Ekkoet av vevstoler

Når de 24 skuespillerstudentene som tar bachelor på Teaterhøgskolen hver dag svinger gjennom dørene til Seilduken, kan de sende en tanke til en mann som var født 100 år før dem selv, Waldemar Karlsen. Han ønsket å bli skuespiller. Han var pleiebarn og bodde hos et par i Toftesgate på Grünerløkka som ikke selv kunne få barn. Mannen i huset jobbet på jernstøperi på Vulkan, mens kona jobbet på Seilduken. Waldemar livnærte seg en stund som frilans skuespiller i Oslo. Men når skuespillerdrømmen gikk i knas med krakk og teaternedleggelser i 1899, måtte han ta jobb på morens arbeidsplass, Christiania Seildugsfabrik. Her jobbet han i en av de hardeste jobbene på fabrikken, hekleriet, hvor de klargjorde jute og hamp sånn at den kunne spinnes til tråd og bli vevd til sekkestrie. Det kraftige materialet var tungt å jobbe med, og kroppen til Waldemar tålte det ikke.

Les mer om åpningen av utstillingen, som varer fra 20. oktober til 3. november her!

Reisen til toppen

–Han visste at han måtte komme seg ut fra Seilduksfabrikken, på grunn av helsa. Og med sine talegaver ble han en ivrig fagforeningsmann, med evne til å oppildne folk. Dette gjorde at han fikk jobb som agitator for arbeiderbevegelsen, og han regnet selv med at han holdt over 2500 taler over hele landet, og var med å danne over 250 fagforeninger. Deretter ble han redaktør i avis. Hans historie viser at arbeiderne hadde mulighet til sosial mobilitet, til å bevege seg oppover i samfunnet og forandre sin skjebne, forteller Gro Røde som er formidlingsansvarlig ved Arbeidermuseet.

Museet arrangerer jubileumsutstillingen i Kunsthøgskolens lokaler, i den såkalte «Katedralen», gangen opp mot Hovedscenen. Et 30-talls store fotografier skal fortelle den 160 år lange historien til byggene som nå huser seks kunstutdanninger. Utstillingen er blitt til i samarbeid mellom Arbeidermuseet, eiendomsselskapet Seilduksfabrikken DA og Kunsthøgskolen i Oslo.

–Det er fantastisk at det nå er kunstutdanning i de samme lokalene hvor det før var veveri, og det er selvfølgelig litt ekstra spesielt med fagene som knytter seg til tekstil. Det er et eget sus over at det veves digitalt på de aller nyeste typene vevemaskinene i dette bygget hvor norsk industrihistorie startet, med veving. Og bygget er jo laget for å ha gode lysforhold for veverne, nå kan dette lyset brukes av kunstnere som verdsetter det, sier Røde.

Akkurat de som jobber med tekstiler på Kunsthøgskolen, står i en lang tradisjon, hvor ekkoet av spinnerier og vevstoler gir gjenklang. Her startet norsk industrihistorie – og som i England begynte eventyret med spinnerier.
–En som jobber på skolen nå, vet jeg, er barn av en av de siste designerne tilknyttet fabrikken, og står dermed i en veldig lang tradisjon, fortsetter Røde.

Seilduksfabrikken var en av de flotteste langs Akerselva, som med sine 8,2 kilometer er en sammenhengende industrihistorie. Oppover elva var det jernstøperi, mekaniske bedrifter, spinnerier og veverier.

Bygget de kongelige fikk se

Da Seilduksfabrikken først ble grunnlagt, var det fordi modige gründere, med hovedgründer Thorvald Meyer (han som har gitt navn til gata, ja) så seg lei på at utenlandske produsenter tjente penger på å produsere seilduk. For en fullrigger for fulle seil trengtes det 1100 kvadratmeter seilduk, og i seilskipenes tid ble det fort penger av slikt. Problemet var bare at en revolusjon sto for døra. Like etter at fabrikken ble åpnet, kom dampskipene.

