Intervju med Line Verndal

Foto: Bo Mathisen / pullman.as

Hvem er du og hva er din bakgrunn?

Jeg heter Line Verndal og har jobbet som skuespiller siden jeg gikk ut av Teaterhøgskolen i 1995. Jeg har jobbet på Oslo Nye, Teatret Vårt i Molde, Rogaland teater, Den Nationale Scene, Det Norske teatret og Riksteatret. I tillegg har jeg gjort flere tv serier og filmer. De mest kjente er NRK serien "Himmelblå”, hvor jeg spilte Marit, og filmen ”Limbo” som resulterte i at jeg vant Amanda i kategorien beste kvinnelige hovedrolle.

Hvorfor søkte du PPU og KHIO?

Jeg har satt opp teater på videregående skoler tre ganger opp igjennom. Etter den første premieren forsto jeg at jeg hadde funnet noe jeg synes var like gøy som det å være skuespiller. Jeg liker regi og jeg liker å undervise. Som freelance skuespiller er tilbudet på roller varierende. Det går i bølger. Jeg ønsker å fortsette som skuespiller, men jeg ønsker meg også noe mer stabilt og noe som kan gi meg en slags mening. Å undervise gjør det.

Har dette studiet påvirket deg som utøver/kunstner?

Noe av det mest utfordrende er å sette ord på ordløs kunnskap. Jeg har jobbet såpass lenge som skuespiller at håndverket har blitt automatisert og spesialisert inn i den skuespillerformen jeg personlig foretrekker og har jobbet i. Jeg har aldri vært noen teoretiker og har heller ikke hatt behov for å være det. Nå er jeg nødt til å redefinere, ta stilling til mitt teatersyn, åpne opp for nye og annerledes måter å tenke på, artikulere, argumentere, spisse kompetansen og evne å lære den bort. Jeg er nødt til å ta et skritt tilbake og se på det jeg har jobbet med i snart 20 år på en ny måte. Selvfølgelig vil det påvirke meg som utøver.

Hvordan ser du for deg din videre yrkeskarriere?

Jeg er ikke av dem som kan bruke teater som et middel for annen læring, konfliktløsning eller selvutvikling. Ønsket videre er å få jobbe yrkesrettet med unge voksne eller profesjonelle.

Hva brenner du for og hvilke visjoner har du?

Skuespilleryrket er krevende og utfordrende. Det høres kanskje ut som en floskel, men jeg mener at det er mer komplisert nå enn før. Da jeg begynte som skuespiller på Oslo Nye fikk jeg mye kjeft fordi jeg hadde en annen spillestil. Jeg jobbet mot en sannhet mine kolleger ikke forsto behovet for. Antagelig var min stil ikke forenelig med deres og muligens ikke i trå med den performative kontrakten regissøren ønsket. Jeg opplevde at de tok feil og jeg hadde rett. At det å være skuespiller handlet om å gi alt- alltid. Uavhengig av form. Men igrunn er det mer komplisert enn som så. En skuespiller må evne å gå inn i ulike former for kontrakter med medspillere, regissører og publikum. Det å være allsidig og samtidig ha en signatur på det arbeidet man gjør er viktig. Jeg tror vi nå er på vei inn i en tid der teater slutter å konkurrere med film. Der teater finner sin helt særegne form basert på publikums tilstedeværelse hvor den fjerde veggen brytes. Og jeg tror filmen blir enda mer registyrt. Med det mener jeg at skuespilleren må forstå mediet bedre. Det er ikke vi som forteller historien, men klipperen. Det som kreves av oss der er en total, og sann tilstedeværelse i hver enkelt scene. Vi har ikke ansvaret for helheten. Teknikken bør oppleves som hjelp og ikke til hinder for arbeidet.

Mye ord her, men det var et stort spørsmål….

Poenget er at skuespilleryrket er i stadig utvikling og dette opplever jeg ikke at vi tar inn over oss i stor nok grad. Det finnes ikke en ”metode” som kan benyttes i enhver sammenheng. En skuespiller kan ikke formes under frykt eller være en som ønsker å tilfredsstille omgivelsene. En skuespiller må kunne omstille seg og ha en personlig inngang til arbeidet. Hun må evne å stå på egne ben uavhengig av omgivelsene.