Stillbilde fra filmen Underdruck (Low Pressure) (2013).

Det ubevegelige festet på film

Andreas Bunte hadde sin viva voce ved Kunstakademiet nå før sommeren med oppgaven "Library for A-Scientific Film 2012-2015", og omfatter videokunstarbeider som forsker i estetikken til gamle vitenskapelige filmer.

Vitenskapelig film

Etter tre års arbeid kunne Andreas Bunte disputere i Kunsthøgskolens auditorium, og framlegge arbeidet sitt med Library for A-Scientific Film 2012-2015, som undersøker de vitenskapelige filmene som ble produsert ved Institut für den Wissenschaftlichen Film (IWF) som ble startet opp i daværende Vest-Tyskland i 1956 og avviklet i 2010. Filmene som ble laget ved dette instituttet skulle dokumentere all verdens bevegelse på en så objektiv og nøytral måte som mulig, uten musikk, uten voice over, uten personlige kameravinkler, etter et strengt filmatisk program. Ingen personlige eller emosjonelle elementer skulle få snike seg inn i disse filmene. Andreas Bunte så filmene først da han gikk på skolen, for de ble brukt aktivt i undervisningen over hele Tyskland. Siden fikk han en katalog over filmene fra faren sin.

–Disse filmene har alltid tiltalt meg. De har ingen overveldende kvaliteter ved seg: De er svært tørre i framstillingen, men de har alltid tiltrukket meg, sier Bunte.

Billedproduksjonen i vitenskapen startet med en idé om tegning eller malerier av et idealtypisk spesimen. Disse ble sett på som helt sanne i sin framstilling, siden naturen ble forstått som symmetrisk, regulær og rasjonell.

–Men med oppfinnelsen av kameraet ble det plutselig tydelig at naturen ikke var idealtypisk i det hele tatt og ikke svarte til de idealene som var satt opp om den. Den mekaniske objektiviteten til kameraet viste naturen som irregulær, irrasjonell, asymmetrisk og kaotisk. De første vitenskapelige bildene av dråper som faller på en overflate viste overraskende nok at dråpene ikke desintegreres symmetrisk, og at ingen av dem er identiske, sier Bunte.

Å ikke parodiere eller imitere

IWF produserte et spesielt utvalg filmer som var samlet i Encyclopedia Cinematographica – og som først og fremst var laget for å vitenskapelig dokumentere bevegelsene til all verdens gjenstander; mennesker, naturfenomener og dyr: Dråper som faller og splintres mot underlaget, skikker på Papua Ny Guinea, hvordan avskjær under maskinbehandling av stål oppfører seg. Da Andreas Bunte skulle gå inn i denne sjangeren, dens konsept og estetikk, var det med en intensjon om å verken parodiere eller imitere den. Det skulle oppstå noe nytt. De første to filmene han produserte, var om trykk, som var svar på en invitasjon til en utstilling som hadde temaet revolusjon. Med murens fall som bakteppe gikk Bunte fordekt og indirekte inn i spørsmålene knyttet til revolusjon, i to hemmelige rom i det tidligere Øst-Tyskland. Künstliche Diamantet/Synthetic Diamonds og Unterdruck/Low Pressure (begge fra 2013) utforsket produksjonen av diamanter og atleter i DDR.

Høyt og lavt trykk

Den første filmen handler om hvordan kunstige diamanter blir skapt under høyt trykk, og forvandler et av jordas mykeste materialer, grafitt, til det hardeste, diamant. De kunstige diamantene ble først produsert av den øst-tyske staten, og bedriften er nå kjøpt opp av en privat investor. Low Pressure viser store lavkompresjonskamre hvor øst-tyske atleter trente til OL og andre toppidrettsarrangementer. Kamrene skulle gjenskape forholdene under høydetrening, helt kunstig, forhold som ikke var å finne i DDR naturlig. Nå står det tomt, og filmen viser de tomme installasjonene der atletene en gang satt bøyd over ergometersyklene. Den eneste lydeffekten er lysstoffrørenes summing i forskjellig toneleie. Det er noe Kubrick-aktig over hvordan arkitekturen framstår i all sin tomme monumentalitet i filmene til Bunte.

– IWF hadde konseptet “Bewegungsdauerpräparat”, som betrakter film som et redskap til å vise permamente forberedelser til bevegelse. Unterdruck-filmen tar dette konseptet til arkitekturen, som, bortsett fra noen flimrende lysstoffrør, ikke viser noen bevegelser eller forandringer. De fleste scenene viser ved første blikk en ikke-hendelse, fraværet av bevegelse eller forandring. Det filmen isteden viser er arkitekturens standhaftighet, sier Bunte.


