Glimt fra æresdoktorforelesningene
Fredag 30. oktober inviterte KHiO til æresdoktorforelesning med seks nyutnevnte æresdoktorer, en for hver avdeling. Det var en dag fylt med ord om kunstens kraft til endring, om å ikke gi opp, alltid fortsette å være nysgjerring og å finne sitt språk for å skape den verden vi ønsker å leve i.
Seks kunstnere er utnevnt til æresdoktorer i forbindelse med KHiOs 30-årsjubileum, det er første gang KHiO utnevner æresdoktorer. Fredag 30. oktober var alle samlet på KHiO sin hovedscene. Dekanene ved våre seks avdelinger presenterte sine utvalgte kunstnere og gav uttrykk for takknemlighet for denne verdifulle mulighet for å knytte sterkere bånd til kunstnerne, som har hatt stor betydning for utviklingen av sine fagfelt, for deres interesse for å dele sin kunnskap med andre og for utviklingen av kunstens rolle og påvirkning av samfunnet vårt. Særlig ble det trukket frem hvor viktig kunstens rolle er i urolige tider for å skape en verden vi ønsker å leve i og for hvert enkelt menneske i vår forståelse av oss selv og hverandre.
Her følger noen ord fra de seks presentasjonene og forelesningene.
Synnøve Persen, Kunstakademiet
– Samfunnsendring er ikke bare ønskelig, men det er også mulig, sier dekan Antonio Cataldo, dekan ved Kunstakademiet og viser til Synnøve Persens kunstneriske virke.
Persen har gjennom 50 år laget kunst som har vært en kraft for endring. Da hun gikk ut fra Kunstakademiet i Oslo, reiste hun i 1978 tilbake til Finmark og startet Máze gruppen, en gruppe kunstnere som revitaliserte samisk kunst og språk.
– Det var godt å gå tilbake til morsmålet mitt, nordsamisk, sier Persen. -Bare hør hvor vakkert det er, sier hun og lar oss i salen lytte til lydene som blir ord i to dikt på nordsamisk.
Synnøve Person er opphavskvinnen til det første samiske flagget og var del av den samisk kulturelle og politiske ČSV -bevegelsen – som på norsk står for -Vis samisk ånd. Bevegelsen tok tilbake kunnskapen om egen historie, den som Norge, Sverige og Finland hadde prøvd å viske bort, sammen med10 samiske språk.
– Ludvik Eikaas var en av mine professorer, han var lekende og full av ideer og oppmuntret meg til å utforske min samiske bakgrunn. Siden har jeg hatt to kunstneriske karrierer som lyriker og som billedkunstner. Diktningen har gitt meg en mulighet til å utforske de språklige mulighetene som finnes i det samiske språket, som mangler i det norske. Det er godt å komme hjem, å leve i en sammenheng og være del av en sammenheng, sier Persen, som gjennom sine enestående kunstneriske utmerkelser har bidratt til å endre ikke bare billedkunsten, men også vist den utrolige påvirkning kunst kan ha i samfunnet som katalysator for endring.
Persen avslutter med et sitat av Mark Rothko:
“A painting is not a picture of an experience; it is the experience.”
Les Kunstakademiets begrunnelse
Synnøve Persen’s distinguished five-decade career as a visual artist and writer has made an undeniable and immeasurable contribution to shaping contemporary culture and the visual arts locally and internationally.
Today renowned for designing the Sámi flag in 1977, Persen provided a symbol for Sámi struggle, identity, and resistance during the pivotal Alta actions (1968-1982). Her contribution to contemporary art and society has directly empowered Sámi communities, fostering pride and visual recognition for Indigenous peoples across the region and beyond, and has indirectly contributed to important discourses around art-making beyond one single region, entering and disrupting known canons.
As a co-founder of the legendary Máze group (Mázejoavku, 1978–1983), she supported the revitalisation of Sámi visual culture and consciousness through innovative exhibitions and collective projects. She co-founded the Sámi Artists' Union (Sámi Dáiddačehpiid Searvi) and the Sámi Writers Association (Sámi Girječálliid Searvi) in 1979 and launched platforms that strengthened artistic expression and community building, becoming inspirational within and beyond Sápmi.
