Nettleseren støttes ikke av khio.no, og siden kan vises feil. Vennligst oppgrader til en moderne nettleser. Hvis dette ikke er mulig, prøv å skru av javascript. Siden vil bli da enklere, men for det meste fungere.

Støttede nettlesere: Chrome 97, Firefox (Android) 95, QQ browser 10.4, UC browser 12.12, Android WebView 97, Baidu 7.12, Chrome 97, Chrome 96, Chrome 95, Chrome 94, Edge 97, Edge 96, Firefox 96, Firefox 95, Firefox 94, Firefox 91, Firefox 78, Internet Explorer 11, Safari/Chrome (iOS) 15.2-15.3, Safari/Chrome (iOS) 15.0-15.1, Safari/Chrome (iOS) 14.5-14.8, Safari/Chrome (iOS) 14.0-14.4, Safari/Chrome (iOS) 12.2-12.5, KaiOS 2.5, Opera Mini, Opera Mobile 64, Opera 82, Opera 81, Safari (MacOS) 15.2-15.3, Safari (MacOS) 15.1, Safari (MacOS) 14.1, Safari (MacOS) 13.1, Samsung 16.0, Samsung 15.0

Javascript er skrudd av. khio.no bør fungere, men med et enklere grensesnitt.

Fremtidens kunstpedagogikk nå

Fremtidens kunstpedagogikk nå

Hvordan er det å studere praktisk pedagogisk utdanning på KHiO, og hvor er utdanningen på vei? 

– Det har nok vært en fordom historisk, at pedagogikkfaget ødelegger den frie kunsten. Det er en myte, og jeg tror det er i endring, forteller førsteamanuensis Veslemøy Ellefsen. Hun er blant innlederne til fagseminaret "PPU på vei inn i fremtiden". Bakgrunnen er at PPU skal gjennom studieplanrevisjon, eller som studieprogramansvarlige ved PPU, Heidi Haraldsen, formulerer det: – Vi skal kaste ballene opp i lufta og se hvor de lander, men først trenger vi innspill.

Til suppe, smoothie og et ørlite innslag av powerpointproblemer, diskuteres dansevideoer på TikTok, gatekredibilitet versus studiekompetanse, hvorvidt det fortsatt er relevant å skille stilarter, og et ønske om mer tid. Før det dykkes inn i PPUs fremtid, trengs en liten innføring i PPU ved KHiO: Hvordan har pedagogikkundervisningen havnet på avdeling dans, og hvorfor er det bare scenekunstnere som kan ta denne påbyggingen på KHiO? Og for studentenes del, hva motiverer dem til å bli pedagoger og hvordan er utdanningsløpet?

– Jeg har et ønske om å bidra og formidle den kunnskapen og kompetansen jeg besitter. Jeg tok en master i praktisk-teoretisk teatervitenskap i fjor. Ettersom vi var i en pandemi, og frilanslivet var som det var, var det naturlig å fortsette utdanningen, forteller Morten Elvestad om sin motviasjon for å ta det ettårige pedagogikkstudiet ved KHiO. Elvestad er representant for studentutvalget ved PPU, sammen med Marte Kristine Brustad Melhus. Hun har bachelor i dans, og beskriver PPU-studiet slik:

– Selv om det er mye akademisk som skiller seg fra det jeg har gjort de siste seks årene, er vi fortsatt dansere og skuespillere. PPU er ikke noe helt annet.

Marte Melhus

Marte Melhus (midten) og medstudenter diskuterer på PPU-seminar.

