Performance

Avgang 2021: Post Show Discussion – forestilling om forestilling

Merk: Det er ikke mulig å bestille billetter til denne forestillingen. Grunnet smittevern er forestillingen ikke åpen for eksternt publikum.

"Det var så jævla fint å ligge på ryggen ved leirbålet og se opp på stjernehimmelen og gløra som blanda seg i den. Den største og minste ilden. Stjernene var der bestandig, de glei sakte over himmelen, funkla svakt, men brant aldri ut, glørne slukka før jeg så hvor de var på vei. Der oppe bodde vogner og jegere og løver og bjørner, og en av oss rundt bålet fortalte og mana fram magien i verdensrommet. Lyden av stemma som fortalte om guden i steinen, guden i treet, guden i månen og sola. Og neste kveld slo vi leir et nytt sted, la oss ned i sanda for å hvile etter en god dag, med venner og familie, og jeg fortalte historien videre som jeg huska den.

Så fant noen på å skrive ned historiene, så vi kunne huske dem bedre. Orda var de samme hver gang jeg leste dem, og teksten fikk en indre logikk, den bygde seg sjæl. Og vi kunne krangle om hva historien betød heller enn hvordan den gikk. Vi kunne snakke om tekstens struktur, og så hvor magisk teksten er, men glemte hvor magiske tuene er i grålysninga. En gjeng av oss gikk opp på en scene for å spille ut den teksten, jeg var i samme rom som protagonisten og antagonisten og de som så på ropte til oss om det var bra eller dårlig og når vi glemte teksten. Historiene blei skrevet ned, blei til lange tankerekker, som blei trykt opp i millioner av bøker, så hele verden kunne dele samme tanke.

Så kom filmen og kinoen, og jeg skvatt da et kornete damptog i svart-hvitt kom rett mot lerretet, bakfra, der det bare var vegg. Det tok litt tid før jeg skjønte at filmen transporterte tid og rom. Det jeg så var ikke virkeligheten, men sammenklippa bilder fra forskjellige tider og steder. Men i hodene våre var verden inni ruta sammenhengende. Jeg fortsatte å lage historier av det jeg så, og grein når de vakre menneskene på skjermen hadde det vondt.

TV var alt det her. Selv helt i starten av TV, når TV var en radio med ei lita rund skjerm på, skjønte jeg at det jeg så var nå. Ei lita luke ut i verden. Verden levert rett inn i stua vår. Og jeg så folk bli født og dø og reise til månen, og jeg skjønte at vi lever alle i samme verden, på samme planet, til og med, og den var rund og blå. Og jeg gapte høyere og høyere. Og fikk kino i stua, og video i stua, og moviebox og reklame og propaganda, og TV leverte vår oppmerksomhet til … noen der ute. TV var ikke et medie, men et nettverk. Myriader av kamerafolk var alltid der det skjedde, og sendte det rett inn i myriader av stuer - stua vår - i sanntid. Og vi fikk de viktigste bildene på replay, om igjen og om igjen, til vi huska akkurat hvor vi var da Kennedy blei skutt og Oddvar Brå brakk staven. Og vi fikk uendelig mange kanaler, så vi alle fikk tid på skjermen. Og jeg så meg selv på replay og fikk identitet.

Og nettverket blei til internett, det neste store nettverket. Det nye leirbålet, der vi alle finner likesinnede vi kan henge med på video! I sanntid! På ekte! Nå er vi alle kamerafolk, og kan dele alt vi ser. Jeg er det nøytrale kameraøyet som ser alt som skjer, og når jeg deler er det helt ekte, som sanne avbildinger av verden. Og de er sanne for oss. For det er mitt blikk jeg deler, ikke telefonens. Jeg bestemmer når jeg tar opp telefonen og filmer, og deler. Jeg bestemmer hva som er viktig og sant. Kardashians uten sminke! (Nei, det var visst en feildeling, blei tatt ned kjapt.) Og han unggutten som tigger kompisene om å ikke se på kølla hans når snuten ransaker ham på feilaktig grunnlag fordi han hadde en joint i lomma. (Det var ikke en feildeling, det var en viktig nyhet.) Video er sannhet. Antitesen til fantasi og fiksjon. Antitesen til kino. Kino blir mer og mer fiksjon, nå er ikke greenscreen bra nok, nå bruker de enorme LED-skjermer.

The Mandalorian blir spilt inn foran enorme LED-skjermer, så skuespillerne ser monstrene de kjemper mot. Stakkars dem. Monsterne mine er usynlige. De gjemmer seg bak tastaturer. Litt færre likes. Litt færre følgere. Noen avmålte kommentarer. En melding fra noen jeg ikke kjenner. Hva sa jeg for å fortjene den der? Da er det lettere å sette på en film. Filmens parallelle univers viser i hvert fall en stabil virkelighet. Den er den samme hver gang jeg trykker play. Som en bok. Det er noe trygt i det. Så slipper jeg å se på det lille bildet av meg selv når jeg sitter i zoom-møte, og angre på at jeg tok den gensern og ikke børsta håret før jeg logga på. Nesa mi er ganske skeiv? Legger noe kjøttdeig som bakgrunnsbilde og håper folk heller ser på det og tenker jeg er rå. Prøver alt jeg kan å vise og definere meg selv som noe annet enn alle andre. For det er jeg som bestemmer hvem jeg er! I mitt parallelle univers er jeg sjef og har makt.

Så jeg lager leirbål med plexiglass og ledlys i kontortid i dag. Lite glør, men masse diskopærer fra Clas Ohlsson (99,90 per stykk) som lager stjernehimmel på blackboxen som ikke er en blackbox, men en slags hybrid titteskapsscene med amfi, men uten proscenie og jævlig mye ståplass i taket. Gangbruer overalt, så stjernehimmelen min blir mana fram i en razzle dazzle hyperfunksjonell ikkefungerende arkitektur med ledlampelys. Legger meg på ryggen på gulvet. Det er jævlig fint. Mykt diskolys og harde skygger. Var det sånn det var å være på speed på Studio 54? Projiserer 360˙ skog rundt, med jegere og løver og bjørner i. Inviterer folk inn for en prat. For publikum slenger ikke meldinger til scena under show lenger, de må inviteres på Post Show Discussion, der en moderator trent i Critical Response Process kan lede samtalen og ta ansvar for at Alle Skal Med. Det skulle de hatt på Ex on the Beach. Mmmmmmh. Sandstrand og stjernehimmel og snakke lavmælt med noen som er like nysgjerrig som meg."
– Kyrre Heldal Karlsen –

Involverte:
Scenografi, lys, lyd, video, utøver, dramaturgi, regi og tekst: Kyrre Heldal Karlsen
Veiledere: Goro Tronsmo og Carle Lange