Such achievements have been acknowledged in some of the world's most important exhibitions—including Documenta 14—and have earned her nominations for the Nordic Council Literature Prize, the Arts Council Norway Honorary Award, and appointment as Commander of the Royal Norwegian Order of St. Olav.
Persen’s focused, radical vision as a practising artist working in parallel with material and words has advanced artistic research, bridged gaps by creating new platforms when most needed, and advanced collective practices that have strengthened the need for cultural expression. She co-founded the Sámi Centre for Contemporary Art (Sámi Dáiddaguovddáš) in Kárášjohka and has consistently entangled her work with art, activism, and scholarship, inspiring generations of artists to pursue their demands through peaceful artistic means. Throughout her work, Persen has consistently used art as a tool to inspire recovery, societal equity and change.
Synnøve Persen is without a doubt an exemplary candidate for the Honorary Doctoral Degree in Artistic Research, as her outstanding artistic achievements have profoundly impacted and transformed not only the field of visual art, but also demonstrated the incredible impact that art can and should have in society as a catalyst for change.
Vanessa Baird, Design
Dekan ved avdeling design, Kai Reaver, forteller at æresdoktoren innenfor deres fagfelt har inngått en livslang forpliktelse om å tegne hver eneste dag, både på gode og dårlige dager. Hennes kunstverk kan like gjerne være fra kjøkkenbordet som de store konflikter i verden.
– Vanessa Baird viser oss lidelsene bak nyhetene. Da hun gikk hos oss for 44 år siden ville en professor utvise henne fra skolen, hun var ingen enkel student. I dag er hun æresdoktor og en av Norges mest anerkjente kunstnere.
– Ja, jeg er kanskje en av de minst akademiske mottakerne av en slik tittel. Nå har jeg fått meg jobb i Sporveien og skal male fliser på Majorstua stasjon, smiler Baird.
Hun forteller at besteforeldre på begge sider var leger og hun har selv blitt spurt om ikke hun ville bli lege. –Til alle dere som ikke blir leger, vil jeg bare si, det finnes håp.
Gjennom årene har Baird etablert seg som en fryktløs og original kunstnerisk stemme. I sine tegninger behandler hun personlige, sosiale og politiske temaer. Baird forteller at hun fremdeles møter motgang, senest i sommer.
– Jeg fikk beskjed av et sted jeg skulle lage et verk at jeg måtte nedjustere meg, ellers kom kurator og direktør til å miste jobben. Det var vel ikke nødvendig å ta med alle ord jeg hadde skrevet på veggen – som for eksempel AfD (red.: på norsk står AfD for det nasjonalkonservative og høyrepopulistiske «Alternativ for Tyskland». Ved valget i 2025 ble AfD nest størst i Tyskland).
– Problemet er vel ikke størrelsen på kunstverket, men størrelsen på AfD, foreslo jeg.
Les avdeling designs begrunnelse
Vanessa Baird er født i 1963 og er en av Norges mest anerkjente kunstnere. Hun begynte sin kunstneriske utdanning ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) i 1982, ved Institutt for grafisk design og illustrasjon, som i dag er en del av Avdeling design ved KHiO. Hun var ingen enkel student og professoren hennes ønsket å kaste henne ut, men Alan MacKenzie-Robinson talte hennes sak, og hun tok eksamen i 1985. Deretter studerte hun ved Royal College of Art i London fra 1985 til 1987, før hun gikk på Statens kunstakademi fra 1988 til 1991. Hun er dermed alumna fra flere avdelinger ved KHiO.
Vanessa Baird har hatt separatutstillinger blant annet på Nasjonalmuseet i Oslo i 2005, Göteborgs Konstmuseum i 2014, Trondheim Kunstmuseum i 2016, etter at hun mottok Lorck Schives kunstpris i 2015, Kunstnernes Hus i Oslo i 2017, Drawing Room i London i 2021, og Museum De Reede i Antwerpen og Munchmuseet i Oslo i 2024. Hun er representert i British Museums grafikk- og tegningssamling og i viktige norske samlinger, som Nasjonalmuseet, Stavanger Kunstmuseum og KODE. Hun har utført store veggmalerier i Regjeringsbygg 6 og ble tildelt Klassekampens kulturpris, Neshornet, i 2013.
