Lisa Charlotte Baudouin Lie

Lisa Charlotte Baudouin Lie er utdannet fra blant annet Stockholms Dramatiska Högskola, Dans och Cirkushögskolan (DOCH) og Høyskolen i Østfold, Akademi for Scenekunst Dans. Hun er scenekunstner, regissør, skuespiller, dramatiker og forfatter. Pony of No Return (PONR) er Lies skiftende plattform av kunstnerisk medvirkende og samarbeidspartnere der Lie er kunstnerisk leder. Med PONR og tidligere med performanceteaterduoen Sons of Liberty, har hun hatt stor innflytelse på norsk scenekunst gjennom en blanding av pop-kultur, trash og misantropisk ærlighet. God Hates Scandinavia: Sons of Liberty 3 ble tildelt Morgenbladets Gabler-pris for beste forestilling 2006. Forestillingen Blue Motell som spilte på Trøndelag Teater og Black Box teater våren 2013, ble nominert til Ibsenprisen 2014. Lisa Lie vant Heddaprisen for Særlig kunstnerisk innats 2015. Blue Motell var i tillegg nominert i kategoriene Beste mannlige medspiller og Beste Scenetekst. Lisa Lie var husdramatiker ved Dramatikkens hus i perioden 2014-2016.

Stipendiatprosjektet Hvordan kan teknikker fra sjamanisme, spiritisme og vestlig ritualmagi bidra til å skape nye autentiske fortellersteder og affektive rom?

I min scenekunstpraksis, som kunstnerisk leder for LISA LIE / PONR, kombineres rollene scenekunstner, regissør, skuespiller, dramatiker og forfatter. Mitt utgangspunkt er den skapende utøveren, både meg selv og andre.

Jeg vil undersøke hva endrede bevissthetstilstander kan tilføre scenekunstprosessen og den sceniske tilstedeværelsen, og gjennom dette forske på å omforme og utvide utøverens indre erfaring av verden. Jeg vil undersøke strategier og teknikker i kulturelle praksiser som kan skape performativt materiale, der det fiktive og det virkelige blandes til ny virkelighet. Vesentlig for prosjektet er at det ikke handler om å finne på, men å finne. Transetilstander, besettelse og rituelt fokus fra vestlige tradisjoner vil speiles av andre kulturers lignende tradisjoner og bidra til økt innsikt gjennom tre scenekunstproduksjoner.

Jeg vil lete etter teknikker som skaper en spillestil og en spesiell type affektivt rom i møtet med publikum. Spillestilen vil baseres på å skape autentiske steder og erfaringer som ikke har med virkeligheten å gjøre. Begrepet autentisk her forstått som en kvalitet som oppstår ved å referere til erfarte situasjoner og hendelser lagret som minner hos utøveren. Den drømmeaktige logikken som oppstår gjennom undersøkende prosess, vil brukes i komposisjon og informerer relasjonen mellom utøverne og deres relasjon til verket. Utøveren vil kunne referere tilbake til erfaringer fra disse andre utgangspunktene, og bruke posisjonene både i materialskapende prosess og i møtet med publikum. Materialet blir dermed inderlig fordi det uvirkelige er selvopplevd. Man kan gå forbi begrensningene som tilhører erfaringer fra levd liv, og kan snakke fra et utall andre posisjoner og steder, som oppleves selvopplevde, men tilhører fantasien.

Det er i scenekunstfeltet vanlig å hente fra utøvernes historie og personlighet i improvisasjonsbasert materialskaping – men jeg kom til et punkt der det å kun referere til det selvopplevde ble begrensende. Samtidig er nettopp det autentiske viktig i forhold til spillestilen, og påvirker verkets affektive kvalitet. Jeg begynte med Blue Motell å eksperimentere med erfaringer som endrer utøveren gjennom transe- og hypnotiske tilstander. Erfaringene lagres i bevisstheten på lik linje med vanlige minner og kan dermed brukes som nye, men like autentiske, utgangspunkt som utøverne kan formidle og skape materiale fra. Materiale som oppleves som vesentlig og nødvendig fordi det kommer fra utøverens psyke og verdensforståelse, men likevel ikke begrenses av levd liv.

Jeg vil altså gjennom å endre utøverens bevissthet og erfaring skape rom utenfor konsensusvirkelighet i min scenekunstpraksis.