Donald Trump illustrert av Bendik Kaltenborn for Washington Post, september 2020.
Donald Trump illustrert av Bendik Kaltenborn for Washington Post, september 2020.

Liker stilen

Dystopisk og unødvendig skremmende var kommentarene Washington Post fikk da Bendik Kaltenborns tegning av Donald Trump ble publisert i september. For doktorgradsstipendiat Kaltenborn er Trump som en levende utgave av figurene som gjennom mange år har befolket hans tegneserieunivers. Og illustrasjonen viste seg å stemme temmelig godt med virkeligheten.

– Selv om ingenting overrasker med Trump, så har det allikevel vært helt totalt mindfuck at scenarioet jeg tegnet ble så realisert som det nå er blitt. At en sprø tegning ikke lenger er sprø, det gjorde noe med hele virkelighetsoppfattelsen hos meg.  Jeg registrerte at flere mente artikkelen var alt for dystopisk og unødvendig skremmende da den ble publisert, men det var den jo dessverre ikke.


Fortell om prosessen med denne illustrasjonen?

– Jeg er vant til å egentlig ikke få noen særlig brief, bare artikkelen eller noen stikkord og så vil de se hva jeg kommer opp med før de eventuelt føler at de må komme med noen innspill på retningen. Men denne gangen hadde art director Lizzie Hart en enkel idé som ganske enkelt gikk ut på at Trump ikke ville forlate kontoret mens folk bar inn flyttekasser. Så selv om jeg dro på litt ekstra ved å henge presidenten i gardinene, så var den overordnede ideen allerede ganske på plass.


Hvilken respons har du fått?

– Den har vært veldig god, jeg har blitt kontaktet av flere amerikanere som skriver at det er deilig å se situasjonen så tydelig beskrevet og avkledd. For Trump oppfører seg jo akkurat som på tegningen, en overtrøtt drittunge som bokstavelig talt ikke har det i seg å takle et tap.

I oppdraget med å tegne Trump til Washington Post, var Bendik Kaltenborn innom flere løsninger, etterhvert gjennom prosessen lot han Trump bli villere og mer umulig.


Du har jo også tidligere laget bilder av Trump, hvordan har det vært å skulle illustrere han?

– Det er veldig rart, fordi på mange måter så er han jo en gestaltning av tegneseriefigurer som mitt univers er befolket av og som jeg har tegnet i mange år; antenneløse gærne businessfolk i dress. Han er jo liksom ferdig karikert i virkeligheten, så det er en utfordring å tegne ham … man kan liksom ikke overgå ham. Så jeg føler vel at det handler om å være litt banal når det kommer til ham. 

– Det er også veldig fascinerende å tenke at det faktisk er en ørliten mulighet for at han faktisk ser tegningen, selv om jeg jo tegner for «lamestream media», som han kaller det.  Men siden folk jeg tegner ofte tar kontakt (Ethan Hawke, Lena Dunham m.f.) så tyder det på at sannsynligheten for at de ser tegningen er til stede, så jeg tar alltid høyde for at vedkommende jeg tegner kan se tegningen. Med folk jeg ser opp til forsøker jeg å gjøre research og legge inn detaljer som viser de at jeg har gjort jobben min, kanskje tegner jeg inn hunden eller katten de faktisk har, eller et antrekk de har gått i osv. 

– Med Trump derimot forsøker jeg å sende ham noen stikk, for jeg tror egentlig han er veldig sårbar under alle de megalomane brautende faktene. Mest sannsynlig ser han ikke tegningen jeg har laget av ham, men bare tanken på at det KAN skje er nok til å ta høyde for det.
Til sist er det jo det med eksponering; bør man bare snu seg vekk og forsøke å ignorere ham? Er det dumt å tegne ham og på den måten gi ham enda en liten flik av oppmerksomhet, som jo er hele hans agenda? Jeg tror at så lenge tegningen har en relevant funksjon og ikke bare er en tegning av Trump, så kan det være bra å tegne ham. Å avkle ham, på en måte. Akkurat som gode artikler og komikere kan gjøre.


Hva tenker du om de nye som kommer inn, Biden og Harris, hvordan blir det å skulle illustrere dem?

