Performance
Avgang 2017: Plutselig Rullestol
Fører restriksjon til selvinnsikt? Tarjei Westby sin monolog handler om det å være menneske når livet brått blir snudd på hodet. Tarjei er avgangsstudent ved master teater, skuespillerfag, og har i sitt prosjekt undersøkt hvordan han som skuespiller kan øke sin kroppslige bevissthet og utvikle mitt non-verbale språk.
I forestillingen møter vi den fiktive karakteren Tiril. Livet hennes har blitt snudd på hodet, og hun er nå noe så sjeldent som en nygift rullestol-toppblogger. Klarer hun å finne mening i sin nye tilværelse? Hvor går grensen mellom konstruktiv positivitet og selvbedrag? Hvorfor er bloggen så viktig for henne? Og hva er best; en toppbloggertilværelse i rullestol, eller et A4-liv med gangfunksjon?
Som skuespiller tiltrekkes jeg av prosjekter som beveger meg; som gjør at jeg stiller spørsmål ved egne tanker og adferd. Skuespill, for meg, handler om å tenke seg verden annerledes enn den er, og å kunne leve seg inn i andres skjebner.
Målet mitt er å lage en sterk forestilling om det å være menneske. Jeg ønsker å fortelle Tirils historie fra innsiden, på en måte som gjør at hennes situasjon speiler utfordringer vi har i våre egne liv, og som vi alle kan identifisere oss med. Tirils skjebne er at hun plutselig har havnet i rullestol. Men er jeg rett person til å fortelle hennes historie? Finnes det grenser for hvem jeg kan portrettere? Er det i det hele tatt mulig for meg å bli tatt på alvor som kvinnelig rullestolbruker, eller er avstanden mellom skuespiller og karakter for stor?
Som skuespiller tiltrekkes jeg av prosjekter som beveger meg; som gjør at jeg stiller spørsmål ved egne tanker og adferd. Skuespill, for meg, handler om å tenke seg verden annerledes enn den er, og å kunne leve seg inn i andres skjebner.
- Tarjei Westby
I løpet av mine to år ved masterstudiet har jeg jobbet med problemstillingen; hvordan kan jeg som skuespiller øke min kroppslige bevissthet og utvikle mitt non-verbale språk? I denne forestillingen ønsker jeg å sette følgende påstand på prøve; restriksjon fører til selvinnsikt. Ved å begrense mitt fysiske handlingsrom, vil jeg bli kjent med hvilke impulser og naturlige instinkter jeg er forhindret fra å følge i rollen som Tiril. På den måten håper jeg å oppnå en økt kroppslig bevissthet og et bredere non-verbalt vokabular.
Tekst og historie er inspirert av Carine Øien-Ødegaard og hennes blogg; www.plutseligrullestol.no
Regi og skuespill: Tarjei Westby
Manus: Tarjei Westby og Henriette Vedel
Dramaturg og biveileder: Henriette Vedel
Veiledere: Trine Falch og Petter Width Kristiansen
Fotograf: Arturo Tovar