Dekanen som kom inn fra teatermørket

Teaterkritikeren, teaterviteren og teatersjefen har jobbet med den nyskapende scenekunsten i alle sine former i hele sitt yrkesliv. Kommer nyslått dekan Jon Refsdal Moe til å radikalisere hele Teaterhøgskolen?

Da det ble kjent at «kongen» av norsk friteater, teatersjefen på Black Box, skulle ta over dekanstolen på Teaterhøgskolen, var det flere som fryktet konsekvensene: Ville det gjøre den alternative teaterutdanningen i Fredrikstad overflødig? Ville Teaterhøgskolens utdanning i sin nåværende form bestå? Nå har han vært her en måned, og kan berolige varsku-roperne.

– Dette er den nasjonale utdanningen for skuespillere og regissører i Norge, og jeg vil selvfølgelig opprettholde det Teaterhøgskolen har bygget opp gjennom 50 år: En solid, faglig teaterutdanning. Jeg har ingen ambisjoner om å forandre det, sier Jon Refsdal Moe.

I femte etasje i en korridor dekket med bilder fra Teaterhøgskolens mange studentkull, noe som unektelig gir et sus av historiens vinger, sitter den nye dekanen. 41-åringen har en lysende karriere bak seg før han nå er blitt dekan: Doktorgrad i teatervitenskap fra Universitetet i Oslo, og i ti år var han teaterkritiker i Morgenbladet. I 2009 tok han over som teatersjef ved Black Box teater i Oslo, scenen som mer enn noen andre forvalter de frie danse- og teatergruppenes arbeider i Norge. Han har vært medlem av Hedda-komitéen, jurymedlem for Ibsenprisen og AU-medlem i Norsk teaterlederforum. Nå skal han lede den statlige utdanningen for skuespillere, regissører og dramatikere.

–Denne jobben er som laget for meg. Den forbinder min akademiske karriere med min praktiske tilnærming til teatret, samt min ledererfaring. Hele den brokete veien jeg har gått gjennom yrkeskarrieren min leder liksom hit, sier han.

Det rituelle teater

Moe tok sin doktorgrad på Antonin Artaud, en tenker som har inspirert en hel rekke av kjente postmoderne tenkere, som Foucault, Kristeva, Derrida og Deleuze. Hans tanker om det rituelle teater har også lekket over i populærkulturen, gjennom The Doors-sangeren Jim Morrison. Surrealistene Salvador Dalí og Louis Bunuel ble farget av Artauds film, den første surrealistiske i historien, La Coquille et le clergyman fra 1928. John Cage var også påvirket av Atraud. Men den franske surrealisten regnes først og fremst som en av grunnleggerne av avantgardeteater i Paris i mellomkrigstiden.

– Her i Norge er det vel mest av alt Lars Øyno og Grusomhetens teater som ses på som Artauds forvaltere, men Artaud er mer enn det Grusomhetens teater gjør her i Oslo.

–Det hersker i dag stor enighet om at Artaud prøvde på noe umulig. Han anerkjennes historisk, men folk tviler på det han forsøkte på: å bruke teatret til å gjøre opprør mot virkeligheten. Tvert imot mener jeg at Artauds opprør lar seg forsvare, både filosofisk og som teater. Vi må bare vite hvordan vi skal lese ham, sier Moe.

Artaud var del av det franske surrealistiske miljøet før de sterke politiske strømningene i mellomkrigstiden feide antietablissementet inn i andre verdenskrigs steile politiske fronter. Artaud døde i 1948.

– Der det er vanlig å lese ett helhetlig prosjekt ut av Artauds essays, mener jeg at han har flere ting på gang. Først og fremst vil han bryte opp i våre tilvante idéer om virkeligheten, og slik sett er han en forløper for filosofer som Derrida. Men Artaud vil også skape et nytt teater, og en ny forståelse av hva teater er. Skal vi forstå hva Artaud vil er vi helt nødt til å skille mellom disse to prosjektene. I min avhandling gjør jeg nettopp det, og slik åpner jeg for en helt ny forståelse av Artaud, sa Moe i forbindelse med disputasen i 2013.

– For meg begynte arbeidet med teater fra et teoretisk ståsted. Hva kan man få til, hva man kan si i scenerommet som kan skape mening, etter teaterets død? sier Refsdal Moe nå.

Fra å skrive i kulissene til å stå i dem

Ganske snart ble ønsket om å gå inn i teatret på det teoretiske plan avløst av viljen til å gå inn i teatret helt konkret. Som teaterkritiker i Morgenbladet ble han en tydelig stemme og tok del i den kritiske offentligheten rundt norsk samtidsteater, avløst av tiden som teatersjef ved Black Box teater. På denne scenen var det bare å rulle opp ermene og ta del i det meste av det som foregikk.

–Å være teatersjef er en type ekstremsport. Du er nødt til å være der døgnet rundt. Det er mye reising, kontakter som må pleies, festivaler som må besøkes. Jeg kunne selvfølgelig jobbet på Black Box i fem år til, men jeg vet ikke om det hadde vært bra for meg, og om jeg hadde lært mer.

Her på KHiO er han nå blitt del av en virkelighet midt mellom praksis og teori, med studenter som forbereder seg på et yrkesliv i Thalias tjeneste, engasjerte lærerkrefter og forskere som utforsker nye sider av teater og teatertekster.

– Jeg ønsker å videreutvikle forskningsdelen av Teaterhøgskolen. Vi er inne i en krise, idet humaniora er i ferd med å frasi seg sitt samfunnsansvar. Faget mitt, teatervitenskap, finnes for eksempel ikke lenger! Det er et momentum nå, fordi universitetene ikke viser noen interesse for kunst eller kultur. Isteden framstiller de seg som nyttige for næringslivet. Det åpner for at det kan utvikles et nytt paradigme for humanistisk forskning ved kunstutdanningene, sier Refsdal Moe.

Forskning og kunst framstår ofte som motsetningspar. KHiO er del av det nasjonale Stipendiatprogrammet i regi av Program for kunstnerisk utviklingsarbeid, og finansierer i tillegg stipendiater over sitt eget budsjett.

–Men det betyr også at man må være villig til å endre en del tenkning omkring kunstnerisk praksis, og være villig til å redefinere hva en kunstner er, sier han.

Intervju med Scenekunst finner du her

Bakgrunn

Jon Refsdal Moe har doktorgrad i teatervitenskap på den franske tenkeren Antonin Artaud, Prince of Fools? - A Close Reading of Antonin Artaud's Le Théâtre et son Double. Han disputerte ved Universitetet i Oslo i 2013.

I perioden 1999-2009 var han teateranmelder i Morgenbladet.

2009-2016: Teatersjef ved Black Box teater. Han har vært medlem av Hedda-komitéen, jurymedlem for Ibsenprisen og AU-medlem i Norsk teaterlederforum.

1. mai startet han i jobben som dekan for Teaterhøgskolen.