Fra og med boken You can’t keep a good rabbit down (2009) innlemmet hun grafisk design og illustrasjon i sin kunstneriske praksis. I 2013 illustrerte hun eventyret Ulven og reven av Brødrene Grimm, og i 2015 illustrerte hun Karl Ove Knausgårds essaysamling Om høsten. I 2020 kom There's no place like home, i 2024 I get along without you very well, og i 2026 You are something else – samtlige utgitt på No Comprendo Press.
Anne Sofie von Otter, Opera
– Allerede fra første tone kan man høre at det er Anne Sofie von Otter som synger, sier dekan ved Operahøgskolen, Anna Elisabet Einarsson.
– Hun har en helt egen evne til å vekke ordene til liv og hun har gjennom karrieren vært opptatt av å inspirere og dele sin kunnskap med nye, unge sangere.
Anne Sofie von Otter er en av vår tids mest anerkjente mezzosopraner og har gjennom flere tiår hatt en fremtredende plass på verdens ledende opera- og konsertscener, men hun er også kjent for sin kunstneriske allsidighet. På KHiO sin hovedscene tar hun med seg sin sønn, Fabian Fredriksson, på gitar og sammen gir de oss en blanding av sanger og stilarter som har fulgt henne kort og langt i hennes karriere som sanger – og til slutt en musikalsk takk for den nye tittelen, til stor applaus fra salen.
– Vi klassiske sangere må finne frem verktøykassen vår for å se hva vi kan gjøre med en frase, en pause. Du har så mange muligheter i lengden av en vokal. Jeg eksperimenterer fremdeles med hva som er mulig. Det er så viktig å fortsette å utforske, finne sin egen vei inn, fordi sang handler om personlighet.
Les Operahøgskolens begrunnelse
Anne Sofie von Otter er en av vår tids mest anerkjente mezzosopraner og har gjennom flere tiår hatt en fremtredende plass på verdens ledende opera- og konsertscener. Hun er kjent for sin kunstneriske allsidighet, sitt ekstraordinære musikalske uttrykk og sin evne til å forene opera, lied, samtidsmusikk og andre musikalske sjangre i en internasjonal karriere av høyeste rang. Hennes stemme, med sin helt særegne klang og skjønnhet, forener teknisk mesterskap med en sjelden evne til å formidle tekst, karakter og menneskelig erfaring på en måte som berører. Hun har vist engasjement for å videreføre sin kunnskap og kunstneriske erfaring til nye generasjoner sangere, og har gjennom sitt arbeid inspirert unge utøvere til å utvikle sine egne kunstneriske stemmer.
Anne Sofie von Otter har opptrådt ved ledende operahus som Royal Opera House, La Scala og Metropolitan Opera, samarbeidet med noen av de mest betydningsfulle dirigentene og musikerne i sin tid, og mottatt en rekke prestisjefylte priser og utmerkelser. Med stor kunstnerisk integritet har hun gjennom hele sin karriere gått sine egne veier, utforsket nytt repertoar og utfordret etablerte grenser mellom sjangre og uttrykksformer. Gjennom sitt virke har hun vist et særlig engasjement for både det klassiske repertoaret og ny musikk, og har vært en viktig inspirasjonskilde for generasjoner av musikere.
Kunsthøgskolen i Oslo tildeler Anne Sofie von Otter æresdoktoratet som anerkjennelse for hennes enestående kunstneriske innsats, hennes betydelige bidrag til utviklingen av sangkunsten internasjonalt og hennes rolle som forbilde for nye generasjoner kunstnere.
Nina Malterud, Kunst og håndverk
– Få har vært med å forme kunstfeltet på så mange måter som Nina Malterud, sier fungerende dekan Gunhild Vatn ved avdeling kunst og håndverk.
Keramikeren Malterud har både vært kunstner, professor og rektor ved Kunsthøgskolen i Bergen og har hatt stor betydning for opprettelsen av Program for kunstnerisk utviklingsarbeid. Hun var også med å starte opp tidsskriftet Kunsthåndverk i 1980.