-He he, godt spørsmål. Jeg er i utgangspunktet ikke så glad i å tegne portretter og karikaturer, det er definitivt ikke min sterke side! Jeg stanger og strever som et helvete nesten hver gang jeg skal få noe til å ligne på noe/noen som finnes i virkeligheten, jeg har det virkelig ikke naturlig i meg! Jeg er nok best på fri fantasi, og kan ha flaks en sjelden gang når det kommer til portrettlikhet, men for det meste er det timevis med heseblesende famling. For noen år siden var jeg så desperat da jeg skulle tegne en person for The New Yorker og ikke fikk det til å ligne at jeg begynte å google «how to draw a charicature» og se på youtube-tutorials, he he. Vurderte sterkt å ringe Siri Dokken og Christian Bloom for å få hjelp, og det kunne jeg sikkert gjort, men det endte meg at jeg i tolvte time greide å knekke koden etter dager med skudd i mørke fra hofta.

– Men uansett hva så vil det nok være en lettelse å ikke skulle tegne en klin gæren klovn og tenke at dette faktisk er verdens mektigste mann!


Se prosessen på Instagram @benkalt 


Improvisasjon og research

Kaltenborn er en prisvinnende illustratør, animatør, kunstner og tegneserieskaper og har klienter som The New Yorker, Rick and Morty, Aésop og en rekke norske aviser og tidsskrift. Han har vært med å opprette tegneseriekollektivet Dongery og blant hans mest eksponerte arbeider er de han har gjort for artisten Todd Terje.

Bendik Kaltenborn: Todd Terje, Spiral.

Hvordan jobber du for å sette deg inn i de ulike oppdragene dine?

– Som regel når noe skal illustreres, enten det er en artikkel eller et produkt med en kontekst, så er det jo å gjøre masse research aller først. Særlig når det har vært saker som handler om intrikat amerikansk politikk har jeg gjort ekstra grundig research for å være sikker på at det ikke blir feil eller kan tolkes galt. Selv om jeg vet at de har gode fact checkers, som f.eks. arresterte meg en gang jeg kom i skade for å tegne Bernie Sanders venstrehendt.

– Mens når jeg f.eks. lager et cover for Todd Terje så er det jo basert på musikken og ikke noen historisk eller annen kontekst, så da føler jeg meg mer fram, improviserer til musikken. Jeg improviserer jo mye i alt jeg gjør, men enkelte jobber krever at researchen ligger i bånn først.


Du jobber for mange internasjonale oppdragsgivere, hvordan ble det slik?

– Det er mye takket være at jeg har reist mye rundt på tegneseriefestivaler og møtt mennesker i tegne-verdenen, det fører ofte til at ting skjer. Vil anbefale alle å bare fare mest mulig rundt på sånt, det er både gøy og nyttig!  

– Men etter hvert som jeg har blitt mer etablert så opplever jeg jo at mye skjer på Instagram også, det er ofte der folk tar kontakt, som f. eks. Joe Keery fra Stranger Things som først skrøt av Todd Terje-artworken min og som endte med at jeg laget cover til singelen han nettopp ga ut under artistnavnet Djo.


Hvordan er arbeidsprosessen når store aktører som for eksempel Washington Post, The New Yorker og Aésop er inne?

– Jeg føler egentlig ikke at størrelsen på aktøren har noe særlig å si; prosessen er ganske lik enten det er snakk om et norsk lite tidsskrift eller et stort amerikansk (bortsett fra et helsikes skjemavelde i statene for hver ny oppdragsgiver). De jeg jobber med i for eksempel The New Yorker er hyggelige, jordnære folk som gir meg stor frihet og kontakter meg nettopp fordi de vil ha det jeg har å tilby, min særegenhet.

Bendik Kaltenborn: Maria Sibylla Merian, Aesop


Tegning, form og drama

Bendik Kaltenborn er utdannet bachelor fra Kunsthøgskolen og har en master i grafisk design og illustrasjon fra Konstfack i Stockholm. Nå er han doktogradsstipendiat ved avdeling design på KHiO.


Hvorfor valgte du å bli stipendiat?

