Å studere på KHiO 2021: Dans

Hvordan har tiden på KHiO vært?

I løpet av de to årene av masterutdannelsen fikk jeg mulighet til møter, dialoger og opplevelser mellom studenter og lærere fra forskjellige kunstneriske områder. De to årene har ført til samarbeid med forskjellige aktører innen flere kunstneriske felt. Det å kunne utveksle kunnskap med andre var for meg en motiverende faktor.

Alle har opplevd endringer i disse to årene, med direkte påvirkning i det sosiale aspektet og måten hvordan dans og kunst har endret seg. Den fysiske avstanden og begrensningene mellom studentene og lærere har ofte vært en barriere. Men samtidig har det åpnet opp andre kanaler for kommunikasjon og forståelse.

Fysisk praksis er en del av dans eller bevegelse, og en viktig del innenfor utdannelsen. På grunn av ulike situasjoner brukte vi eksterne rom som en del av fysisk praksis. Her ble vi introdusert for hvordan obligatorisk praksis kan møte landskapet, som i stor grad påvirker hvordan vi forstår dans. Det var nødvendig for meg å se på begrensningene og restriksjoner som et rom, en tilstand og en invitasjon til å lete etter nye muligheter.

Påvirkning av landskap er forårsaket av interesse for observasjon av rommets innflytelse på kroppen og bevegelse. Vi trengte å se dans fra et annet rom, som er ikke nødvendig har et glatt og behagelig gulv, som på en scene eller i et studio.

Hva er det viktigste du tar med deg fra KHiO?

Mange av studentene hadde god erfaring innen dans, koreografi, teater eller bevegelse fra før de ble KHiO-studenter. Det har vært spesielt å se hvordan studenter har møtt faget fra ulike perspektiver, spesielt med de fasilitetene som vi hadde på KHiO. I starten av studiene organiserte skolen en felles workshop for alle masterstudentene som var av enorm betydning for min del. Der skulle en konfrontere og begrunne alle ideer, metoder, og selve praksisen fra ulike kunstneriske perspektiver. Å ha en multidisiplinær atmosfære på masterutdannelsen har vært viktig for å være bevisst på ens egen utvikling.

Fortell om avgangsprosjektet ditt - «MARAS»

Forestillingen «MARAS» er en beskrivelse av et sosialt, politisk og kulturelt fenomen i Mellom-Amerika, i El Salvador og USA mellom 1970 og 1980. Mitt prosjekt var å iscenesette sosiale konflikter som har base i kapitalisme og kolonialisme i hele Latin-Amerika. Dette har vært fundament og basis i idéen til forestillingen. Samtidig har det vært viktig å kunne formidle, på en scene, hvilke konsekvenser som påvirker unge mennesker. Resultatet av fenomenet i El Salvador og USA vises i en subkultur som kalles Maras eller Mara Salvatrucha. Fra mitt perspektiv er det en identitet unge leter etter.
For tiden er Maras ikke bare et problem i Mellom-Amerika, eller land i den tredje verden. Det finnes i hele verden, spesielt i Europa.

Jeg hører opprinnelig til de innfødte Kichwas i Ecuador, og jeg tar ansvar som talsperson for min kultur. En del av forestillingen er også å belyse andre kulturer. Derfor har jeg valgt noen av urfolk-Kichwas’ tradisjoner i Ecuador, for å speile kolonialisme og kapitalisme i Sør-Amerika, og vise hvordan min kultur kan formidle likheter mellom indianere fra El Salvador og Sør Amerika.

Gjennom teksten, replikaen og lyden av Kiwchas’ språk ble det skapt en tilpasning og et møte med kulturer i stykket. Det var veldig spennende å se hvordan danserne fra skandinavisk kultur møtte fenomenet som har opprinnelse i Sentral-Amerika. Danserne lærte seg tekst i Kichwas’ språk, og skapte energi og lyd fra Andes.

Fra et bevegelsesperspektiv deltar jeg i forskjellige typer trening og praksis innen ytelse. Siden det er en sosial konflikt som utgjør mye av MARAS, fokuserer jeg på å observere møter mellom fysiske kropper og hvordan manipulasjon av kroppen kan påvirke disse konfliktene. Etter observasjoner beskriver jeg hvilke deler av kroppen som forhindrer eller samarbeider før, under og etter et fysisk møte med to eller flere kropper på scene.

MARAS er en forestilling hvor tverrfaglige møter og krysser flere andre lands kunstformer. For eksempel at publikum kan delta på en visuell og sensorisk reise, gjennom forskjellige materialer som brukes på en scene. Dette kan påvirke og skape et felles minne. Et minne som kroppen tar videre til andre landskap.

Alt dette ble mulig med støtte fra lærere, produksjonsteam, kunstnere, studentvenner og andre nære mennesker som har vært en del av denne lange, toårige prosessen.

Forestillingen er laget for alle mennesker som i løpet av livet har mistet «et sted, en kropp og et territorium». Vel, kroppen glemmer aldri hvor den kommer fra.

Hva nå?

Jeg vil fortsette med det som fascinerer meg mest, det å skape kunstnerisk prosesser. Jeg spiller og lager performanser på scener og på mer spesifikke steder. Jeg skal samarbeide med andre kunstnere og spre min egen praksis for et multidisiplinært pilotskoleprosjekt. Jeg tar med meg interesserer som skolen har gitt meg det siste år, som er visuell kunst og film.