Bjørn Jørund Blikstad

Bjørn Jørund Blikstad er høgskolelektor i møbeldesign ved KHiO og har en MA i Interiør og møbeldesign fra 2009.

Doktorgradsprosjektet
"Level up"

Ideen om et kulturelt "ursprung" den sosiale vitenskapen har forsøkt å avdekke ved f.eks. å studere polynesiske øykulturers kunstutrykk, som i tradisjonen tro, en forlengelse av Galapagosøyenes betydning for utviklingen av evolusjonsteorien til Charles Darwin, for å kunne finne en måte å diskutere begrepet kultur på, ettersom vestens egen kunstforståelse er fundamentalt knyttet til ikke vitenskapelige erkjennelser – som gjør den per definisjon umulig å arbeide med antropologisk [Gell, 1992]- drar med sef en ide om en kulturell utvikling fra noe enkelt til noe mere komplekst. Selv om begreper som etnografisk- og primitiv kunst ikke er tenkt nedsettende, tolkes de i en samtidig kontekst av søken etter universalitet og forventninger til vitenskapelige forklaringer på menneskets mysterier. "Ornament and Crime" [Loos, 1908] er et slikt eksempel som plasserer samtiden i en posisjon til å innta en holdning til videre fremtidig utvikling. Konsekvensene av dette tankegodset kan si noe om hvorfor kunsten og kunsthåndverket sluttet å interessere seg for f.eks. brukskunst, nettopp fordi diskursen i de fagene ikke mestret og plassere bakgrunnen for de kunstneriske valgene utenfor faget selv; tro kan ikke bevise tro – koblingen mellom overtro og estetiseringen av f.eks. husflid, brukskunst og ornamentikk gjorde fagene akademisk uinteressante, som derfor må bety at estetikk og kunstnerisk "føleri" er primitivt, eller enkelt, eller dyrisk om du vil. Ingen vil være primitiv. Er det en uunngåelig feilkobling? [1]

Hva undertegnede vil argumentere for er at de sosiologiske mekanismene som forsøker å forklare kulturuttrykk, ikke eliminerer dem, spesielt hvis de er av en religiøs overbevisning, som kunst deler mange likhetstrekk med, men konsekvensene er at de flytter seg til andre erfaringer, og andre deler av samfunnet [2].

I budet til artistic research ligger det en mulighet til å studere, vri og vende på de sidene av livet vitenskapen metodologisk ikke kan røre. Inkluderingen av antropologi som en inkorporert del av designundervisningen, bla på KHiO, gjør oss i stand til å endre perspektivet vårt slik at vi kan studere oss selv som "representanter for arten". Vi kan eksperimentere oss frem til dette som eksperimenterende sosiologer.
Jeg har ikke tanker om at dette er noe som et stipendiatprosjekt kan klare, jeg vil kun argumentere for dette synspunktet via de verktøyene designfaget i dag besitter. Kunstnerisk, argumentativt, poetisk og metodologisk, innrammet av inngående og ærlig diskursiv refleksjon. At designfagets tradisjon er knyttet til allmengjøring og kommunikasjon gjør faget grunnleggende pedagogisk og målet med formidlingen åpenbar.


1 Remí Astruc, professor i komparativ litteratur blir sitert på wikipedia (bøkene finnes pta kun på fransk): "Beyond the current understanding of the grotesque as an aesthetic category, he demonstrated how the grotesque functions as a fundamental existential experience. Moreover, Astruc identifies the grotesque as a crucial, and potentially universal, anthropological device that societies have used to conceptualize alterity and change".
2 Masterprosjektet til Emma Staubo, KHiO 2016: "Grensevesner og hvor de er å finne" påviser f.eks. en overtro i dagens samfunn i våre møter med det digitale. En digitalovertro som har mange likhetstrekk med tidligere samfunns overtroer, og minner oss på at vi er oss selv like.