– Jeg elsker å jobbe med illustrasjon, men for meg er tegning et kall, hvis det er lov å være litt pompøs. Det å uttrykke seg for meg er noe helt totalt livsnødvendig, jeg har ting i meg som må ut og hittil har tegning vært kanalen for meg. Selv om jeg har vært heldig å få boltre meg mye som illustratør, så merket jeg etter å ha jobbet med det i ti år at litt mye av mine egne personlige ting ble liggende for lenge på hylla; med elendig selvdisiplin var det vanskelig å sette av tid til det. Så da jeg hørte om muligheten for kunstnerisk stipendiat kjente jeg at det var nøyaktig hva jeg trengte, var utrolig heldig som ble tatt opp!

Pur tegneglede på hytta kan ende opp som de merkeligste akvareller.

I sitt doktorgradsprosjekt Tegning, form og drama ser Kaltenborn hovedsakelig på overgangen mellom ulike historiefortellermedium ved å bevege seg fra billedkunst/tegne-feltet og over i filmfeltet. Hva kan en tegneserieskaper,som vanligvis gjør alt alene med penn og papir,  bringe inn i filmfeltet, der historien fortelles sammen med en stor gruppe mennesker og utstyr? Og kan erfaringene fra en filmproduskjon tas med tilbake til tegneuniverset?

To kjeklende etterforskere, spilt av Iselin Shumba og Isabel Beth Toming, på vei for å granske et lik. Fra filmen Liker stilen.– Det er jo kunstnerisk forskning, rett og slett, og prosjektet mitt har veldig kort fortalt gått ut på å overføre mine tegneserier til «live action» film, altså ikke tegnefilm. Film er den kunstformen som har opptatt meg mest, sammen med tegning, så det å prøve å uttrykke seg gjennom film er en drøm jeg har hatt lenge. Ikke minst fordi det er så fantastisk å jobbe med andre flinke folk som kan masse jeg ikke kan, og i felleskap mane fram ting. 

Det å få lage kortfilmen Liker stilen, produsert av Oslo Pictures, er vel det morsomste jeg har vært med på. Også er det fascinerende hvordan skuespillere og sminke/kostymedesignere er med å forme mine seriefigurer, som igjen vil påvirke hvordan jeg tegner de videre framover. Særlig Krödern, som vel er den eneste karakteren jeg har tegnet mer enn én gang, he he.

Den lunefulle skikkelsen Krödern spilles i filmen Liker stilen av rockelegenden Bjørn Müller fra Backstreet Girls.


 Se trailer for filmen Liker stilen 
 

Å forstå sitt eget arbeid

– Liker stilen, er hovedverket i min doktorgrad, men i tillegg har jeg gjort andre ting jeg føler har vært relevant for denne fordypningsperioden. Uten at det var planen i det hele tatt så var det første jeg gjorde å se meg tilbake og reflektere over ti år som illustratør. Det resulterte i boka Tegning, form og farge med to tilhørende utstillinger.

Tegning, form og farge, 2017.

Da boken Tegning, form og farge kom i 2017, sa Aksel Kielland i Morgenbladet: «De som måtte trenge håndfast bevis for at Bendik Kaltenborn er en av Norges virkelig store nålevende tegnere, trenger ikke se lenger enn til hans nye, omfattende og annoterte samling av illustrasjoner og tegninger.» Bendik selv beskriver boken som at han skravler konstant fra perm til perm i et forsøk på å forstå hvordan han egentlig jobber.

– Sammen med Dongery-kollega Flu Hartberg laget jeg også en spinnvill pilot for NRK; et sci-fi-frokost-tv-program som heter NRK Hyper. Det var også utrolig gøy, selv om det ikke ble mer enn piloten. Vi så jo for oss at nettopp det kunne bli tilfelle så vi sørget for å gjøre mest mulig ut av den muligheten vi hadde og spilte inn så mye kunne på de to dagene vi hadde i studio. 

Bendik Kaltenborn.– Nå som jeg er inne i siste del av prosjektet innser jeg at det er enormt mye mer omfattende enn jeg først hadde sett for meg. Jeg har skrevet dagbok underveis og tenkte at det nærmest bare dreide seg om å bearbeide denne og legge til litt nye tanker. Men jeg har skrevet så uhorvelige mengder, i tillegg til intervjuer jeg har gjort med folk og masse annet, så med andre ord er det mye materiale å redigere.

Jeg må «bare» finne en måte å wrappe det hele, få oversikt over hva jeg har holdt på med og lært, samle alt materiale i en håndgripelig form og presentere en refleksjon som andre forhåpentligvis kan ha nytte av.