Trening av mentale muskler

– Fremtidens pedagoger sitter her på første rad, påpeker Ellefsen i sitt seminarinnlegg. I samtaler etterpå skryter hun av de pedagogiske evnene deres:

– Studentene som er ute i praksis er også faglig dyktige, de er bevisste på valg av undervisningsformer, skaper variasjon, følger opp mål, har dramaturgi i timene, forteller Ellefsen. Men hvordan påvirker den pedagogiske rollen studentenes kunstneriske og utøvende virksomheten? Studieprogramansvarlig for PPU, Haraldsen, bemerker at dette er et sentralt spørsmål som studentene skal tenke gjennom:

– Etter undervisningspraksis skriver studentene refleksjonsnotat, og et av spørsmålene er hvordan dette året har påvirket kunstneren i dem. Pedagogikkutdanningen innebærer å leke med disse rollene som krysser hverandre. Ved å gjøre faget klarere for andre, blir det også klarere for en selv. De tenker gjennom, hva er egentlig byggesteinene i kunstfaget, i en kunstnerisk prosess? forteller Haraldsen før Ellefsen følger opp med et historisk perspektiv på forholdet mellom teori og praksis: 

– Vi så det da vi hadde en danselinje og en pedagoglinje: pedagogene utviklet seg raskere. De fikk mye mer analysestoff og analytiske arbeidsmetoder. Det påvirket dem også som utøvere. De utviklet seg raskere som dansere, og ble kjempegode. 

Både Elvestad og Melhus trekker frem hvordan undervisningsrollen har påvirket dem. For Elvestad har det handlet om bevisstgjøring: 

– Det har hjulpet meg å sette ord på taus kunnskap. Som skuespiller og scenekunstner sitter du på mye taus kunnskap. I utdanningen som scenekunstner var det sånn at vi kom til timen, og så gjorde vi noe. Det var ikke så mye refleksjon rundt de øvelsene vi gjorde. Nå i ettertid skal du prøve å sette ord på det, for du skal lære det bort. Du finner fort ut hva du tror du kan, og hva du ikke kan, sier Elvestad.

Melhus trekker spesielt frem hvordan pedagogikken har utviklet henne som utøver:

– Det er en del helt konkrete tekniske ting som jeg har blitt bedre på. Jeg har for eksempel undervist nybegynnere på ballett i praksis. Da var det mye jeg virkelig måtte bryte ned. Det har gitt meg en helt ny forståelse.

Starter med de små

– Som pedagogikkstudenter foredler studentene ferdighetene sine, ikke bare for seg selv i en produksjon, men på en utdanningsarena med barn, unge og voksne. Det kan være alt fra barnehager til flyktningmottak. Det er ganske bredt, forteller Ellefsen. For Melhus og Elvestad har det betyd 15 uker i praksis.  De starter med barnehagebarn og beveger seg opp gjennom barneskolen, til elever i videregående, og for noen helt til etterutdanning av voksne.

– Det er et stort spenn, og det er fint å få bredden. Særlig når man ikke har hatt så mye undervisning. Man har jo jobbet i barnehage før, for å overleve som frilans kunstner i dette landet. Men jeg vil si dette har vært mitt første møte med undervisning, forteller Elvestad. Melhus istemmer:

– Jeg setter stor pris på bevegelse opp i alder og nivå. Det er bra at det starter helt på nybegynnernivå, for da forstår jeg mer av hva vi gjør på høyere nivå. Det sies jo at du først virkelig kan noe når du kan formidle det helt grunnleggende, sier hun. Samtidig kan smårollingene by på utfordringer for de unge pedagogene. 

– 3-4 åringer og 5-7 åringer trenger mer tøyler. De minste var gjerne sånn: 'Kan vi leke?' eller 'Jeg er sliten.' Jeg merket at det med teaterleker, det er jeg megadårlig på, forteller Elvestad. 

Morten Elvestad, Marte Melhus
Morten Elvestad og Marte Melhus deler erfaringer fra undervisningspraksis på vegne av studenter ved PPU dans og teater.

Unngå overkjøring

Elvestad trekker frem hvordan fagkompetansen kommer bedre til uttrykk på høyere nivåer: >– Det var mer spennende å undervise elever på videregående. De har valgt musikk, dans, drama fordi det er det de ønsker å gjøre. Det er mange barn i kulturskolen som er der fordi de har lyst å drive med teater. Det er motiverende det også. Men jeg føler jeg fikk brukt den kompetansen jeg har som utdanna scenekunstner når jeg underviste på videregående.

