Den rituelle staten

–Jeg har lenge vært interessert i ritualer da disse ofte opererer med et annerledes forhold mellom utøver og publikum enn i scenekunst, sier Ingri Fiksdal, koreograf og stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo.

STATE tar utgangspunkt i ordet «state», som både betyr staten og refererer til «en tilstand» på engelsk, samt det å påstå noe. Staten omgir seg med og bygger på ritualer, noe den nye forestillingen, som hadde urpremiere i Graz tidligere i høst, utforsker.

–I STATE, som er laget i samarbeid med regissør Jonas Corell Petersen, tar vi utgangspunkt i hvordan staten manifesteres gjennom ritualer og hvordan ritualer er med på å manifestere staten. Som forarbeid leste vi om ulike historiske og nåtidige ritualer, om statsdannelse, om endrede bevissthetstilstander, samt om andre kunstnere som har benyttet ritualer som inspirasjon i arbeidet. Videre gjorde vi en residens i Montreal hvor vi besøkte flere powwows, pluss at vi så video og studerte beskrivelser av rituelle danser og seremonier fra en rekke ulike kulturer, forteller hun.

Den tredoble staten

De fire aksene Ingri Fiksdals stipendiatprosjekt sentrerer rundt er det affektive, event-et, det kollektive og ideer knyttet til publikums rolle.

–I mange ritualer handles det på vegne av ei hel gruppe, et gitt fellesskap eller lokalsamfunn, og ritualet skal forsøksvis skape en eller annen form for endring for alle. Slik er man en like viktig del av ritualet om man er utøver eller tilskuer. Dette har vært til inspirasjon i mine gjentatte forsøk på å lage arbeid som omfavner (immerse) publikum, sier Fiksdal.

Publikum er blitt tildelt forskjellige roller i løpet av scenekunstens historie: Anna Halprin kalte dem «vitner», Augusto Boal «Spect-Actors», Allan Kaprow forsøkte å utrydde publikumsbegrepet fullstendig og gjorde publikum til deltagere i sine happenings, og mer nylig har Jacques Rancière undersøkt det såkalte «spectatorship».

–Jeg vil forsøke å undersøke koreografiske strukturer og strategier som gjør at publikum blir en integrert del av forestillingen, dratt inn i den, opplever tilhørighet, omfavnes av den, og jeg vil se om også nye roller oppstår for publikum, sier Fiksdal.

Teori og praksis på scenen

Fiksdal jobber i et spenn mellom det teoretiske og det praktiske, og hver forestilling byr på nye utforskninger av de fire aksene.
–Det viktigste for arbeidet mitt er en jevn koreografisk praksis hvor jeg samarbeider med dansere og andre medvirkende. Her har jeg gjennom tre arbeider (HOODS, Cosmic Body og STATE) forsøkt meg på ulike innganger til tematikken, og disse tre inngangene har på hver sine måter skapt nye refleksjoner jeg kan bygge videre på, sier hun.

Hvordan jobber du helt konkret med å balansere koreografisk praksis og kritisk refleksjon?

–Jeg syns dette er uadskillelige størrelser, altså at koreografisk praksis i sin mangfoldighet også innebærer refleksjon. Samtidig er jeg enig med John Cage som sier «don't try to create and analyze at the same time. They are different processes.»