40 år over streken

I 1976 gikk Hanne Riege for første gang inn døra på Teaterhøgskolen som timelærer, og over streken som alle studentene går over når de begynner på teaterutdanningen sin. 40 år etter elsker hun fortsatt jobben sin.

Jeg har utviklet meg og faget kontinuerlig, det er årevis med utveksling av ideer og utvikling av et faglig standpunkt jeg har med meg inn i undervisningen nå, sier Hanne Riege. Utdanningen hun står for skal lære unge kommende skuespillere å skille mellom nettopp det som du har bruk for og det som ikke gagner dem, alt fra måter å bruke kroppen på til hvordan skuespillertalentene tenker om deg selv i situasjoner. På den måten får de et fysisk redskap i sitt kunstneriske virke på scenen.
Når hun går inn i rommet for å undervise i kroppsbevissthet til unge, kommende skuespillere, er det over en strek.

Å gå over streken

– Ja, det er en fysisk strek, altså, det er ikke ment metaforisk. Tanken er at du etterlater alt uvesentlig før du tråkker over den streken og inn i scenerommet. Som profesjonell skal du ha med det personlige, selvfølgelig, men ikke det private, sier hun.

– Kanskje man skulle hatt den streken ved inngangen til hele Kunsthøgskolen? ler hun og blir alvorlig igjen.

– Dette er en skole med mange store kunstnere med sterke personligheter. Derfor går de veldig opp i det de fagene de underviser i, ofte med stor lidenskap. Det er mye følelser på denne skolen, sier hun.

Og hun burde vite det. Hun har vært dekan og prorektor ved skolen og sittet i styret. Etter 40 år har hun sett regimer komme og gå, sammenslåinger, nye sammenslåinger og utvidelser igjen. En stund var for eksempel alle scenefagene slått sammen til ett fakultet, nå er de delt opp igjen til tre avdelinger.

Bare det nye

Hanne Riege er en av de få på Teaterhøgskolen som forvalter historien til institusjonen. Da det for 20 år siden ble besluttet å slå sammen institusjonene som utgjør Kunsthøgskolen i Oslo, oppdaget man at veldig mange av de ansatte ved KHiO var i 50-åra og hadde sittet lenge i jobbene sine: samfunnet var i forandring og krevde nye ideer og utvikling av fagene. Dermed ble det en omkalfatring av hvordan kunstutdanningene var organisert, med åremål som skulle sikre mer gjennomstrømning at nye ideer.

- Det vippet kanskje for mye den andre veien, for vi trenger jo å forvalte det nyskapende arbeidet som foregår her, få nytte av det. Jeg har vært her så lenge at jeg har sett studenter komme inn som lovende skuespillertalenter, og deretter kommer de tilbake for å bli lærere i faget. De blir enda bedre skuespillere av det, for de må formulere en del av sin tause kunnskap. Det er bare så synd at de forsvinner ut i verden igjen med den økte kunnskapen og bevisstheten sin, uten at vi får glede av den her på Teaterhøgskolen, sier Riege engasjert.

OL på Lillehammer

Mange av de nåværende elevene hennes er født etter at det skjedde: OL på Lillehammer i 1994 fikk hele verdens øyne til å rette seg mot det norske innlandet. Der inne på stadion sto Hanne Riege, og puddersnøen drysset over henne og de 360 amatørdanserne hun hadde vært med på å trene opp til å danse som huldre og vetter under åpningsseremonien, som var timet etter solefall.

– Det var en helt spesiell opplevelse, å være med på det! Vi, flere koreografer, dro rundt over hele landet i Volvo-er fra OL-komiteen, vi var oppsøkende danselærere på kveldstid. Og så, på generalprøven, da skulle vi se om det lot seg koordinere. Da var jeg nervøs, da! Men så, når åpningsseremonien satte i gang, var alt perfekt, jeg visste at alle kom til å danse det de skulle, snøfnugg dalte lett og mørket la seg. Alt var så perfekt at utenlandske medier trodde det var teatersnø! Og jeg var helt rolig, sier hun.

Men veien fram til det vellykkede resultatet var preget av store berg- og dalbaner og konflikter.

– Det var ingen harmoni, nei, i arbeidet fram mot seremonien. Det var mange som mente mye, alle de involverte utviklet raskt kjepphester, sier hun

– Litt som Kunsthøgskolen?

– Ja, det kan man si. Det er ingen rolig elv, dette her, det går i voldsomme stryk over stokker og stein, en stor foss leder ut til havet – eller himmelen!

Akerselva bruser blidt på den andre siden av kontoret hennes. Akkurat nå er det en operasanger som smekter noen toner forbi kontorvinduet.