– Eldre elever har en helt annen indre motivasjon, skyter Melhus inn. Denne motivasjonen har Elvestad og Melhus brukt til å utvikle henholdsvis musikaloppsetning og dansekoreografi med elevene i praksisperioden. 

– Dette var elever som ikke hadde mye kompetanse i sang og dans. Så det ble en veldig intens periode, der de jobbet mye etter skoletid. De hadde selv lyst til det, og var engasjerte. Noe av utfordringen er å la elvene få velge, men selv ha siste ordet. Det er viktig å på en måte få elevene til å tenke at det er de selv som kommer med ideene. Og å komme med anbefalinger som at noe var en fin idé, men å heller anbefale at vi gjør det på en litt annen måte for få fremdrift, forklarer Elvestad.

– Det der er kjempevanskelig. Da jeg jobbet med koreografi hadde jeg en idé om at det skulle være flat struktur. Men så skjønte jeg at det er vanskelig å overlate så mye ansvar til dem. Det er ikke det at de ikke vil eller ikke kan, men noen må ha siste ordet. Noe er det viktig at de får laget selv, og det løste jeg ved at alle fikk en egen solosekvens. Men når i stykket hver enkelt sekvens skal være og hvor folk skal stå i rommet, slike ting var det bedre at jeg bestemte, sier Melhus.

– Du blir trent opp i å ta konkrete valg, og ha tydelig struktur. Jeg hører hva dere sier, men nå gjør vi det sånn. Ferdig diskutert. Hvis du nøler, særlig på videregående, så blir du overkjørt som en traktor, sier Elvestad.

Heidi Haraldsen

Heidi Haraldsen er programansvarlig for PPU, og innledet seminaret PPU.

Tidsklemma

Tilbake til PPU-utdanningens fremtid. Med et uttrykk som spesielt ballettdansere nok kan kjenne igjen, spør Heidi Haraldsen "hvor trykker skoen" i PPU-utdanningen?

– Det er ett år. Det er ganske intenst, og føles kort. Noen har monsterutdanning fra før, mens mange kommer fra praktiske felt og har nærmest ikke skrevet akademisk før. Så er det mange timer med forelesninger, mye som skal leses. Kanskje kunne utdanningen vare halvannet år? Samtidig er det sikkert sånn arbeidslivet blir etterpå også, reflekterer Melhus. Utover praksisen har Melhus også tatt vikartimer, som hun synes har vært en uvurderlig del av studieløpet.

– Det har gjort det mulig å knytte teori opp til praksis. Det er også noe helt annet å undervise alene enn å ha en praksikslærer som kan ta seg av alt som måtte dukke opp av problemer. På videregående kunne elver plutselig begynne å gråte og gå ut av rommet. Jeg slapp å ta meg av det. Det er noe annet når du står alene, uten noen til å redde deg inn, påpeker hun.

Også de som underviser fremtidens undervisere peker på for lite tid. På seminaret tilbyr Ellefsen et historisk sukk over utdanningsløpet:

– Det skulle bli en PPU for hele KHiO med en kunstpedagogisk masterutdanning. Jeg gledet meg så innmari, vi gleder oss fortsatt, sier hun. Og man kan virkelig spørre seg hvorfor det ikke er blitt til et eget masterløp, og hvorfor KHiO ikke tilbyr PPU for de visuelle fagene. 

– Det har sittet lenger inne på den visuelle siden av KHiO. På scenekunst er vi også opptatt av pedagogiske studier i vanlige studier, påpeker Haraldsen.

– Så er det litt sånn holdning at når du ikke klarer å være utøvende så blir du lærer. Det er et hierarki der. Men dansere, de gjør begge deler, sier Ellefsen.

– Hvorfor har dans og pedagogikk hengt sammen fra start?

– Det er vanskelig å få jobb som danser, du har aldri jobb ett sted hundre prosent. Det er et lite kunstfelt, og tøft å klare seg. Ellers må du jobbe med noe annet, for hvor skal du få pengene fra? spør Haraldsen retorisk. 