– Hvem skulle trodd at tidsskriftet fremdeles eksisterer i 2026, sier Malterud og forteller at det var et resultat av kampen for å få kunsthåndverk anerkjent som kunst.
– Vi ble skikkelig gira og høy når vi skulle argumentere mot de som sa at kunsthåndverk ikke var kunst. Nå er det ikke mange stemmer som er uenig lenger.
Hun forteller at det å bli rektor var ikke en del av hennes plan.
– Men slike stillinger bestod for det meste av menn, så jeg bestemte meg for at jeg måtte stå opp. Det er vanskelig å lage den perfekte kunstutdanning. Men la oss nyte usikkerheten og strekke oss etter kunsten.
Les avdeling kunst og håndverks begrunnelse
Nina Malterud er en norsk keramiker med en fremtredende karriere. Arbeidene hennes er representert i Nasjonalmuseet, KODE, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og flere andre offentlige samlinger. Hun har også gjennomført store utsmykkingsoppdrag, blant annet for Universitetet i Tromsø og Tinghuset i Sandvika, der hun ofte har arbeidet med gulv- og veggfliser samt store keramiske kar.
Under studiene ved SHKS i Oslo (1971–74) deltok hun i den politiske aksjonen Kunstneraksjon-74, hvis resultater fortsatt utgjør et økonomisk grunnlag for store deler av dagens kunstproduksjon i Norge. Hun spilte senere en sentral rolle i etableringen av Norske Kunsthåndverkere i 1975 og tidsskriftet Kunsthåndverk i 1980, hvor hun og i en periode satt i redaksjonen.
Malterud var sentral i utviklingen av Program for kunstnerisk utviklingsarbeid (nå Diku/PKU) i 2003, og satt i programstyret fra 2003 til 2014. Siden har hun arbeidet som rådgiver for kunstnerisk forskning og doktorgradsprogrammer, og bidratt i flere evalueringer av høyere kunstutdanning i Norge og Sverige. Fra 1994 til 2002 var hun professor ved Kunsthøgskolen i Bergen, og institusjonens rektor fra 2002 til 2010.
Nina Malterud har hatt stor betydning for høyere kunstutdanning og for kunst- og kunsthåndverksfeltet — gjennom sitt fagpolitiske arbeid, sine lederroller og sin grunnleggende innsats for Program for kunstnerisk utviklingsarbeid.
Arne Lygre, Teaterhøgskolen
Vi er kommet frem til Arne Lygre, men først to studenter fra Teaterhøgskolen alene på scenen. I et utdrag fra Lygres verk Tid for glede, viser Lea Xianni Undall og Balder Scheen Jacobsen (fra BA skuespill 1 og 3, med regi fra professor i skuespill, Lars Erik Holter)
oss hvor inderlig hjertelig og smertelig det kan være å være menneske og hvor vanskelig det kan være å snakke sammen.
– Arne Lygre er en av de mest betydelige stemmer i Norge, sier Victoria Meirik, dekan ved Teaterhøgskolen.
– Lygre har en egen evne til å få oss til å gjenkjenne oss selv. Vi lengter etter å høre til og prøver å skape oss selv og en mening gjennom tanker og språk. Lygre inviterer oss til å sette spørsmål ved egne antagelser og utfordrer ikke bare publikum, men også regissører og skuespillere. Du har utvidet mulighetene for hva samtidsteater kan være, sier Meirik før hun gir ordet til Lygre.
– Ikke i min villeste fantasi hadde jeg sett for meg denne æren. Jeg har et halvt år med teatervitenskap og et halvt år på BI og nå er jeg æresdoktor, smiler Arne Lygre.
Lygre omtales gjerne som en av Norges største nålevende dramatikere. Men han forteller at han først trodde han skulle bli skuespiller.
– Mitt første møte med teaterverdenen var Teaterhøgskolen. Jeg kom så langt som til tredjeprøven en gang, han smiler igjen.
– Jeg hadde faktiske noen år med profesjonelle jobber som skuespiller, men jeg følte meg usikker. En gang på en jobb ble det gjort 26 opptak fordi jeg ikke klarte å gjøre jobben min. Etter fire år i dette miljøet, tenkte jeg at det var ikke helt umulig å bli forfatter. Dette var i 1993 og jeg gav meg selv frem til år 2000 for å finne ut om dette kunne fungere. Det gjorde det etter hvert.