– Det må være ganske inspirerende å jobbe med så mange unge talenter?

– Ja! Selvfølgelig! Å, så mange som har vært her inne på kontoret mitt og trengt en prat, også har jeg pekt på plakaten på døra hvor det bare står «JA!» også har de følt seg sett og gått ut igjen med hodet hevet! Se her! Alle disse har jeg undervist, sier hun og peker på årskull etter årskull med skuespillere, mange av dem kjente ansikter fra film og tv, andre er mer ukjente, spredt rundt på regionteatrene.

– Er det et slags hierarki mellom bevegelse, som du jobber med, og tekstarbeid?

– Ja, på en måte. Det henger sammen med teatertradisjonen, det fysiske ved teater har ikke vært oppfattet som like dyptpløyende som tekstarbeidet. Men kroppen er et instrument som man trenger når man jobber med teater! Vi lever jo i en kultur hvor hodet kommer før kroppen, hvor tankene blir vurdert som viktigere enn kroppen. Men det gleder meg å se at det er motreaksjoner. Det er stadig flere som driver med yoga eller andre lignende retninger, og som merker at det er bra for dem og for de som utøvende kunstnere, sier hun.
– Faget jeg har undervist i har hatt mange navn: Sceneplastikk, eller kroppen som instrument, for eksempel. Nå heter emnet bevegelse slik at det kan romme mange retninger. Siden det har utviklet seg kontinuerlig, har jeg bygget opp en modul som heter Presentasjonsteknikk og som jeg underviser stipendiatene i her på Kunsthøgskolen, og for ansatte på UiO. Fokus er selvfølgelig på kroppsspråket.

Det nye livet etter 50

Hanne Riege var opprinnelig danser, men ble skadet, og utdannet seg på nytt som 50-åring. Hun tok rett og slett en yogainstruktørutdanning, som strakk seg over tre år.
– Barna var store, jeg kunne gjøre det! sier hun.

Så endret livet retning. Og nå står hun her, med seks unge mennesker som vil bli skuespillere.
Inne i studio 5 i sjuende etasje i kunsthøgskolen, lukket fra hverdagen utenfor med et tent duftlys, underviser hun en kald onsdag fire jenter og to gutter fra første klasse på Teaterhøgskolen i yoga og bevegelse.

«NEI! IKKE FISKEN!» roper en av dem og stønner høylydt. Gir etter og legger seg på ryggen på gulvet med toppen av hodet hvilende på gulvet.

– Man antar at man ikke kan, og da går det jo ikke, påpeker læreren rolig. Å gi opp før man har prøvd er ikke et alternativ.

Etter en times yoga, er elevene varme og myke. Hanne, som nærmer seg pensjonsalder nå, har vist dem øvelser de unge kroppene er helt uvant med, øvelser mange i 20-åra ville hatt problemer med å gjennomføre. Et helt liv med bevegelse har gitt avkastning.

Og så, når kroppene deres er myke, lærer de seks skuespillerstudentene å stå støtt på beina, ikke la seg rikke når førstelektoren forsøker å løfte dem opp. Deretter skal de gå, og flytte bevisstheten rundt i de forskjellige delene av kroppen. Når de har bevisstheten i hoftene marsjerer de tungt, men som ved et trylleslag blir skrittene myke og lette av at bevisstheten flyttes til et annet sted i kroppen. Dette skjer av seg selv, så studentene lærer fra kropp til hode/bevissthet.

Og hva skjer etterpå? Etter arbeidet med kropp og tekst, etter forestillingene? Hva skjer når applausen stilner? Hanne Rieges forsknings- og utviklingsarbeid handler om det som skjer når teppet går ned: Etterarbeid.

– Mange skuespillere er veldig innstilt på å varme opp og forberede seg, jobbe seg inn i roller og personligheter. Men hvordan kommer man tilbake til hverdagen, etter en forestilling? Det jeg jobber med nå er at hver enkelt skal kunne utvikle og finne sin inngang til å roe ned tankene, og finne tilbake til seg selv, det er fokuset for mitt forskningsarbeid. Jeg ville jobbe med hvordan man kan snu elva, sier Hanne Riege.


Fagprofilen er ein serie der redaksjonen i khio.no kvar månad presenterer ein fagperson ved Kunsthøgskolen i Oslo. Presentasjonen vil vanlegvis skje gjennom intervju og bli publisert på norsk og engelsk. Målet med serien er å presentere breidda i den faglege verksemda ved Kunsthøgskolen og å fremje internasjonal kontakt og interesse for fagleg og kunstnarleg utviklingsarbeid.