Veslemøy Ellefsen

Veslemøy Ellefsen presenterer på seminaret.

Gate, TikTok og fremtiden

– Er man en danseformidler eller dansepedagog, hva heter det i fremtiden? Jeg kaller det gode samarbeidere, med delingsmentalitet, svarer Janne Foss fra Oslo kulturskole. 

Det kommer flere interessante refleksjoner om scenekunstneriske samarbeidere fra ulike deltakere på seminaret. En del handler om hvem som er innenfor, om rekruttering. Foss nevner utviklingstrender, og spesielt etterspørselen etter hiphopundervisning: 

– Hvor er de i dette systemet – de har gjerne ikke bachelorutdanning. De har en annen kultur i det å være selvlærte. Hvilket ansvar har institusjonene for denne gruppa? spør Foss. 

Der PPU-utdanning i den øvrige universitetssektoren krever master, trengs bare bachelor på KHiO. Utøverne kan også realkompetansevurderes, men det trengs ganske mye for å kunne likestilles med et treårig bachelorløp. KHiO har en tredeling mellom samtid, jazzdans og ballett, som dekan ved dans, Snelle Hall påpeker, ikke står like sterkt i kunstfeltet. 

– Er det slik at ppu har vært knyttet til overlevering av kunnskap? Kunstfeltet har tidligere vært rolledefinert, og knyttet til sjangre. Den tradisjonelle scenedansen er utvidet, og sjangrene blitt sprengt. Klassisk ballett er blitt mer en egen og ganske ekstrem sjanger. Kommersiell dans er endret og nesten enerådende, mens det samtidige dansefeltet rommer bredder som nesten ikke kan beskrives. Dette utvider grenser for hva scenekunst kan være, forteller Hall.

Tredelingen mellom samtid, jazz og ballett kan gjøre at enkelte gode pedagoger mister muligheten til å ta PPU fordi de ikke har en fordypning som passer inn.  PPUs studieprogramansvarlige, Haraldsen, påpeker utfordringer ved rekruttering:

– Det er problematikk knyttet til etnisitet, klasse og kjønn. Det å nå et tverrssnitt av befolkningen er et problem, spesielt på dans, men også på teater. Det er preget av hvit middelklasse, med en veldig overvekt av jenter. Noe av problemet kan jo også være at det baserer seg på kunstsjangre som er vestlig orienterte, det må vi ta inn over oss, sier Haraldsen.  Også studentene selv kan føle på hvem som er innenfor, og hvem som er utenfor:

– Det har vært et ønske fra oss på teater PPU å ha et større samarbeid med Teaterhøgskolen, som vi har savnet, sier Elvestad direkte rettet mot dekan ved Avdeling teaterhøgskolen, Victoria Meirik. Meirik annerkjenner også at avdelingen hennes må være tettere tilknyttet PPU-utdanningen. Ellers snakker hun om fagfeltets utfordringer som også gjelder for PPU: 

– På skuespillerutdanningen er vi opptatt av regissøren. Men det er litt kontrært, det peker mot et romantisk kunstsyn. Kunstnere jobber i kollektiv, og for studentene er dette et grunnsyn som de lærer gjennom ensemblearbeid. Det er friksjoner mellom fagfeltet og undervisningen. Det syns jeg er veldig bra, for her skjer det noe nytt, som dere forhåpentligvis skal fange opp, sier Meirik.

– Hva skal legge føringene for fagdidaktiske valg? Skal utdanningen speile arbeidsmarkedet som det er nå, eller gå foran og dytte? spør Ellefsen.  Foss fra Kulturskolen er blant få på seminaret som knytter problematikken også opp mot den teknologiske utviklingen. Hun nevner appen TikTok særlig, hvor dansevideoer i kortformat blomstrer og sprer seg vilt som ugress. 

Jeg har også en datter på elleve, som kun snakker om TikTok-danser, sier Foss.

Enn så lenge er ikke TikTok-dans i fokus på PPU på KHiO, men kanskje i fremtiden?

Følg Khio_ppu på Instagram.