Stykkene til Lygre oppføres på scener over hele verden og er oversatt til 12 språk, og han har mottatt flere utmerkelser for sin samtidsdramatikk.
– Jeg begynte å skrive for å føle meg mindre ensom. Å samarbeide med de som skal gjøre teksten min til en teaterproduksjon er alltid spennende. Vi finner mening der mening kan finnes, også i en ensom tilværelse, sier Lygre og mottar applaus fra salen.
– Jeg tror det er viktig å bli inspirert av det smale nåløyet enten man jobber med tekst eller som skuespiller. Ikke gi opp, fortsett å videreutvikle arbeidet, det var det som etter hvert gav meg innpass i teaterverdenen.
Ingen har den fulle sannhet om hva som er kunst. Vi leter og forhåpentligvis lager vi godt teater gjennom denne letingen.
Les Teaterhøgskolens begrunnelse
Arne Lygre er en norsk forfatter og dramatiker med en fremtredende posisjon innen norsk og internasjonal scenekunst. Arbeidene hans er blitt spilt ved de største nordiske scenene, som bl.a. Nationaltheatret, Dramaten, Rogaland Teater, Odéon Théâtre de l’Europe, La Colline Théâtre National, Trøndelag Teater og Det Norske Teatret.
Stykkene hans oppføres på scener over hele verden - i Tyskland, Frankrike, Danmark, Italia, Portugal, Brasil og Kina. Stykkene hans er oversatt til 12 språk, og han omtales gjerne som en av Norges største nålevende dramatikere.
Han har mottatt flere utmerkelser for sin samtidsdramatikk, som bl.a. Ibsenprisen, Heddaprisen og Heddas ærespris 2026, Teaterkritikerprisen og Brageprisen. Han har vært husdramatiker ved Nationaltheatret og Dramatikkens hus.
Ofte omhandler skuespillene hans hvordan vi skaper vår egen virkelighet gjennom ord og rollespill, og på den måten bruker Lygre teaterets vesen i sine skuespill.
I 2023 hadde Lygre premiere på Tid for glede på Hovedscenen ved Det Norske Teatret. Publikum strømmet til, og Lygres dramatikk viste at samtidsdramatikken har betydning for et stort publikum og skapte en felles erfaring av vår egen tid.
Arne Lygre har hatt, og har fremdeles, stor betydning for utviklingen av norsk scenekunst gjennom sine skuespill, hvor han utvikler både norsk skuespill og regi gjennom sitt språk og sin særegne samtidsanalyse.
Lia Rodrigues, Dans
– Lia Rodrigues viser oss virkelig hvilken kraft kunsten har som verktøy for endring, sier Snelle Ingrid Hall, dekan ved avdeling dans, i sin introduksjon av Rodrigues.
Lia Rodrigues er født i São Paulo i 1956 og har markert seg som en av de mest anerkjente internasjonale dansekunstnerne i samtiden. Over mange år har hun også arbeidet aktivt med dans som en vei ut av fattigdom, og med å skape muligheter for dansere gjennom samarbeid.
På KHiO entrer Rodrigues hovedscenen smygende og krypende over gulvet, før hun med et hopp viser sitt smilende ansikt.
– Jeg ble så inspirert av studentene deres fra tredjeklasse bachelor i samtidsdans, som åpnet denne dagen med å danse seg gjennom salen og over scenen, at selv om det er lenge siden jeg har danset selv nå, måtte jeg bare ta en liten dans, sa en andpusten og strålende blid Rodrigues.
– Dagen i dag og denne tildelingen er en mulighet for oss til å møtes og lytte til hverandre. Det globale sør blir ofte glemt til fordel det for det globale nord. Vi må anerkjenne at det finnes ulike måter å se ting på, fortsetter hun.