–De var dyktige til å transformere fabrikken. Ganske snart ble det produsert emballasje her isteden, i form av sekker. Også ble det vevd de fineste linhåndklær her med innvevde navn, ved hjelp av hullkort. De laget også fiskegarn, slik at norske fiskerier får nøter og garn herfra, forteller Røde.

Fabrikken var unik i Oslo, og lenge den neste største bygningen i Oslo, etter Slottet. Når byen fikk storfint besøk, ble de tatt med hit, for å se arkitekt Peter H. Holtermanns verk.

– Både svenskekongen og spanske kongelige ble tatt med hit når de kom på statsbesøk, så flott var dette bygget, sier Rød.
Så hvis du som student eller ansatt føler litt ekstra stolthet over byggene i Fossveien 24, vet du nå at du ikke er alene om det: En gang var de hele byens stolthet. Byggene på Grünerløkka var leiegårder til arbeiderne på fabrikken, og bygget på grunnen som Thorvald Meyer eide og porsjonerte ut som tomter. De som jobbet på fabrikken, bodde gjerne på Grünerløkka.

70 prosent av arbeidsstokken var kvinner, og de var heldige som kunne jobbe på fabrikken her, eller på Knud Graahs veveri, der Kulturrådet nå har sine kontorer. Stoltheten over arbeidsplassen var stor, pengene var viktige redskaper for sosial mobilitet: bodde man på en husmannsplass på landet var sjansene for å endre livsforholdene nærmest lik null.

Les også: Dagbladet: Fillesjuk industrihistorie.

Lykkelig for å vite

–En del av de fantastiske byggene vi ser rundt oss, var utrolige også da. Og å vite hva de var brukt til, gjør at vi ser dem på en ny måte. Jeg føler et ansvar til å hjelpe folk til å skjønne hvordan de ble brukt, sier Røde om hvorfor det er viktig med denne utstillingen.
For 160 år siden var Seilduken en topp moderne arbeidsplass. Men det var ikke en attraktiv arbeidsplass etter hvert. Fordi de jobbet med strie, uten beskyttende masker, pustet de inn fibre som ble virvlet opp i lufta, og mange fikk møkkasjuka, fillesjuka: De utviklet en voldsom hoste, hostet opp slim og fikk pusteproblemer.

–Fotoutstillingen skal stimulere til å tenke og la oss besnære av mennesker og maskiner på denne tida. Den majoriteten av kvinner som jobber her er fagpersoner som kunne avansere fra spolejente til å få ansvar for lange rekker av vevstoiler. De hadde kløkt og kunnskap og om de hadde talent kunne de bli løftet fram av sjefene sine, og det bryter forestillingen om at de er låst fast i sin rolle. I industrien er det nye muligheter selv om moren din er alenemor og du kommer fra en husmannsplass, understreker Røde.

Fotoutstillingen viser fabrikken gjennom 100 år, fra 1860- til 1960, hovedsakelig med fotoer av Anders Beer Wilse. Etter 1960 ble fabrikken slått sammen med en annen lenger oppe langs Akerselva, og produksjonen flyttet ut fra Fossveien 24.

–For Seilduksfabrikken DA som eier av bygget er det viktig å få frem byggets historie. Flere perspektiver kan trekkes frem her. Historien om Seilduksfabrikken er først og fremst historien om menneskene som jobbet der, men også historien om bygningene som huset fabrikken. Seilduksfabrikken drev sin virksomhet i lokalene i over 100 år og var med sine bortimot 1000 ansatte en stor og viktig arbeidsplass i byen, med spesielt mange kvinner som tjente til livets opphold der, sier Elisabeth Berger, som representerer eierne av Fossveien 24.

–Grunderne av seilduksfabrikken benyttet seg av datidens anerkjente arkitekter og bygningsingeniører, som var viktige bidragsytere til den industrielle vekstperioden i Norge fra midten av 1800-tallet. Den bygningsmessige kvaliteten viser seg den dag i dag når man ser hvor godt byggene har tålt tidens tann, til tross for sin alder, sier hun, om hvorfor de vil feire jubileet.