun har en skulder jeg kan gråte på, og det har jeg også gjort - særlig da vi flyttet inn her i de svære lokalene på Seilduken.

Tone kommer tilbake og Marianne setter på kaffe.

– Det er mye kjærlighet i god omsorg og dere to er som et gammelt ektepar.

– Ja, det er det mange som sier om oss, ler Tone og Vidar.

– Om et halvt år har vi faktisk jobbet sammen i 30 år, og det er nok også en av de viktigste grunnene til at vi er her fremdeles, sier Vidar, og Tone nikker.

– Jeg har bestemt meg for å gå av med pensjon når jeg blir 62. Og så skal jeg bli vikar på renhold og drift. Da slipper jeg å ha ansvaret for hovedrengjøringen, men kan fortsatt holde meg i form. Det vil si, om du Vidar fremdeles trenger meg – eller om den som blir leder da tør å ansette meg, smiler Tone lurt.

Medaljen for lang og tro tjeneste

Onsdag 1. juni ble Tone Kristin Veisten tildelt Medaljen for lang og tro tjeneste. Medaljen tildeles av direksjonen i Det Kongelige Selskap for Norges Vel etter søknad fra arbeidsgivere til særlig fortjente arbeidstakere. Den ble overlevert av direktør på KHiO Kristel Jæger Skorge. Medaljen som ble innstiftet i 1888 er utformet av billedhugger Brynjulf Bergslien og gravert av Ivar Throndsen. Den produseres av Det Norske Myntverket på Kongsberg, og er en av de eldste som fortsatt er i bruk i Norge.