Kritikkens kunst: Scenekunstneren som kritiker og selvkritiker

I forbindelse med prosjektprogrammet Kunnskaper og ferdigheter for et postdramatisk teater (ledet av professor Tore Vagn Lid) har det foregått et kritikerprosjekt med masterstudentene i teater: regi, scenetekst, skuespill og scenografi/kostyme. Studentene har blant annet publisert kritikker av utvalgte forestillinger på prosjektsiden.

Den «tetteste» og mest direkte kontaktflaten mellom det «utøvende» og det «teoretiske» ved teatret skjer ofte i møtet mellom scenekunstner og kritiker. Ved her å gjøre utøveren selv til kritiker, utprøves kritikkens form, risiko og potensial – både kunstnerisk og teoretisk. Hva er kritikk? Hvordan møtes og omformers kunstneriske inntrykk og teoretisk refleksjon i arbeidet som kritiker? Og hvilken kunstnerisk gevinst kan scenekunstneren selv ha ved å innta rollen som kritiker og selv-kritiker?

Fra 22/2-16 til 4/3-16 ble kritiker-prosjekter prøvd ut, både som refleksjoner, som diskusjoner med norske og internasjonale veiledere og som konkrete skriftlige etyder, basert på forestillingene Den Stundesløse (Nationaltheatret) og Krapps siste spole (Det Norske Teatret).

Slik har også målet vært å kunne overta litt av den risikoen som ligger i det å være kritiker – utlevert til en leser som gjerne har en helt annen oppfattelse av et kunstprosjekt, enn det kritikeren har.

Opplegget er initiert av prosjektprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeidKunnskaper og ferdigheter for et postdramatisk teater») i samarbeid med Teaterhøgskolen.

Blant sentrale eksterne veiledere kommer blant andre Dr. André Eiermann, Dr. Philipp Schulte, Solrun Toft Iversen og Ine Therese Berg.
veiledere: Tore Vagn Lid, Øystein Stene, m.fl.