I mer enn 40 år har Lia Rodrigues kombinert en internasjonal karriere på høyeste nivå som koreograf med pedagogiske aktiviteter. Rodrigues har også en relasjon til Norge. Hun har gjestespilt ved flere anledninger, og blant annet koreografert bestillingsverk for Carte Blanche – Norges nasjonale scene for samtidsdans. Under besøket på KHiO holdt hun masterclass for flere av våre studenter på dans.
– I løpet av denne uken fikk jeg en kommentar som betydde mye for meg; «Du brolegger gaten for oss, så vi kan løpe på den.» Tusen takk for den, sier hun og henvender seg til en i publikum.
– Vi lever i en verden med voksende intoleranse, der så mange er fratatt muligheten til å leve et verdig liv. Det er så viktig å jobbe for at de som kommer etter oss kan snakke med sine egne stemmer for å skape seg sitt eget liv og sin verden. Kunsten er en uatskillelig del av livet og kampene i vår tid.
– Vi kjemper med vår fantasi for at verden i morgen ikke trenger å være den samme som i dag.
Les avdeling dans sin begrunnelse
I mer enn 40 år har Lia Rodrigues kombinert en internasjonal karriere på høyeste nivå som koreograf med pedagogiske aktiviteter. Hun er dedikert til å arbeide for synergien mellom kunst og sosiale prosesser, og har vist kraften i hva en enkelt kunstner kan få til gjennom sitt kunstnerskap.
Rodrigues har markert seg som en av de mest anerkjente internasjonale dansekunstnerne i samtiden, som koreograf, danser, pedagog og utdanner, formidler og kurator, og som grunnlegger av festival og skole.
Det er særlig hennes dypt humanistiske og sosiale arbeid, alltid med kunstnerisk kvalitet som omdreiningspunkt, som er av betydning for vurderingen.
Lia Rodrigues er født i São Paulo i 1956. Hun studerte klassisk ballett og historie ved São Paulo-universitetet, før hun flyttet til Europa. Der ble hun en viktig del av dansens utvikling, særlig i Frankrike, først som danser og senere som koreograf og pedagog. Hun var blant annet tilknyttet Maguy Marin Dance Company i perioden 1980–1982. I 1990 returnerte hun til Brasil og etablerte sitt eget kompani, Lia Rodrigues Companhia de Danças. Hun etablerte og drev også Panorama Festival i Rio de Janeiro, som har vært en svært viktig festival for dans i byen.
Siden 2004 har Rodrigues brukt mye tid på å utvikle pedagogiske og kunstneriske aktiviteter i Maré Favela i Rio de Janeiro. I 2009 etablerte hun Centro de Artes da Maré, og i 2011 Escola Livre de Danças da Maré (Free School of Maré). Gjennom dette arbeidet har hun over mange år arbeidet aktivt med dans som en vei ut av fattigdom, og med å skape muligheter for dansere gjennom samarbeid.
Rodrigues har mottatt en rekke utmerkelser og priser. Hun ble utnevnt til Chevalier dans l’Ordre des Arts et des Lettres i Frankrike i 2005, mottok Prince Claus Award i Nederland i 2014 og SACD (Society of Dramatic Authors and Composers) Prize for Choreography i Frankrike i 2016. I 2025 ble hun nominert til Rose International Dance Prize ved Sadler’s Wells i Storbritannia.
Rodrigues har også en relasjon til Norge. Hun har gjestespilt ved flere anledninger og skal spille på Dansens Hus i oktober 2026. Hun har også koreografert bestillingsverk for Carte Blanche – Norges nasjonale scene for samtidsdans. Relasjonen til Norge gjør at hun er kjent for mange både innenfor og utenfor KHiO, samt for mange av våre studenter.
Hovedbegrunnelsen for et æresdoktorat er hvordan Rodrigues har demonstrert kraften i kunst som sosial endringskraft, gjennom sitt arbeid som koreograf, danser, pedagog og utdanner, formidler og kurator, og gjennom etableringen av festival og skole. Hun har markert seg som en internasjonalt anerkjent dansekunstner og som samtidig vist hvordan en kunstner kan bruke sitt kunstnerskap til det beste for mennesker.
Avdelingen legger vekt på hvordan hun har brukt sitt kunstnerskap til det beste for mennesker, og på hennes arbeid for synergien mellom kunst og sosiale prosesser.