Standhaftighet er vanligvis ikke en gang betraktet som en prosess, fordi den ikke involverer synlige forandringer. Standhaftigheten er vanligvis bare anerkjent som en prosess gjennom sin motsats, nemlig forfall, hvis spor man finner kun gjennom den utrolig langsomme prosessen som jobber mot arkitekturens bestandighet, men også dialektisk framhever arkitekturens «fortsatt-het».

– Både arkitekturens bestandighet og forfall unnviker seg både menneskets persepsjonsevner og synsvinkelen til det såkalt vitenskapelige kameraet. Unterdruck-filmen forsøker likevel å skape en permament forberedelse til bevegelse av denne prosessen ved å fange opp viktige biter av arkitekturens bestandighet og relatere dem til menneskenes livsløp, politiske systemers varighet og implisitt til tidsrammmen til geolologiske formasjoner som det 4000 meter høye fjellet som bygningen med trykkammeret forsøker å simulere, sier Bunte.

– Jeg er fascinert av tanken på å filme menneskeskapte fjell, nemlig arkitektur. Å filme noe som står helt stille skaper en bestemt forventning til bevegelse. Og jeg ønsker å filme forfall, som jo vanligvis går så sendrektig at den vanligvis ikke lar seg feste til film, det er en bevegelse som er mye langsommere enn den IWF dokumenterte, sier Bunte.

Doktorgradsarbeidet til Bunte inneholder også en film som viser demontering av klasebomber (Safe Disassembly, 2015). Og en film som viser hverdagslige oppgaver som å skyve sammen handlevogner eller pakke ut poser med nyinnkjøpte varer, framført foran et vitenskapelig rutenett av den samme typen som det som brukes i de vitenskapelige filmene. På den måten spiller filmene seg ut i spenningsfeltet mellom det generiske og vitenskapelige og det spesifikke. Suspended Duration (2014) ble spredt ut i byrommet ved hjelp av QR-koder, slik at man når man sto ved en rekke med handlevogner kunne man skanne en kode og se filmen med handlevognene på mobilen sin: slik møttes virkeligheten og «virkeligheten» hverandre, det vitenskapelige og det partikulære.

- Filmene innebærer en kritisk undersøkelse av det filmiske. Jeg er nettopp ferdig med å filme Simon Fraser University in Vancouver og i denne filmen Erosion forsøker jeg å etablere arkitekturen som geologisk formasjon og undersøke hvordan regn og tåke interagerer med byggene signert Arthur Erickson på 1960-tallet. På den måten fortsetter jeg det naturvitenskapelige perspektivet på arkitektur, sier Bunte.

Arbeidet med filmene har tatt tre år, og Bunte har vært del av KHiOs stipendiatprogram, finansiert gjennom Program for kunstnerisk utviklingsarbeid. Stipendiatprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid er en parallell til forskerutdanningene organisert som doktorgradsprogrammer. Spesielt for dette programmet er at kunstutøvelsen står i sentrum for stipendiatenes prosjekter.

Andreas Bunte disputerte 10. mai i Kunsthøgskolen i Oslo sitt auditorium.

Andreas Buntes hjemmeside

Bedømmelseskomité

  • Dr. Renate Lorenz (leder), Berlin-basert kunstner
  • Dr. Thomas Elsaesser, professor i film- og tv-studier ved Universitetet i Amsterdam
  • Florian Wüst, Berlin-basert kunstner og kurator

Veiledere

  • Hovedveileder: Synne Bull
  • Medveileder: Gerhard Byrne

Kort-cv Andreas Bunte

  • Bor og arbeider i Berlin og Oslo
  • 1991 – 1993 Fine Art, Gesamthochschule Kassel, Germany
  • 1993 – 1998 Fine Art, Kunstakademie Düsseldorf, Germany
  • I løpet av de siste årene har Andreas Bunte jobbet innenfor eksperimentell kortfilm og filminstallasjon, og innlemmer ofte en rekke andre medier som collager, arkitektoniske strukturer, lyd, tekster, osv. I hjertet av Buntes praksis ligger en interesse for samspillet mellom teknologi, arkitektur og kroppen – og hvordan dette samspillet gjenspeiles i vårt fysiske miljø.